Bokelskere.no

Jeg synes denne boka er noe merkelig. For det første er det lite ytre handling her- Det eneste som skjer er at en ungjente kommer fra en øy i Karibia til et sted i nærheten av New York for å arbeide som au pair i en familie. Etter en tid flytter hun fra familien for å dele leilighet med en venninne. Altså, en ikke særlig påfallende handling! Lucy selv er en merkelig person. Det virker som om hun er negativt innstilt overfor alt, overfor menneskene hjemme som hun har reist fra og overfor menneskene hun blir kjent med i USA, overfor nye ting hun ser og overfor landskapet og været på det nye stedet. Man skulle kanskje tro at folk hun møter vil vende seg fra henne og oppfatte henne som ufordragelig. Men slik virker det heller ikke, snarere tvert imot. Folk vil gjerne være venn med henne. Vi som lesere vil synes det er ufølsomt slik som Lucy oppfører seg overfor familien sin. Hun kutter ut all kontakt med dem, åpner ikke brevene som moren sender, kommer ikke hjem etter farens død osv. En tredje ting jeg har festet meg ved gjelder uttrykksmåten. Her er det masse kontraster. Samme ting blir ofte nevnt som noe positivt og negativt og det gjerne i samme setning- Hun både liker og ikke liker en og samme ting. Er det et uttrykk for usikkerhet eller hva vil forfatteren ha fram her?

På slutten av denne fine romanen gir Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om sammenhengen romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver om dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun svartmaler dessuten oppveksten i hjemlandet for å nedkjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandske studenter.» Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

Jeg liker det at Lucy ikke er en ensidig sympatisk figur. Hun unndrar seg på den måten det å bli stakkarsliggjort, å måtte være god fordi hun er fattig og historien faller derfor ikke i en god-ond dikotomi.

Kan det være at Lucys negative holdning er et skjold for å beskytte seg mot det ukjente? Mot slutten av romanen kommer det frem at hun ikke har lest morens brev fordi det ville gjøre for vondt, og hun fryktet at hun da bare ville dra tilbake. Jeg opplever at hun er en usikker jente som kler på seg en holdning som et skjold. Det er så mye nytt å ta innover seg, at hun må ha et forsvarsverk og for å beholde noe av seg selv.

Jeg følger det i denne beskrivelsen, Randi. Jeg opplever også at hun er en usikker jente. Hun har med seg usikkerhet hjemmefra også, som evt. kan skyldes at hun kommer fra en fattig familie. Er nok mye hun ikke har lært når hun møter ulike mennesker i New York, En hver ville vel føle seg usikker i møte med det ukjente. Familierelasjonene på Antigua var ikke bare bra.

For Lucy er reisen fra hjemlandet et dramatisk vendepunkt. Nokså komprimert riktignok har fortellingen preg av en dannelsesroman. I siste kapittel forteller Lucy hvordan hun i løpet av det første året i New York har forandret seg. Karakteristisk nok - synes jeg – er hennes direkte talemåte i begynnelsen blitt endret til mer diplomatiske vendinger eller til og med forstillelse (s. 150). Men raseriet i seg har hun beholdt.