Godt sagt; glad for å ha lest boka, selv om den ikke var så lett å komme seg gjennom.
Jeg har tenkt litt videre om det du sa om slutten - er det en ny dag som kan være bedre? «De trenger seg inn i det skittengrå dagslyset idet de går forbi soloppgangen. Så går de videre. Det eneste man ser av dem er de bleke, enkle ansiktene. Resten tilhører ennå natten. En vakker dag blir de nødt til å keepere de også.» Det ligger et betinget håp.
Et par sider før sammenligner fortelleren seg med Robinson som hadde en stor idé, «slik som den han hadde latt seg drepe av», mens han selv ikke klarer å la seg fylle av en slik «tanke som kan holde hele verden i sjakk». Han har snarere små isolerte ideer som er «forskremte små lys som er nødt til å tilbringe hele sin tilværelse med å stå og blaffe midt i en stor, uhyggelig verden ...». Det kan leses som en lengsel mot, men samtidig en avvisning av totalitarisme. Det er som om han ønsker å kunne hengi seg helt til det absolutte, slik han i starten forsøker å hengi seg til nasjonalismen som preger krigen. Det er noen av de samme tankene som luftes i starten av romanen. Men jeg får ikke helt tak i hva som er Robinson sin store idé, utover at han vil ha en frihet fra Madelon...
Tilbake til dagen, eller nattens ende, så er det en visshet eller forsoning med at det kan leves uten en stor idé. Eller kanskje til og med livets meningsløshet, og at døden er det som gir livet mening. Det gir en slags livsforutsetning, som gjør at man ikke må reise rundt for å finne den ene meningen.
Men igjen, det er språket som gjør romanen.
Viser 1 svar.
Reisen til nattens ende.
Céline gir rimelig nok ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin, men jeg er enig i din fortolkning. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere er likevel det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, er egentlig Ferdinand godt rustet til å gå videre med livet sitt.