Bokelskere.no

Da er jeg i gang med lesingen, og jeg ser også at dette kan ta tid. Jeg liker tonen godt, med treffsikre og fine metaforer og en humoristisk og lett distansert beretning om egentlig ganske tragiske hendelser. I løpet av de første 20 sidene er vi vitne til flere konkrete dødsfall, til nedbrenning av landsbyer og lidelse for både dyr og mennesker.

Jeg likte det første kapittelet veldig godt, der er en blanding mellom en veldig konkret gjengivelse av en (abstrakt) samtale, og en nesten allegorisk eller drømmeaktig sekvens om hvordan han vervet seg. Det starter med pomp og prakt, musikk og marsjering, heiing og blomster, men etterhvert forsvinner disse elementene. Da er portene stengt og de «sitter i rottefellen». Tankene går til eventyret om rottefangeren som frister alle barna med fløytespillet sitt.

Reisen til nattens ende.
Enig med deg, Randi. Her det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika. Ankomsten til den «vertikale» byen New York ombord på en galei (!) er herlig friskt beskrevet. Céline gjennomfører glidende overganger mellom realisme og fantasi.

Er kommet noen sider lenger og oppfatter teksten som parodisk, som et oppgjør med krig, et uttrykk for Célines ønske om å unngå krig, men er svært spent på fortsettelse, for nå har jeg fått med med at Célines ble anklaget for antisemittisme, og at han samarbeidet aktivt med nazistene under andre verdenskrig. Så trist da - kanskje det er som med Hamsun, en stor forfatter med et forkastelig menneskesyn, dessverre.

Ja den aller første delen av boka er uten tvil et stor oppgjør med krig og de som oppmuntrer til deltagelse i dette. Patriotisme og fedrelandskjærlighet blir ikke godt omtalt. Svært interessant lesning i disse dager, da det dessverre er kriger med store lidelser både i Europa og Midtøsten.

Dyster lesning, men ispedd mye humor.

kommet til s 112 i Gyldendals pocketutgave

Jeg leser også første del av romanen som en anti-krigsroman. Krigsskildringene er alt annet enn heroisk og det er ingen mening i krigen.

Jeg var ikke klar over at Celine var antisemitt. Men jeg har tenkt litt rundt kvinnerollen i romanen (så langt), og nå når jeg har fulgt ham til Afrika så har jeg vært litt «bekymret» for det kolonistiske blikket og møte med de svarte innfødte. Jeg har ikke lest så langt at jeg har gjort meg opp en mening om det siste, men har tenkt litt rundt det første. Kvinnene vi har møtt hittil er elskerinner, prostituerte eller mamma. Men likevel er det ikke en svart-hvitt beretning om hore eller Madonna. Jeg synes skildringen av Madamme Herote som drev en butikk som i praksis også er et bordell er veldig spennende. Hun har stor suksess i forretningslivet. Hun var blitt steril og «denne kastrasjonen skaffet henne frihet og formue. Slik kan selv gonoré bli til velsignelse.» Hun var derfor fri for angsten for å få barn, og kunne håndtere både kjærlighetslivet og forretningslivet «som en mann». Hun sammenlignes ved en motsetning til Proust «som selv var en fremmed i virkeligheten», mens «Madamme Herote, derimot, sto i all sin folkelige påtagelighet med begge bena på jorden, og de mål hun hadde satt seg her i livet var enkle, tydelige og stupide.» Det er en stor beundring av denne karakteren fra fortellerens side, selv om hun har enkle og stupide mål er det en realisme og drivkraft i hennes virke, som står imot det opphøye og påtatte ved fedrelandskjærlighet og alt det virkelighetsfjerne som brukes for å begrunne krigen. Hun blir også en motsats til de to elskerinnene (eller kjærestene) han har når har er rekonvales i Paris, som begge er opptatt av det heroiske i krigen. Morsomt litterært grep å bruke Prost til en sammenligning som egentlig er det motsatte av en sammenligning.

Det var noen refleksjoner fra meg rundt kvinnerollen. Mannsrollen er ganske vid, den rommer menn som er alt annet enn heroiske. Både feighet, redsel og svakhet er egenskaper som ikke blir sett ned på.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår derfor heller ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak i (den første verdens) krigen.

Veldig enig i dine betraktninger. Fikk ondt av hvordande behandlet både folk og dyr, men det er jo intet nytt at krig er grusomt. Jeg liker også tinen godt og er spent på fortsettelsen.