Bokelskere.no

Hei alle POP-UP-lesere.
I dag går startskuddet for samlesingen av «Gjenferdet av Alexander Wolf»
Nå er det opp til oss hvordan fortsettelsen på denne «tråden» blir. Jeg gleder meg og håper alle bidrar med innspill om innholdet.
Dersom noen velger å komme med betraktninger eller annet underveis, tenker jeg det er flott om det refereres til sidetall.

Ønsker alle en strålende uke med russisk litteratur i fanget.

Jeg har kommet til side 63, og liker det jeg leser så langt. Det er noen fremmedord som jeg måtte slå opp, f.eks side 20 diminutive, side 32 futurum, side 34 kontemplativ. Jeg undres om det er oversetteren som aktivt bruker disse fremmedordene for å fremheve yrkesbakgrunnen til jeg-personen, han er jo journalist/skribent, eller om forfatteren har brukt dette originalt på russisk.

Jeg har ikke tenkt over disse fremmedordene, synes bare de glir godt inn. Den fine balansen mellom de poetiske vendingene og de litt fremmedartete, dels akademiske uttrykkene er med å skape forfatterens spesielle stemme. En stemme som kler bokens jeg-person.

At boken ble utgitt i 1947 spiller antakelig inn. Jeg vet ikke om oversetter Dagfinn Foldøy har modernisert språket noe. En drivende god oversettelse uansett.

(Et sidesprang, jeg synes det er svakt at bokbasen som regel bare oppgir når den aktuelle utgaven kom, ikke året for førsteutgaven.)

Original tittelen - Prizrak Aleksandra Volfa. (oversatt 2021 av Dagfinn Foløy), opprinnelig oversatt i 1947, men der er ingen henvisning til førsteutgaven eller til oversetter.
Boken finnes i NB.no kun fra 2022 under navnet - Gajto Gazdanov, men er utilgjengelig.

Den engelske tittelen - The Spectre of Alexander Wolf (oversatt i New York 1950 & London 2013)

Oversetter Dagfinn Foldøy (født 1953), oversetterforening, Dagfinn Foløy

Wikipedia engelsk

Forfatterens offisielle navn : Gazdanov, Georgi Ivanovich

Jeg er ofte nysgjerrig på fremmedord, og ser at det krydrer språket. På en måte får jeg-personen høyere status ved bruk av fremmedord, fremstår skolert, akademisk som du sier.

Spennende innspill, også kjekt å høre at du tar deg tid til å slå det opp. Håper det gav mening til innholdet i avsnittet.
Det skulle ikke forundre meg om svaret på dine undringer er, begge deler, at oversetteren har gjort en god jobb og at forfatteren vil poengtere at personen er språkkyndig.
Skulle jeg begi meg ut på en gjetning, for det er det det blir, er det mulig at det i det russiske språket er vanligere å referere til språket og handlinger på denne måten, de to første ordene handler jo om grammatikk. Så vidt jeg vet har russisk en enklere grammatikk enn norsk. Verb for eksempel, har kun tre tider, fortid, nåtid og fremtid.
Ordet kontemplativ er både flott og beskrivende. Kanskje vi alle fra nå av skal prøve og implementere ordet i vår daglige tale.
Norsk har mange spennende og gode ord som brukes for sjelden, men det er kult å se at bruk av ord «smitter». For eksempel tror jeg langt flere nå, enn for ti år siden bruker ordet «prokrastinere». En liten digresjon der, altså :)

Så spennende om russisk grammatikk, det visste jeg ikke.

Nå side 82

Jeg merker meg veldig lange setninger, med avstikkere i flere retninger, og et nydelig poetisk språk, bare hør må denne beskrivelsen:
«I stillheten som inntrådte var det bare musikken fra etasjen over som nådde meg, det var noen som spilte piano, svært markert og langsomt, det ga et inntrykk av enorme lyddråper som falt, en etter en, på flytende glass.»
Jeg ser det for meg og opplever det som nydelig.

Har lest til side 36

Boken er så medrivende at jeg har vansker med å holde mitt forsett om å lese langsomt og oppmerksomt. (Jeg leser den for annen gang.) Enig med deg, Hufsamor, språket er godt; stemningsskapende, presist og mettet.

Bare noen ord for å plassere handlingen i tid og sted. Opptakten til det hele, mordet, får vi opplyst skjer under den russiske borgerkrigen og på de store slettene sør i Russland (det kan ha vært området der dagens Ukraina ligger). Den russiske borgerkrigen fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene («de røde») tok makten. «De hvite» organiserte seg, med støtte fra en rekke land, med det mål å bekjempe bolsjevikene og reversere revolusjonen. Denne krigen pågikk fra 1918–1922.

Vi vet ikke nøyaktig når jeg-personen forlot Russland, men 15 år senere traff en annen eksilrusser i Paris, Vladimir Petrovitsj Voznesenskij. Dette må altså være i tiden før annen verdenskrig, mot slutten av 1930-tallet. Jeg-personen er fortsatt en relativ ung mann.

Takk for datoer og steder! Det gjør historien enda mer levende!

Har lest til og med side 72
Takk for dette innspillet Lillevi. Veldig greit å få tidfestet dette og oppklart hva det innebar at han kjempet på de «hvites» side. Det betyr også at han er tidlig i 30-årene når han møter Vladimir, siden han var 16 år da han skjøt.

Hei. Da har jeg lest boka, og er litt usikker på hva jeg gjør nå :) Som sagt så er dette første gang jeg deltar i en lesesirkel. Hvis jeg skal røpe hva jeg mener om boka så var den for meg en bok som tar opp noen tema som traumer, rett og galt, livet i eksil og fremmedgjøring for å nevne det viktigste. Selve handlingen var tidvis spennende. Jeg venter litt med å trille terning til dere andre har lest den. Hvis meningen er å analysere boka, vil etterordet hjelpe veldig for de som ønsker det.

Flott innspill. Virker som du har fått med deg mye som du kan bidra mer med i fortsettelsen. Det er så kult at du hiver deg ut i dette, og bidrar, selv om du kjenner på usikkerhet. Bare følg med i tråden og hiv deg med i andres innspill og kommentarer. Når sluttstreken for lesingen blir satt - ønsker «jaffal» jeg å høre så mye analyse som mulig 😊

Jeg har allerede hørt igjennom boka som lydbok, nå leser jeg om igjen, saktere, og koser meg med stemningen og språket. Allerede en av de innledende setningen synes jeg setter stemningen og gir en smakebit på språket:

«..i den allmenne strømmen av hendelser på den tiden kunne det lett fortone seg som en ubetydelig detalj, særlig fordi det i de få minuttene og sekundene forut for episoden, bare var vi to som var interessert i utfallet – jeg og en til, et for meg ukjent menneske. Så var det bare meg igjen.»

Må bruke prosentregning siden jeg hører boken. Startet uken med en 10% begynnelse. Tror dette blir en fin opplevelse. Kanskje dette er en Murakami-aktig lek med sjel/bevissthet. Gleder meg til resten.

Stemmer, det var flere som hadde denne som lydbok. Tror ikke det er så nøye med sidetall, å referere til handlingen fungere nok like bra. God tur videre i historien.