Bokelskere.no

MON hvilken Brontë-søster de mener? Er det storesøster Charlotte som skrev om sin tids au pair? Eller kan det være mellomsøster Emiliy som har litt mer lidenskap, villskap og mørke? Eller lillesøster som jeg ikke har lest?

Hvis jeg skal koble ligger den til tross for den ytre likheten nærmere Stormfulle høyder enn Jane Eyre. Sistnevnte har en slags ytre likhet med den unge kvinnen som flytter inn i hjemmet til noen og tar av seg barna. Den handler også om en ung kvinne som skal finne seg selv. Men uten romantikken. Likevel tenker jeg at det er noe med lynnet og en upålitelig fortellerstemme som trekker den mot Stormfulle høyder. Om Lucy er en upålitelig forteller, kan vi jo diskutere, men hun er i alle fall en forteller som holder noe tilbake og som ikke er rettlinjet i sin fortelling. Forholdet til moren avdekkes litt etter litt, og er på en måte lag-på-lag.

Hvis vi skal ta utgangspunkt i Virginia Woolfs egen poetikk beskrevet i Modern Fiction så skal forfatteren gjenspeile mangfoldet i livet, både i det ytre miljøet og i den indre bevisstheten. I henhold til SNL kjennetegnes romanene av indre monologer, perspektivskifte, brudd i kronologi og tilbakeblikk. I Lucy er det brudd i kronologien og tilbakeblikk. Vi følger Lucys indre monolog gjennom romanen. Men dette finner vi jo i svært mange romaner i dag.

Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å forstå referansene til de 3 store (Bronte/Woolf/Duras).
Selvsagt kan man "tvinge" fram noen likheter ved å peke på at de handler om kvinner, tilbakeblikk osv. Kjenner dere igjen noe mer konkret?

Jeg ville aldri trukket en slik kobling uten de «blurbs» som sto trykket på min utgave. Men jeg tenkte at det er interessant å se hvorfor noen presumptivt kvalifiserte lesere trekker parallellen.

Jeg har forsøkt å spekulere litt rundt sammenligningen med Brontë og Woolf, og synes at jeg (for meg) fikk dratt opp noen trekk som kan si noe om boka. Når det gjaldt Duras, så var sammenligningen tydeligere: «På samme måte som Marguerite Duras kan skrive om noen timer en tilsynelatende doven sensommer-kveld og skape stor litteratur, kan Kineaid skrive om en togreise eller en samtale ned familiens mor Maria, og i det koke ned maktforhold, den vestlige verdens dårlige samvittighet, middelklassens forestillelse: hele herligheten.» Dette synes jeg er presist, det er nettopp de språklige bildene som viser frem som gjør Lucy til en god roman etter mitt syn. Hun viser frem, snarere enn å fortelle.

Enig med deg, Torill. Likevel synes jeg Randis innlegg setter Kincaids skrivestil fint i relieff i forhold til noen av sine kvinnelige forgjengere. Selv har det vært naturlig å sammenholde Lucy med andre innvandrerromaner. Tidlig i romanen har Lucy og Mariah en samtale om våren og påskeliljer. Lucy skjønner ikke Mariahs store forventninger.

Innvandrerromanene jeg har lest handler stort sett om europeere. De kommer fra samme breddegrad som New York. For dem er ikke våren noe fremmed. For Lucy er imidlertid våren noe nytt som hun ikke har klar forestilling om. Påskeliljer derimot representerer et ubehagelig minne fra utenatlæring på skolen hjemme i tropiske Trinidad.