Haruki Murakami har gjort det igjen. Skrevet ei stille bok om ensomhet, som sakte men sikkert slentrer inn i tankene. Jeg kan i utgangspunktet ikke fordra paralelluniverser og magi som virkemidler i romaner, men av en eller annen grunn godtar jeg det når Murakami gjør det, gang på gang. Og gang på gang sitter jeg tilbake og lurer på om jeg har lest ei fantastisk bok eller nok en gang blitt lurt. At jeg støtt vender tilbake til Murakami tyder nok på at jeg setter forfatterskapet høyt, eller at er jeg bare på jakt etter Murakami-nøkkelen som kan åpne universet hans, slik at jeg forstår hva det er som egentlig skjer med romanfigurene.
Sist sett
