Bokelskere.no

Eg er litt usikker på om "Malazan Book of The Fallen" serien går under kategorien mørk fantasy, men no har ikkje eg lese meir enn dei to første bøkene i serien, så kan hende den vert mørkare. Uansett så vil eg anbefale serien, på grunnlag av dette magre innhogget. Eg likte spesielt godt måten skjebnen til dei ulike karaktergruppene vart fletta inn i kvarandre, og forholdet mellom gudane og menneska, som minnar litt om forholdet ein finner hos Homer.

Tilbake til dark fantasy. Eg kan anbefale to seriar som eg ville plasere i denne "genren". "The Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin og "The Sandman" av Neil Gaiman (Berre spør om du lurer på noko angåande desse seriane).

"The Dark Tower" serien til King, er vel også dark fantasy, men eg veit ikkje heilt om eg vil anbefale denne.

Mange takk for anbefalinger! En god kamerat har fortalt meg en del om A Song of Ice and Fire, og jeg må si at "rosekrigsettingen" (om vi kan kalle den det) frister meg veldig til å gi meg i kast med serien. Kan du forresten fortelle meg litt om The Sandman?

Det må vel nevnes at kravet om mørke og elendighet bare er et utgangspunkt, da jeg ikke har særlig kjennskap til denne siden av sjangeren; jeg har ingenting imot den trivelige og kanskje naive fantasyen, den mer eventyrlige snarere enn (skitten)realistiske. Var en ivrig leser av Tidshjulet en tid tilbake, men falt imidlertid av lasset i midten av åttende bok, fordi jeg ble så himla lei av kjolekniplinger og flettenapping side opp og side ned, magien fra første bok hadde forsvunnet. Nåvel. Det som gjør Ringenes Herre så vidunderlig synes jeg er motsetning mellom matglade Hobsyssel og industrielle Mordor – eller mindre konkret, balansegangen mellom det gode og det onde, kontrasten, det ene som styrker det andre, at det finnes både lys og mørke og at begge kommer til uttrykk.

Føler for å vekke denne litt til live igjen... A Song of Ice and Fire er en episk serie, i alle ordets betydninger. Den er storslått, overveldende og vakker samtidig som den er mørk, nådeløs og generelt ganske så jævlig. Martin må vel være verdens best (eller verste?) forfatter når det gjelder å drepe karakterer man begynner å få et forhold til... ellers er The Gentleman Bastars-serien av Scott Lynch noe jeg ikke kan anbefale nok, uten tvil noe av det beste og mest morsomme jeg har lest (men gjør deg selv en tjeneste og les den på engelsk. Jeg vet ikke hva den norske oversetteren gikk på da han oversatte "Gentlemen Bastards" til "De veloppdragne kjøterne". Huff.

Enig i at Song of Ice and Fire har mykje til felles med rosekrigen - det at adelen kjempar om makta, og at utfallet ikkje har noko å seie for dei lavare klassene, anna enn den elenda krig fører med seg, men i tillegg til denne maktkampen ligger det ein obskur fiende på lur, som kan trur heile verdsordenen, og det er endå ltt uklart om det er "Ice" eller "Fire" som er "the big bad".

Sandman: Ein veldig kompleks serie, så vanskeleg å forklare. Serien handlar vel eigentleg om "Dream" (Morpehus eller på norsk "Ole Lukkøye") som er ein av dei 7 evige (endless = Destiny, Death, Dream, Destruction, Despair, Desire og Delirium (tidligare Delight). Dei er ein slags gudar, men heva over gudane fordi dei er evige, kvar av dei har sitt eige domene som står til namnet.

Sandman har også eit fantastisk persongalleri, med alt frå ”historiske” personar som Marco Polo, Shakespeare og David Letterman, til mytologiske skikkelsar som Odin, Ishtar og Bast, bibelske karakterar som Kain, Abel, Eva og Lucifer, og karakterar frå litteraturen som Titania og Batman.

Serien har vel i grunnen ikkje ei bestemt hovudhistorie, men mange små som lager ein flott heilskap, fleire av karakterane går igjen gjennom heile serien.

Tidshjulet synes eg er ein veldig bra serie, den tok på en måte over for Ringenes Herre, i alle fall i mitt tilfelle, men du har rett i at den køyrer seg fast ein stad mellom 6 og 10 bok. Enig i at den første boka er best, det er noko eige med landsbytullingar på flukt frå vonde makter.

Kjolekniplingar er det mange av, men det som irriterer meg mest med serien er mangelen på sex, vald og døde hovudpersonar. Noko George Martin i stor grad kan tilby deg ;) Likevel bør du prøve å fullføre den, Sanderson gjorde ein fantastisk jobb i den siste boka, ”Gathering Storms”, så no kan ein endeleg skimte ein slutt.

Slik du framstiller Ringens Herre, med natur mot industri, får du meg til å sjå likskapar med ”Markens Grøde”, det var noko eg faktisk ikkje hadde tenkt på før =).

Eg las RH første gang då eg var 8 år, og synes den var fantastisk, men etter filmen kom og alle plutseleg skulle lese boka, synes eg den mista mykje av sjarmen.

Men den første delen, når handlinga går føre seg i Hobsyssel, trur eg er den største leseopplevinga eg har vore bort i, eg er nemlig litt svak for landlig idyll med grøne åsar og blømande enger, ja også landsbytullingar på flukt frå vonde makter.

Vet du forøvrig at Universal Pictures skal filmatisere The Eye of The World? Det ligger ikke ute mye informasjon, annet enn at den skal være ferdig i 2011. Mon tro hva man skal forvente - kan ikke si jeg er voldsomt optimistisk, men blir morsomt å se hva de kan brygge sammen likevel, om så bare for å ha noe å irritere seg over.

Det var gode nyheter så tidlig på morgonkvisten. Eller var det det? Eg har alltid sett for meg Wheel of Time som ein stor tv-serie, ikkje ein skarve film. Men, ja det skal bli svært spennande å sjå kva dei kan få til.

Casting liste kan dei få av meg. Eg og ei veninner hadde nemlig den merkverdige hobbyen å finne skodespelarar som passa til persongalleriet i dei bøkene vi likte =).

Til neste år kjem også "song of ice and fire" som tv serie, det vert eit stort år!

Og la oss ikke glemme filmatiseringen av Hobbiten, når nå den måtte komme, 2011 eller 2012. ;-)

Hehe, ja det er sannelig noe eget med småkårsfolk som redder verden og bare prøver så hardt de kan å overleve - slik at de omsider en dag kan dra hjem, fortsette å pløye åkrene og spise kålsuppe. Jeg får vel bite i meg Nynaeves sutring og prøve å fullføre serien! Og slik bør det være.

Det er første del av Ringenes Herre som også for meg gir størst leseopplevelse, kanskje er denne delen endog også min største leseopplevelse noensinne, det er så mye glede å finne på de sidene, og så mye unyttig for historien som til dømes Tom Bombadil, vertshuspreik og sopp-plukking, ja for ikke å nevne all den plassen som er satt av til måltider og naturskildringer! Det er nesten som i Asterix, hvor det eneste Obelix tenker på er villsvin og hvert eventyr blir avrundet på lykkeligst tenkende vis – en bankett!

Sarumann er en glimrende karakter i Ringenes Herre. Tolkien skriver noe slikt som at hans hjerne er satt sammen av tannhjul, og mye mer med ham kan sikkert tolkes opp mot industrialisering. Hobsyssel har jeg hørt lest opp mot det såkalte "Merry England", og da får sannelig "Lutringen av Hobsyssel" en ny betydning, hvis man da ønsker å lese det allegorisk. Hehe, hobbiter er vel selskapelig anlagte Isak Sellanråer. ;-)

Småkårsfolk som reddar verden er vel eit kjent trekk i svært mange fantasy bøker, og eg synes stort sett at det funkar ganske bra. Eit unntak som eg kan komme på: Shannara serien til Terry Brooks. Den er usedvanleg kjedeleg.

Øy! Ikkje snakk stygt om Nynaeve, ho er min favortitt karakter gjennom dei fleste bøkene ;)

"Merry England" var ei god skildring av Hobsyssel, eg synes også at Irland kan minne litt om det, men det er vel meir aktuelt å samanlikne Irland med det landet i vest, alvene reiser til for å bli lykklige igjen.

Dvergene er griske og vulgære, alvene er emo og menneska er, ja menneske, så det er hobbitene eg kan kjenne meg mest igjen i, og som interesserer meg mest. Eg kunne godt tenkje meg ein stor bokserie som berre skildrar hobbitane sin livsstil. Sopp-plukking og bygdedans er i alle fall meir spennande enn den sutringa som 1/3 av Ringens Herre består av.

Eg synes i grunnen Hobbiten er ei betre bok enn RH, fordi den er betre til å skildre det som er koseleg, trygt og naturskjønt.

Sarumann synes eg også er ein interessant karakter. Eg veit ikkje om Tolkien bevisst har plassert han i ei slik rolle (eller om det er fortolkning), men det du skriver om at han kan stå for verdsindustrialiseringa høyres fornuftig ut, Tolkien var nok ein liten, nostalgisk naturelskar.

Shannara-serien ja, hm, den hoppet jeg av på side hundre eller noe der. Av god grunn, vil jeg driste meg til å påstå! Det meste av plotstrukturen og andre trekk syntes da som ren kopi av Ringenes Herre, og ikke bare en kopi men en dårlig kopi, hvor karakterene var uinteressante og grunne, og språket var ikke noe videre å skryte om det heller. Nei langt ifra, den siden jeg hoppet av på skildret en scene hvor Shea og Flick og en eller annen annen unge gikk seg vill i en myr og ble overfalt av et slags monster, på denne siden ble ordet "fangarm" brukt forbannede tretten ganger, om ikke mer ... Jeg holdt ikke ut, og leste heller Ringenes Herre på nytt - en god investering! Hvor mer fascinerende er ikke Orodruin fremfor Skallefjellet? Og Gandalf fremfor Allanon?