Bokelskere.no

Til Lesesirkel 2021: Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

Kniven i ilden av Ingeborg Arvola

Leseperioden begynner tirsdag 20. juni. Vil leser boken i juni/juli.

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovudtråden

Til Lesesirkelen 2021

Hei alle sammen
Da er jeg tilbake. En aktiv sommer på tur med familien, har gjort at jeg ikke kom i mål med lesingen av boka. Jeg har likt godt det jeg har lest til nå og gleder meg til å fortsette nå når jeg har mulighet til det, hjemme foran laptoppen.

Har inntrykk av at de fleste som har deltatt er ferdige med boka.
Er dere da klare for en ny forslagsrunde til ny bok?
Jeg kan lage en ny tråd om en dag eller to.

Torill

Jeg er klar. Og foreslår Dyreriket av Jean-Baptiste Del Amo som jeg har fått anbefalt mange ganger nå.

Kniven i ilden.
Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi som lesere at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på virkningen av varme hender som skal ha gått i arv i familien.

LEST FERDIG

Leste denne i romjula 2022, og dette skrev jeg om den på min bookstagram-konto @jordmorhanneleser den 31/12-22:

«Denne boka og en boks med lakriskuler fikk jeg av sønnen min til jul i år. Starta på boka 1.juledag og ble ferdig i dag, årets siste dag. Jeg er glad jeg ikke hadde satt opp liste over årets beste leseopplevelser enda, for denne gikk rett inn der. For en fantastisk bra bok. Godt språk, poetisk og vakkert. Flotte beskrivelser av natur og dyreliv i Finnmark. Beskrivelser av livet på midten av 1800-tallet med sine normer og regler og ikke minst arbeidet for å klare å ha mat nok og husly til seg og sine. Evner som går i arv, Guds ord og overtro hånd i hånd. Og så er det kjærligheten, så vanskelig men likevel så sterkt mellom disse to som er bokens hovedpersoner. En forbudt kjærlighet som likevel leves ut, fordi det ikke er mulig å holde tilbake. Gleder meg at det er varslet at dette skal bli en trilogi!»

Møtte forfatteren på et bokbad av henne holdt av Norli Kremmertorget her i Elverum i slutten av april i år. Veldig interessant å høre hvordan hun har jobba med boka. Hun har lest i kirkebøker og gamle protokoller av alle slag. Spennende! Da jeg fikk signert bøker av henne, sa jeg at jeg gleder meg veldig til oppfølgeren. «Det gjør jeg også», svarte forfatteren blidt! Artig!

Sein start med lesingen denne gang, men for en forrykende åpning: Arvola skriver godt og medrivende. Romanen berører dessuten to nylig leste faktabøker av Reidar Hirsti og Elin Anna Labba.

Ferdig lest.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til historiske romaner med store naturskildringer og etno-romantikk, men jeg innrømmer at min skepsis ble gjort til skamme. Plottet er farlig nært serielitteraturens mal: vakker og synsk kvinne styres av kjærlighet og begjær mot samfunnets normer. Men det reddes av språket, som er vakkert og poetisk og som styrer -stort sett- unna klisjepotensialet i stoffet. Det hjelper også at forfatteren tydelig viser at hun kjenner stoffet og at de helbredende evnene ikke alltid virker.

Kvenenes historie og den finske innvandringen til Finnmark er en historie jeg ikke kjenner til, og skildringen av nybyggersamfunn og deres gnisninger med samenes nomadiske kultur er interessant. Vi skjønner at det er et tøft liv der man er avhengig av en tett relasjon med naturen.

Som flere av dere er inne på er det et stort persongalleri, og med navnetradisjonen med flere navn og for en norsk leser fremmedartede kjælenavn gjør det vanskelig å få med seg alt. Det minner litt om russisk litteratur der de mange navnene gjør at en vestlig leser (i alle fall denne leseren) går surr i karakterene. For min del klarte Mikko å snike seg ganske anonymt inn i historien, og det tok lang tid før jeg så det komme. Jeg leste Grethas sjalusi som et bilde på kvinners sjalusi på den vakre kvinnen som tar rommet, snarer enn som en helt konkret sjalusi.

Noen av karakterene blir tegnet som komplekse på ganske effektive måter, mens andre blir mer endimensjonale ( og det er ikke så rart med det store persongalleriet). Mikko synes jeg er mindre interessant en flere av de andre mannlige karakterene, slik som Rijku og Skolte-Zeddar.

Jeg liker også Brita Caisas skildringer av kirketukten. Den ensomheten det er å stå utenfor og at ingen vil møte blikket ditt.

Alt i alt en fin leseopplevelse, mye på grunn av et språk som kler historien.

Denne gikk fort å lese for meg, så jeg er ferdig for en stund siden.

Jeg ble helt oppslukt av historien om Brita Caisa og det harde livet i Øst-Finnmark, og synes dette var fascinerende.
Språket er nydelig, nesten poetisk, og jeg synes det passer godt til de korte kapitlene. Dette ga meg som leser litt tid og rom til å fordøye inntrykkene.

Jeg er til dels enig i at det blir mange navn og stedsnavn å forholde seg til, særlig når forfatteren blander bruken av finske og norske navn. Det var litt forvirrende, og jeg mistet nok tråden i noen av relasjonene underveis – hvilke som hørte til hvilke gårder bl.a.

Veldig interessant å lese om det nære forholdet de hadde til naturen. De var jo totalt avhengige av å kunne lese naturen, og benytte seg av den. Samtidig var det fascinerende hvor mye vekt de tilla det overnaturlige på den tiden.

Jeg likte boka veldig godt.

Da var jeg ferdig med boka - skuffet.
«kjærlighet og sex av den forbudte sorten, ekteskap som ryker, foreldre og barn som splittes, økonomi som krakelerer, et lokalsamfunn som får noe å sladre om [...] framfor alt er det den forbudte tiltrekningen og kjærligheten mellom Brita Caisa og den gifte Askan Mikko som setter futt i fortellingen. Det er lenge siden kropper og begjær er blitt så nakent og beint fram sexy framstilt i en norsk roman! En sanselig, virkelighetsnær og svært poetisk bok.»
– Janneken Øverland, Klassekampen.
Jeg heller til Guri Hjeltnes - VG sin omtale: «Bokens persongalleri er enormt, frodig og fargerikt.» For meg ble det rett og slett alt for mange personer og steder å forholde seg til. Med hell hadde
Ingeborg Arvola lett kunnet kuttet ned på persongalleriet uten at leseren hadde merket det. Alt i alt en roman med skjønne naturskildringer, men akk så mange navn og steder. Terningkast fire får holde i massevis;)

Så har også eg fått starta på ein roman som har stått ei god stund i ventehylla.
Eg likar å lese om Brita Caisa som er på vandring i eit hardbarka miljø oppe i nord. Ho ber med seg hendingar som ho skammer seg over - og ho ventar på at ein sympatisk make skal kome i hennar veg.
Eg likar språket, det barske miljøet dei levde i - i 1859 - i nær kontakt med naturen og menneska rundt seg.
Eg har nesten lese 100 sider, så eg har ein god del igjen av boka som skildrar eit liv som er langt, langt unna det livet me lever i dag.
Ser fram til å sjå korleis det går med Brita Caisa og familien hennar…..

NB - FERDIG LEST!

Jeg leste denne i fjor, og her er det jeg skrev etterpå:
"Før jeg startet på denne boken, hadde jeg lest endel om den. Deler av min familie er av kvensk ætt, så jeg hadde gledet meg til å få vite litt mer om både kvener og deres innvandring til Norge. Når jeg nå er ferdig med boka, sitter jeg igjen med en litt bedre oversikt og inntrykk av hva som skjedde for mange generasjoner siden, men ikke så mye som jeg på forhånd hadde trodd. Boka er skrevet i romanform, og er lettlest. Den framstår som litt drømmende i formen, et språklig grep jeg ikke fikk helt tak på. Stor skrift, korte kapitler og mye luft gir inntrykk av at boka kunne vært på adskillig færre sider. Det ble derfor terningkast 4 fra meg, og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese de neste to bøkene i trilogien."

Interessant. Jeg syns det med korte kapitler og mye luft er et godt valg, sett i sammenheng med det du kaller drømmende i formen. Leserens egne tanker og fantasi får spillerom på den måten.

Jeg begynte i går, og er helt oppslukt. Dette liker jeg.
Sterk fortelling om hardføre mennesker i hardt klima.
Nydelig språk.
Leste halve nesten i ett jafs, hadde store problemer med å legge meg til å sove..

Lest 40 sider. Dette blir en sterk fortelling.