Bokelskere.no

Til Lesesirkel 2021:
Da har jeg fått tak i "Reisen til nattens ende" av Louis-Ferdinand Céline, og håper at alle dere andre også har fått tak i boken, og er klar for felleslesing. Og så håper jeg på engasjement underveis i lesingen her i denne tråden.

Leseperioden begynner i dag søndag 19. november 2023 og varer i ca. 3 uker, evt. lenger om dere ønsker det.

Ny lesesirkel med nye regler begynner den 1. uken i januar 2024 - følg med (se egen tråd.

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boken.

Lenke til hovudtråden

Side 400
Jeg har hatt juleferie fra Celine og har fortsatt en del sider igjen.
Historien om familien Henrouille er på samme tid grusom og fornøyelig. Min søster bor i Nice og har fortalt om alle de franske pensjonistene som leter rundt i søppelkassene etter mat. Barna vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg lurer på om det er lange tradisjoner i Frankrike når det gjelder å ikke bry seg om egen slekt -og er vi på vei dit selv?
Har lest at det er håp om en morgen etter nattens ende og det er bra. Jeg kom over Fra slott til slott på biblioteket og kjøpte den for kr 10,- Den skal omhandle hans flukt gjennom Europa etter 2. verdenskrig. Det blir altså mer syting og elendighet, så boken får vente i hylla en stund.

Reisen til nattens ende.
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Kanskje den blir bedre enn de mange andre dagene vi har fulgt Ferdinand, Robinson og de andre karakterene på sin strevsomme reise 1914-1934? Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

Godt sagt; glad for å ha lest boka, selv om den ikke var så lett å komme seg gjennom.

Jeg har tenkt litt videre om det du sa om slutten - er det en ny dag som kan være bedre? «De trenger seg inn i det skittengrå dagslyset idet de går forbi soloppgangen. Så går de videre. Det eneste man ser av dem er de bleke, enkle ansiktene. Resten tilhører ennå natten. En vakker dag blir de nødt til å keepere de også.» Det ligger et betinget håp.

Et par sider før sammenligner fortelleren seg med Robinson som hadde en stor idé, «slik som den han hadde latt seg drepe av», mens han selv ikke klarer å la seg fylle av en slik «tanke som kan holde hele verden i sjakk». Han har snarere små isolerte ideer som er «forskremte små lys som er nødt til å tilbringe hele sin tilværelse med å stå og blaffe midt i en stor, uhyggelig verden ...». Det kan leses som en lengsel mot, men samtidig en avvisning av totalitarisme. Det er som om han ønsker å kunne hengi seg helt til det absolutte, slik han i starten forsøker å hengi seg til nasjonalismen som preger krigen. Det er noen av de samme tankene som luftes i starten av romanen. Men jeg får ikke helt tak i hva som er Robinson sin store idé, utover at han vil ha en frihet fra Madelon...

Tilbake til dagen, eller nattens ende, så er det en visshet eller forsoning med at det kan leves uten en stor idé. Eller kanskje til og med livets meningsløshet, og at døden er det som gir livet mening. Det gir en slags livsforutsetning, som gjør at man ikke må reise rundt for å finne den ene meningen.

Men igjen, det er språket som gjør romanen.

Reisen til nattens ende.
Céline gir rimelig nok ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin, men jeg er enig i din fortolkning. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere er likevel det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, er egentlig Ferdinand godt rustet til å gå videre med livet sitt.

God jul og godt nyttår til medlemmene i Lesesirkel 2021, og takk for mange gode leseopplevelser i 2023.

passert 300 sider

Jeg er ambivalent til denne romanen. Tidvis ler jeg og koser meg med presise observasjoner, krasse analyser og godt språk, tidvis irriterer jeg meg over passiviteten, negativiteten og kvinnesynet og må legge fra meg boken. Dette med kvinnesynet er muligens en overdrivelse fra min side, han sparer ingen andre grupperinger heller!

Det er iallfall ikke kjedelig lesning. Det er sjelden jeg blir så engasjert i en bok og er alt fra rungende uenig til imponert på en og samme side i boken. Kanskje er jeg mest imponert over Celines mot. Kanskje måtte man være sær og venneløs for å tørre å skrive så realistisk på den tiden? Det virker som han var "forut for sin tid" på flere måter.

Dersom han finner morgengryet etterhvert går nok denne romanen inn som en av favorittene.

Hadde det ikke vært for den språklige presisjonen, så kunne lesingen bli en trist og desillusjonert affære. Men jeg er helt enig med deg at det ikke er kjedelig lesning. Det er som der tematikken blir uten håp og full av negativitet, så bobler språket over av energi, kreativitet og tenksomme skråblikk på hendelsene. Kompromissløs fortellerevne.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke medforfattere. Om Marcel Proust (død 1922) skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med nesten rørende sympati.

Reisen til nattens ende (side 237).
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en rimelig fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk, kalt «Rancy» utenfor Paris.

Mye er gjenkjennelig fra Ditlevsens skildring av Vesterbro i Bardommens gate, men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra for vårt følelelsesmenneske, som til gjengjeld benytter anledningen til å ta avstand fra kulden som han mener å finne hos 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne i et brev til kona si etter sønnens død (s. 230).

passert 300 sider

Historien om legelivet utenfor Paris er trist, mistrøstig og uten håp. Men samtidig er språket og observasjonene så presise, tankevekkende og fantastiske at jeg stadig tar meg i å ville sitere. Fortelleren slår til alle kanter, fattige, rike, geistlige, akademikere, portnerkoner, barn og foreldre, alle blir beskrevet i treffende vendinger. Det er nok ikke tvil om at hjertet og omtanken ligger hos de svake, men det er absolutt ikke en naiv og idylliserende sympati.

«Hva det øvrige angår, kan vi streve så mye vi vil. Vi snubler, glir og drukner oss i alkohol - et utmerket konserveringsmiddel for såvel levende som døde - men vi kommer ingen vei. Det er bevist for lenge siden. Og dette til tross for at vi i hundrevis av år har sett hvordan trekkdyrene våre fødes, pines og dør uten å ha opplevd annet enn å slepe talløse forgjengerens fiasko et stykke videre. Som om vi ikke burde forstått hva det er som egentlig foregikk? Bølge etter bølge av unyttige vesner ruller mot oss fra tidenes osean og dør som et skvulp foran føttene våre, og likevel blir vi stående og håpe på et eller annet...Vi duger ikke engang til å tenke oss døden.»
(295)

Det er en slags apati, en håpløshet, likevel et slags naivt håp som fremstilles som en dumskap og en livsforutsetnng. Som pasientene på turberkoloseklinikken som ikke drømmer om å bli friske, men å bli syke nok til å erklæres uføre. Da er de verdige nok til trygd.

Reisen til nattens ende (side 189).
Hovedpersonen Ferdinand kan virke både selvmedlidende og rastløs, men romanen har også en tydelig samfunnskritisk side. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker jo på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Da er jeg i gang med lesingen, og jeg ser også at dette kan ta tid. Jeg liker tonen godt, med treffsikre og fine metaforer og en humoristisk og lett distansert beretning om egentlig ganske tragiske hendelser. I løpet av de første 20 sidene er vi vitne til flere konkrete dødsfall, til nedbrenning av landsbyer og lidelse for både dyr og mennesker.

Jeg likte det første kapittelet veldig godt, der er en blanding mellom en veldig konkret gjengivelse av en (abstrakt) samtale, og en nesten allegorisk eller drømmeaktig sekvens om hvordan han vervet seg. Det starter med pomp og prakt, musikk og marsjering, heiing og blomster, men etterhvert forsvinner disse elementene. Da er portene stengt og de «sitter i rottefellen». Tankene går til eventyret om rottefangeren som frister alle barna med fløytespillet sitt.

Reisen til nattens ende.
Enig med deg, Randi. Her det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika. Ankomsten til den «vertikale» byen New York ombord på en galei (!) er herlig friskt beskrevet. Céline gjennomfører glidende overganger mellom realisme og fantasi.

Er kommet noen sider lenger og oppfatter teksten som parodisk, som et oppgjør med krig, et uttrykk for Célines ønske om å unngå krig, men er svært spent på fortsettelse, for nå har jeg fått med med at Célines ble anklaget for antisemittisme, og at han samarbeidet aktivt med nazistene under andre verdenskrig. Så trist da - kanskje det er som med Hamsun, en stor forfatter med et forkastelig menneskesyn, dessverre.

Ja den aller første delen av boka er uten tvil et stor oppgjør med krig og de som oppmuntrer til deltagelse i dette. Patriotisme og fedrelandskjærlighet blir ikke godt omtalt. Svært interessant lesning i disse dager, da det dessverre er kriger med store lidelser både i Europa og Midtøsten.

Dyster lesning, men ispedd mye humor.

kommet til s 112 i Gyldendals pocketutgave

Jeg leser også første del av romanen som en anti-krigsroman. Krigsskildringene er alt annet enn heroisk og det er ingen mening i krigen.

Jeg var ikke klar over at Celine var antisemitt. Men jeg har tenkt litt rundt kvinnerollen i romanen (så langt), og nå når jeg har fulgt ham til Afrika så har jeg vært litt «bekymret» for det kolonistiske blikket og møte med de svarte innfødte. Jeg har ikke lest så langt at jeg har gjort meg opp en mening om det siste, men har tenkt litt rundt det første. Kvinnene vi har møtt hittil er elskerinner, prostituerte eller mamma. Men likevel er det ikke en svart-hvitt beretning om hore eller Madonna. Jeg synes skildringen av Madamme Herote som drev en butikk som i praksis også er et bordell er veldig spennende. Hun har stor suksess i forretningslivet. Hun var blitt steril og «denne kastrasjonen skaffet henne frihet og formue. Slik kan selv gonoré bli til velsignelse.» Hun var derfor fri for angsten for å få barn, og kunne håndtere både kjærlighetslivet og forretningslivet «som en mann». Hun sammenlignes ved en motsetning til Proust «som selv var en fremmed i virkeligheten», mens «Madamme Herote, derimot, sto i all sin folkelige påtagelighet med begge bena på jorden, og de mål hun hadde satt seg her i livet var enkle, tydelige og stupide.» Det er en stor beundring av denne karakteren fra fortellerens side, selv om hun har enkle og stupide mål er det en realisme og drivkraft i hennes virke, som står imot det opphøye og påtatte ved fedrelandskjærlighet og alt det virkelighetsfjerne som brukes for å begrunne krigen. Hun blir også en motsats til de to elskerinnene (eller kjærestene) han har når har er rekonvales i Paris, som begge er opptatt av det heroiske i krigen. Morsomt litterært grep å bruke Prost til en sammenligning som egentlig er det motsatte av en sammenligning.

Det var noen refleksjoner fra meg rundt kvinnerollen. Mannsrollen er ganske vid, den rommer menn som er alt annet enn heroiske. Både feighet, redsel og svakhet er egenskaper som ikke blir sett ned på.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår derfor heller ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak i (den første verdens) krigen.

Veldig enig i dine betraktninger. Fikk ondt av hvordande behandlet både folk og dyr, men det er jo intet nytt at krig er grusomt. Jeg liker også tinen godt og er spent på fortsettelsen.

Da er er jeg også i gang med "Reisen til nattens ende". Romanen som vakte sensasjon ved utgivelsen i 1932 og blir regnet som Célines hovedverk, og som har inspirert mange forfattere, har jeg forstått.

For en som meg som liker å reise, er innledingssitatet før boken starter interessant.
"Vårt liv det er en reise i vinternattens mørke...."
"Å reise er nyttig. Det utvikler fantasien. .....
Denne reisen foregår utelukkende i fantasien. Ferden går fra livet til døden.
Menneskene, dyrene og tingene, alt er oppdiktet. Dette er en roman, og en roman av rene oppspinn. ....Forresen er dette noe hvem som helst kan gjøre. Det er bare å lukke øynene. Det ligger bare noen skritt unna - på den andre siden av livet".

Fascinerende. Da er jeg klar for å følge Bardamu gjennom hans tid som soldat i første verdenskrig, og siden videre på reise. Er forberedt på at det vil ta litt tid ja. Ingen lettverkter dette med sine 443 tettskrevne sider med liten skrift :)

Og så skjedde det som hender innimellom:……hmm….det minte om noe annet jeg har lest…og der dukket obersten opp på en øde landevei, ja…. Joda, den lå i boksamlingen, lest i 2018. Ga den en femmer da, og husker den som grotesk/munter. Skal skumlese igjen og følge innleggene.

Reisen til nattens ende.
Har såvidt begynt på boka og ser allerede nå at jeg trenger tida til over jul til å få lest den ferdig. Jeg er glad for at det ikke blir valg av ny bok før i januar.

Du også ja...
Jeg fikk tak i denne i en bokbutikk, og bestemte meg for å hive meg på ei felleslesing igjen for første gang på lenge. Når jeg skulle legge den inn i boksamlinga så jeg hadde lest den vinteren 2018. Ser jeg har gitt den en firer. Ellers har den tydeligvis ikke gjort noe stort inntrykk. Begynner på nytt, kanskje den gir mer denne gangen?

Etter 25 sider har jeg fått sans for Célines skrivestil. Klarer han å holde den gjennom hele romanen?

Kanskje vil diskusjon om boka endre din oppfatning? Jeg vil i alle fall tro at det vil føre til at du husker den bedre! Uansett, hyggelig at du er med og jeg håper vi får gode diskusjoner. Jeg kommer nok i gang med lesing i løpet av helgen.