Bokelskere.no

Dette er John Grishams første non-fiction bok. Denne boka engasjerte meg veldig. Jeg har alltid syntes at dødsstraff er et spennende tema. Det er nå 2-3 måneder siden jeg leste boka, men når jeg tenker tilbake på den blir jeg fortsatt litt irritert.

Måten politiet, aktorat etc. håndterte denne saken på er for meg uforståelig. De hadde ingen konkrete bevis. Hovedpersonen Ron var riktignok ikke helt god, men dette betyr ikke at det er han som har begått handlingene. Politiet og aktorat gjør alt for å få ham dømt, selv om det kommer inn nye beviser, og de "glemmer" å snakke med vitner, så er det Ron som har begått forbrytelsen i følge dem, og han blir dømt. Heldigvis blir det nye tider og DNA kan testes ut skikkelig. Men livet på dødscellen forfølger Ron resten av livet.

Som regel er det de dårlige historiene man hører om, og ikke de bra, siden det er de dårlige historiene som skaper mest oppmerksomhet, men det rettferdiggjør ikke at en uskyldig mann blir dømt. Politiet og myndigheter gjør sikkert mye bra arbeid også, men at de bommet så totalt i denne saken gjorde at jeg ble irritert. La folk ha et "rettferdig" liv, selv om de ikke er mors beste barn fra før av.

Jeg har akkurat lagt boken i fra meg og er dypt indignert. Og her var det vel ikke snakk om å bomme eller ta feil fra politiet og aktoratets side, snarere at flere av de handlet med overlegg.
Statsadvokaten var ikke villig til å innrømme noe, selv da DNA- analyser fra fem forskjellige laboratorier frikjente Ron Williamson og Dennis Fritz. Slike og lignende saker er heller ikke så uvanlige, skriver John Grisham i sitt etterord.

Dette er nesten komisk å lese, hadde det ikke vært for at det er fra virkeligheten og dessverre ikke er ett isolert tilfelle. Jeg vet at jeg burde bli forbannet, men helt ærlig blir jeg mer oppgitt. Det er så mye som skal gå galt og så mange som skal ha feil vurderingsevne for at noe sånt skal skje, dessverre er det akkurat det som er tilfellet i altfor mange saker. Bare tenk på hvor mange som har blitt feilaktig henrettet eller venter på å bli det, og det er sikkert ennå flere som sitter inne i mange år på feil grunnlag.

En ting er dødsstraff i seg selv, personlig ser jeg ingen grunn til at det skal finnes, jeg synes livsstid er god nok straff og i mange tilfeller verre enn dødsstraff. Allikevel forundrer det meg at det ikke er krav om høyere bevisførsel når det gjelder dødsstraff og veldig stor sannsynlighet for at det ikke er ett engangstilfellet.

Denne boken viser ikke bare hvor korrupt og mangelfullt rettssystemet kan være, det viser også feilene i det psykiske helsevesenet. Dette skjedde for en del år siden og selv om det er grunn til å håpe at det har blitt bedre, så hører vi fortsatt om personer som er dømt på veldig tynt grunnlag. Fra Norge kjenner vi til Fritz Moen og ikke minst "Thomas Quick", heldigvis har vi ikke dødsstraff her.