Bokelskere.no

Saabye Christensen beveger seg inn på et risikabelt terreng språklig sett. Ord og uttrykk som var helt akseptable bare for noen få år siden, oppleves nå som gammeldagse og stigmatiserende. En sykepleier på Diakonhjemmets sykehus minnet meg nylig om at en på norsk ofte har vært raskere til å endre medisinske betegnelser i dagligtalen enn i Danmark og Sverige.

En kan jo fundere på hvorfor forfatteren unngår å bruke dagens begrep «dement». Da var det annen sykepleier som nevnte for meg at en skal ikke bruke slike betegnelser med mindre det foreligger en diagnose. Så dette er vanskelig.

Jeg vet ikke om et ord som "åreforkalkning" er et ord som blir brukt innen medisin eller som diagnose i dag.
Det som er nedslående er at dette ordet ofte er brukt nedsettende, som et skjellsord.
Takk for svar.

Forstår at du reagerer på order "åreforkalkning", men det er et tilbakelagt ord i våre dager. Ser at ordet var satt i fortidsbetegnelse. Demens er en tung diagnose å få. Det går fint en lang tid før det utvikler seg videre. Har arbeidet med demente pasienter og det er her & nå du møter dem. På den annen side så er det humoristiske med å ta av brodden av tilværelsen for de pårørende. Humor gjør at det alvorlige blir mer "fordøyelig" å ta innover seg.

"Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, Den har faktisk fattet begge deler dårlig.
(Piet Hein)"

Språket er også med på å skape holdninger, noen ganger kommer de frem overveldende, vakre
som et vern, andre ganger
treffer de deg som en knyttneve i magen og du føler at du må kaste opp.

Jeg har ikke lest boken hvor sitatet er hentet fra. Det virker som der er flere nivåer angående humoren og hvordan den virker & oppfattes.

Uansett må problemet bli satt under debatt forhåpningsvis. Det er ikke mye debatt/snakk rundt demens, vel kanskje litt her og der, men dør bort. Demente som bor hjemme f.eks. og får lite hjelp fra det offentlige fordi de har en liste over pasienter de skal være innom før de går av skiftet. Det gjør vondt å se så de aller fleste i hjemmesykepleien går hjem med dårlig samvittighet. Pårørende til demente opplever det samme og får lite avlastning. Fordi en vet ikke hva den demente vill finne på i neste sekund hvis man snur ryggen til og det er svært slitsomt.

PS! Der kommer humoren inn som et utpust i frustrasjonen