Bokelskere.no

Til Lesesirkel 2021: Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

Lucy av Jamaica Kincaid (Nv14)

Leseperiode:
Søndag 30.januar til søndag 19.februar 2022.

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovudtråden

Jeg synes denne boka er noe merkelig. For det første er det lite ytre handling her- Det eneste som skjer er at en ungjente kommer fra en øy i Karibia til et sted i nærheten av New York for å arbeide som au pair i en familie. Etter en tid flytter hun fra familien for å dele leilighet med en venninne. Altså, en ikke særlig påfallende handling! Lucy selv er en merkelig person. Det virker som om hun er negativt innstilt overfor alt, overfor menneskene hjemme som hun har reist fra og overfor menneskene hun blir kjent med i USA, overfor nye ting hun ser og overfor landskapet og været på det nye stedet. Man skulle kanskje tro at folk hun møter vil vende seg fra henne og oppfatte henne som ufordragelig. Men slik virker det heller ikke, snarere tvert imot. Folk vil gjerne være venn med henne. Vi som lesere vil synes det er ufølsomt slik som Lucy oppfører seg overfor familien sin. Hun kutter ut all kontakt med dem, åpner ikke brevene som moren sender, kommer ikke hjem etter farens død osv. En tredje ting jeg har festet meg ved gjelder uttrykksmåten. Her er det masse kontraster. Samme ting blir ofte nevnt som noe positivt og negativt og det gjerne i samme setning- Hun både liker og ikke liker en og samme ting. Er det et uttrykk for usikkerhet eller hva vil forfatteren ha fram her?

På slutten av denne fine romanen gir Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om sammenhengen romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver om dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun svartmaler dessuten oppveksten i hjemlandet for å nedkjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandske studenter.» Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

Jeg liker det at Lucy ikke er en ensidig sympatisk figur. Hun unndrar seg på den måten det å bli stakkarsliggjort, å måtte være god fordi hun er fattig og historien faller derfor ikke i en god-ond dikotomi.

Kan det være at Lucys negative holdning er et skjold for å beskytte seg mot det ukjente? Mot slutten av romanen kommer det frem at hun ikke har lest morens brev fordi det ville gjøre for vondt, og hun fryktet at hun da bare ville dra tilbake. Jeg opplever at hun er en usikker jente som kler på seg en holdning som et skjold. Det er så mye nytt å ta innover seg, at hun må ha et forsvarsverk og for å beholde noe av seg selv.

Jeg følger det i denne beskrivelsen, Randi. Jeg opplever også at hun er en usikker jente. Hun har med seg usikkerhet hjemmefra også, som evt. kan skyldes at hun kommer fra en fattig familie. Er nok mye hun ikke har lært når hun møter ulike mennesker i New York, En hver ville vel føle seg usikker i møte med det ukjente. Familierelasjonene på Antigua var ikke bare bra.

For Lucy er reisen fra hjemlandet et dramatisk vendepunkt. Nokså komprimert riktignok har fortellingen preg av en dannelsesroman. I siste kapittel forteller Lucy hvordan hun i løpet av det første året i New York har forandret seg. Karakteristisk nok - synes jeg – er hennes direkte talemåte i begynnelsen blitt endret til mer diplomatiske vendinger eller til og med forstillelse (s. 150). Men raseriet i seg har hun beholdt.

Så kan jeg også starte. Alltid spennende å åpne en ny bok. Ventet på pocketutgaven, som kom ut idag.

Glad for at valget vårt falt på denne boken. Identifiserer meg dessverre med Mariah, husfruen, og litt pinlig berørt av det. Treffende karakteristikk av en velmenende (over)forbruker.

Det er en kort roman - jeg må innrømme at jeg allerede har lest den ferdig. Men ettersom vi er tidlig i leseperioden skal jeg ikke komme med noen helhetsbetraktninger. Jeg synes det ville være fint å få mer omfattende diskusjoner enn vi har hatt noen ganger, derfor posisjonerer jeg litt ut.

Språket er tilsynelatende enkelt, med en litt naiv forteller som møter en ny verden og skal skape seg nye erfaringer. Men likevel er bildene slående, og fortjener å leses sakte, slik som beskrivelsen av følelsen av å trekke en feil konklusjon basert på tidligere erfaring «solen skinner, luften er varm». «Jeg var ikke lenger i en tropisk sone, og erkjennelsen kom som en strøm av vann som splittet en hittil tørr og fast grunn, og skapte to bredder, der en var fortiden min - så kjent og forutsigbar at selv tanken på hvor ulykkelig jeg var da, gledet meg nå - den andre var fremtiden mn, et grått tomrom, et overskyet hav der regnet falt og ingen båter var i sikte.» (s 11)
Det er fint hvordan bildet som beskriver fornemmelsen tar i bruk et bilde nettopp knyttet til de to verdenes ytre kjennetegn, der den tropiske sones tørre grunn splittes i en fuktig, grå og ukjent værtype. Vi følger hele tidens jentas tankerekker på tvers av avgrunnen mellom det gamle og det nye.

Fortelleren er fandivolsk i sine beskrivelser (og i fremferd) «en jente jeg hadde kjent hele livet, som var utrivelig allerede før foreldrene hennes tvang henne til å bli syvendedagsadventist» ( s 13), og hun er langt fra en underordnet jente fra den tredje verden.

Jeg er enig med deg i at denne korte boka har en mer krevende, poetisk tekst enn man kunne vente seg av en ungdommelig innvandrerroman. For andre romaner om innvandrere til New York se lista mi Brooklyn.

Fin Brooklyn-liste. Jeg har bare lest den første, men merker meg de andre.

Det kunne vært spennende med en innvandrer-liste faktisk. Dette er jo en relativ moderne innvandrerhistorie, der klasse og rase er mer markant enn de store europeiske innvandrerbølgene på 1800-tallet. Men like fullt er det møtet mellom ulike kulturer, og det å se et samfunn og levesett utenfra.

Jeg er godt i gang med lesingen, og vil dele mine refleksjoner etterhvert. Jeg har merket meg at det på smussomslaget at det refereres til intet mindre enn tre store forfattere. «Datter av Brontë og Woolf» (Wall Street Journal) og Marguerite Duras (Expressen). Det er store forfattere som jeg har en stor beundring for, men jeg lurer også på hvorfor er det kvinnelige forfattere som trekkes frem? Og kjenner dere igjen slektskapet til dem?

MON hvilken Brontë-søster de mener? Er det storesøster Charlotte som skrev om sin tids au pair? Eller kan det være mellomsøster Emiliy som har litt mer lidenskap, villskap og mørke? Eller lillesøster som jeg ikke har lest?

Hvis jeg skal koble ligger den til tross for den ytre likheten nærmere Stormfulle høyder enn Jane Eyre. Sistnevnte har en slags ytre likhet med den unge kvinnen som flytter inn i hjemmet til noen og tar av seg barna. Den handler også om en ung kvinne som skal finne seg selv. Men uten romantikken. Likevel tenker jeg at det er noe med lynnet og en upålitelig fortellerstemme som trekker den mot Stormfulle høyder. Om Lucy er en upålitelig forteller, kan vi jo diskutere, men hun er i alle fall en forteller som holder noe tilbake og som ikke er rettlinjet i sin fortelling. Forholdet til moren avdekkes litt etter litt, og er på en måte lag-på-lag.

Hvis vi skal ta utgangspunkt i Virginia Woolfs egen poetikk beskrevet i Modern Fiction så skal forfatteren gjenspeile mangfoldet i livet, både i det ytre miljøet og i den indre bevisstheten. I henhold til SNL kjennetegnes romanene av indre monologer, perspektivskifte, brudd i kronologi og tilbakeblikk. I Lucy er det brudd i kronologien og tilbakeblikk. Vi følger Lucys indre monolog gjennom romanen. Men dette finner vi jo i svært mange romaner i dag.

Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å forstå referansene til de 3 store (Bronte/Woolf/Duras).
Selvsagt kan man "tvinge" fram noen likheter ved å peke på at de handler om kvinner, tilbakeblikk osv. Kjenner dere igjen noe mer konkret?

Jeg ville aldri trukket en slik kobling uten de «blurbs» som sto trykket på min utgave. Men jeg tenkte at det er interessant å se hvorfor noen presumptivt kvalifiserte lesere trekker parallellen.

Jeg har forsøkt å spekulere litt rundt sammenligningen med Brontë og Woolf, og synes at jeg (for meg) fikk dratt opp noen trekk som kan si noe om boka. Når det gjaldt Duras, så var sammenligningen tydeligere: «På samme måte som Marguerite Duras kan skrive om noen timer en tilsynelatende doven sensommer-kveld og skape stor litteratur, kan Kineaid skrive om en togreise eller en samtale ned familiens mor Maria, og i det koke ned maktforhold, den vestlige verdens dårlige samvittighet, middelklassens forestillelse: hele herligheten.» Dette synes jeg er presist, det er nettopp de språklige bildene som viser frem som gjør Lucy til en god roman etter mitt syn. Hun viser frem, snarere enn å fortelle.

Enig med deg, Torill. Likevel synes jeg Randis innlegg setter Kincaids skrivestil fint i relieff i forhold til noen av sine kvinnelige forgjengere. Selv har det vært naturlig å sammenholde Lucy med andre innvandrerromaner. Tidlig i romanen har Lucy og Mariah en samtale om våren og påskeliljer. Lucy skjønner ikke Mariahs store forventninger.

Innvandrerromanene jeg har lest handler stort sett om europeere. De kommer fra samme breddegrad som New York. For dem er ikke våren noe fremmed. For Lucy er imidlertid våren noe nytt som hun ikke har klar forestilling om. Påskeliljer derimot representerer et ubehagelig minne fra utenatlæring på skolen hjemme i tropiske Trinidad.

Du verden
Jeg må komme litt lenger inn i lesingen før jeg uttaler meg. Spent på diskusjonen nå :)
(Også store forfatterinner som jeg setter pris på)