Bokelskere.no

Hehe, ja det er sannelig noe eget med småkårsfolk som redder verden og bare prøver så hardt de kan å overleve - slik at de omsider en dag kan dra hjem, fortsette å pløye åkrene og spise kålsuppe. Jeg får vel bite i meg Nynaeves sutring og prøve å fullføre serien! Og slik bør det være.

Det er første del av Ringenes Herre som også for meg gir størst leseopplevelse, kanskje er denne delen endog også min største leseopplevelse noensinne, det er så mye glede å finne på de sidene, og så mye unyttig for historien som til dømes Tom Bombadil, vertshuspreik og sopp-plukking, ja for ikke å nevne all den plassen som er satt av til måltider og naturskildringer! Det er nesten som i Asterix, hvor det eneste Obelix tenker på er villsvin og hvert eventyr blir avrundet på lykkeligst tenkende vis – en bankett!

Sarumann er en glimrende karakter i Ringenes Herre. Tolkien skriver noe slikt som at hans hjerne er satt sammen av tannhjul, og mye mer med ham kan sikkert tolkes opp mot industrialisering. Hobsyssel har jeg hørt lest opp mot det såkalte "Merry England", og da får sannelig "Lutringen av Hobsyssel" en ny betydning, hvis man da ønsker å lese det allegorisk. Hehe, hobbiter er vel selskapelig anlagte Isak Sellanråer. ;-)

Småkårsfolk som reddar verden er vel eit kjent trekk i svært mange fantasy bøker, og eg synes stort sett at det funkar ganske bra. Eit unntak som eg kan komme på: Shannara serien til Terry Brooks. Den er usedvanleg kjedeleg.

Øy! Ikkje snakk stygt om Nynaeve, ho er min favortitt karakter gjennom dei fleste bøkene ;)

"Merry England" var ei god skildring av Hobsyssel, eg synes også at Irland kan minne litt om det, men det er vel meir aktuelt å samanlikne Irland med det landet i vest, alvene reiser til for å bli lykklige igjen.

Dvergene er griske og vulgære, alvene er emo og menneska er, ja menneske, så det er hobbitene eg kan kjenne meg mest igjen i, og som interesserer meg mest. Eg kunne godt tenkje meg ein stor bokserie som berre skildrar hobbitane sin livsstil. Sopp-plukking og bygdedans er i alle fall meir spennande enn den sutringa som 1/3 av Ringens Herre består av.

Eg synes i grunnen Hobbiten er ei betre bok enn RH, fordi den er betre til å skildre det som er koseleg, trygt og naturskjønt.

Sarumann synes eg også er ein interessant karakter. Eg veit ikkje om Tolkien bevisst har plassert han i ei slik rolle (eller om det er fortolkning), men det du skriver om at han kan stå for verdsindustrialiseringa høyres fornuftig ut, Tolkien var nok ein liten, nostalgisk naturelskar.

Shannara-serien ja, hm, den hoppet jeg av på side hundre eller noe der. Av god grunn, vil jeg driste meg til å påstå! Det meste av plotstrukturen og andre trekk syntes da som ren kopi av Ringenes Herre, og ikke bare en kopi men en dårlig kopi, hvor karakterene var uinteressante og grunne, og språket var ikke noe videre å skryte om det heller. Nei langt ifra, den siden jeg hoppet av på skildret en scene hvor Shea og Flick og en eller annen annen unge gikk seg vill i en myr og ble overfalt av et slags monster, på denne siden ble ordet "fangarm" brukt forbannede tretten ganger, om ikke mer ... Jeg holdt ikke ut, og leste heller Ringenes Herre på nytt - en god investering! Hvor mer fascinerende er ikke Orodruin fremfor Skallefjellet? Og Gandalf fremfor Allanon?