Bokelskere.no

Side 89

Denne var ikke enkel.
I mine øyne rommer den lange setningen en refleksjon over jeg-personens forhold til den gåtefulle eksil-russerinnen Jelena Nikolasjevna. Og kanskje også over hans eget liv.

«Og selvsagt, forut for dette (= møtet med Jelena) gikk sammenbruddet av en hel verden av abstrakte ting» (…) «– den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs muskelbevegelse (= samleiet)». Munner setningen ut i øyeblikket der alt annet enn det rent fysiske, kropper, den kroppslige sammensmeltningen og ekstasen, er borte for jeg-personen.

En slik tolkning kan bygges opp under av Jelenas kommentar: «Kanskje det er fordi vi tross alt kan leve uten filosofi, men hvis det andre som du snakker om ikke hadde eksistert, hadde menneskeheten vært truet av tilintetgjørelse i en eller annen form.»

I hele boken er det en underliggende tone, noe uuttalt. Tidlig i boken snakker jeg-personen om en splittelse i seg selv. På side 33 uttaler han: «Alexander Wolfs skjebne interesserte meg også fordi jeg selv hele livet hadde lidd av en uovervinnelig og vedvarende splittelse, noe jeg forgjeves hadde prøvd å bekjempe, og som hadde forgiftet de beste timene av mitt liv.»

Kan denne selvinnsikten ha noe med refleksjonene over forholdet til Jelena Nikolajevna å gjøre?

Andre synspunkter!

Jeg forsto setningen akkurat som deg. Dette med splittelsen har jeg ikke funnet ut av. Leser sakte og har bare kommer til side 111 av 168.

Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.

Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.

Så gøy, du tok utfordringen. Det samme gjør Hufsamor og det digger jeg dere for. Tror absolutt på at dette dreier seg om den splittelsen han kjenner på tidligere i boken og også at det er i dette øyeblikket forelskelsen oppstår. Som du sier, Hufsamor - Bang!
Han ser jo tilbake og oppsummerer hva som har skjedd - når og hvorfor.
Jeg har sett på setningen igjen og igjen, og jeg synes den er irriterende og unødvendig kronglete, lik flere andre i boken.
Kan den siste delen av setningen bety at øyeblikket forsvinner, fordi han åpner øynene, som det stod at han lukket i forkant av tankerekken? «- den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs bevegelse»

Heisann, nå har jeg tatt dere igjen!

Jeg ser at han avslutter denne delen med å si:
«endelig levde jeg et virkelig liv, et som ikke lenger halvveis besto av erindringer, savn, forutfølelser og uklare forventninger, slik det til nå alltid hadde vært.»
Jeg innbiller meg at det er denne forandringen han prater om i den usannsynlig lange setningen sin :D

Når det gjelder den ordløse bevegelsen kan det godt hende jeg er helt på jordet, men like før skriver han om smilet hennes og om hans hånd som berører henne når hun går inn i drosjen… jeg oppfatter det slik at det er i et av disse øyeblikkene forelskelsen flammer opp og det er da forandringen inntrer for ham

Skulle vært morsomt hvis flere hev seg på og kom med egne funderinger!