Bokelskere.no

Etter anbefaling fra Avil og gave fra Caterina Cattaneo, har jeg lest "TractionMan" for guttungen. Han var oppslukt gjennom første halvdel, lo hysterisk gjennom den siste, leste hele boka selv (bombe!)og tagg meg så til å lese den enda en gang før leggetid. Og jeg koste meg også, begge gangene jeg leste den. Det er en leken bok om lek. Den har ingen alvorlige budskap, den er verken pedagogisk eller lærerik, men den er vanvittig morsom og dessuten vakker og varig - den kommer til å bli lest tusen ganger og vi kommer til å oppdage stadig nye fine detaljer i de innholdsrike bildene. dette må jeg blogge om, tenkte jeg, og så lette jeg på nett etter et bilde og fant en kritikk.

Den er skrevet av en voksen. Fair enough, liksom. Men må man være så til de grader snusfornuftig, grå og dønn kjedelig litteraturvitersk? Vi snakker om en bok for barn, De gir beng i at det er en skrivefeil i boka. De lever omgitt av episodiske fortellinger og opplever det ikke som det minste vanskelig å nullstille seg for hvert oppslag. Tvert imot vil jeg tro det er en befrielse å slippe å prøve å holde tråden i en lang, innvikla historie slik kritikeren som voksen ikke lenger må streve med. De skjønner at boka ikke er inspirert av reklame slik kritikeren misforstår, men av tvserier om leker, og de ser umiddelbart at boka i motsetning til de fleste av disse seriene tar lekene og leken på alvor slik fantasilekende barn selv er mestre i.

Burde ikke barnebokkritikk handle om hvorvidt boka har kvaliteter barn trenger og setter pris på? Ikke om hvorvidt en voksen litteraturviter klarer å gjenkjenne den type handling hun mimrer om fra sine egne barnebøker i sin egen akk så svunne barndom?

Jeg mener at det aller, aller viktigste, er at barn leser og blir lest for - at de får et forhold til litteratur. Og nøyaktig hva den litteraturen er, kommer i annen rekke for meg. Voksne tenderer mot å lese med voksne blikk- for eksempel at en voksen leser kan gi noe en seksuell undertone, mens et barn ikke vil gjøre det. Barn tar stort sett innover seg det de er modne for og det de forstår. Vi må ikke undervurdere barn som lesere, og må heller ikke være overpedagogiske. Lesefryd er det fineste man kan få til som forfatter generelt. Det er ikke alle voksenbøker heller som har så stort fokus på å lære leseren noe - men den vil vise leseren noe. Og når boken viser frem en lek som barnet fryder seg i... Tja, hva kan man klage over?

Svein Nyhus, som etter min mening er Norges beste barnebokforfatter (sammen med Gro Dahle), og den absolutt beste illustratøren, har fått mye kritikk for tematikk. Han skriver blant annet om ei jente som er så ordentlig at hun forsvinner. Hun blir bokstavelig talt en del av tapetet. Løsningen er at hun må rope og hoppe og pille seg litt i nesen. Og det er en gutt som har en far som er så sint at han slår. Gutten skriver brev til kongen, og alt ordner seg til slutt... Spesielt det siste er en veldig alvorlig tematikk - men for noen er det en reell tematikk. Det er et behov for bøker som ikke bare er lykkelige og glade og pedagogisk utviklende. Man må speile behov og ønsker hos barna. Bøker som Nyhus sine provoserer og skaper diskusjoner om hva som er "passende" hos barn - men er det ikke noen barn som er mye stillere enn det de egentlig vil, og er det ikke noen som har en sint pappa? Hvor skal de finne et bilde de kan se seg igjen i?

Jeg synes det er på tide at litteraturkritikere begynner å behandle barn slik barnebokforfatterne gjør - som mennesker i sin egen rett, med fantasi og evne til å sette seg inn i ting, men også til krav til hva de ønsker. Barn er like forskjellige som alle andre mennesker.

Jeg må inrømme at jeg ikke har lest boka, men jeg tror jeg er enig med deg, stort sett. Da jeg var liten likte jeg best de bøkene som viste i detalj hvordan ting virker, og hvis bøker f.eks handlet om en person med spesielle egenskaper var det de bøkene som inngående skildret bruken av disse som falt i smak. Kritikeren kritiserer at boken bare viser hva TM kan gjøre, mens hun heller ville ha hatt en ordentlig historie tuftet på forventninger og andre indre elementer hos gutten som ønsket seg, og fikk, TM. Den boka hadde jeg, som barn, sannsynligvis blitt veldig skuffet over. Hadde jeg fått en bok om en fantastisk leke som kunne gjøre all verdens fantastiske ting ville jeg ha vært interessert i akkurat det, og ikke så mye i guttens historie. Når det er sagt mener jeg ikke at en slik bok kritikeren etterlyser ville være en bommert, den ville utvilsomt passe andre barn og kanskje blitt en "viktigere" og mer varig bok, men jeg skjønner ikke hvorfor hun tilsynelatende ønsker seg den samme typen struktur og innhold i alle barnebøker.

Jeg synes det er relevant å nevne at jeg rett og slett avskydde "Den lille prinsen" når jeg var liten, nettop fordi den ble for kjedelig eller "for voksen" for meg. Jeg vet at mange har elsket den boken siden de var barn, men jeg måtte bli voksen først. Nå er "Den lille prinsen" en av mine aller kjæreste bøker. I dag er jeg veldig glad for at boka ikke handlet så mye om hva slags ytre egenskaper en liten prins med sverd i hånd kan ha, men jeg er glad for at jeg fant noen andre bøker/filmer/tv-program som tilfredsstilte de behovene JEG hadde som barn.

En ting er jeg veldig uenig med deg i: Selv om unger "gir beng" i skrivefeil, er det utilgivelig av et forlag å gi ut en bok med mange alvorlige slike. Kunnskap er en lett bør så lenge man ikke har vært utsatt for vranglære!

Det er ingenting som er mer irriterende enn skrivefeil i bøker. Man lærer jo av å lese, og skrivefeil smitter av på både barn og voksne. Det vitner om slurv, rett og slett. Men det er en forlagsfeil og i og for seg ikke forfatteren sin.

Jeg må presisere at boka har EN skrivefeil. Hadde det vært flere, eller et generelt slurvete språk, er jeg helt enig i at det ville vært relevant, men en ortografifeil i en bok som har et nydelig, formålstjenelig og åpenbart veloverveid språk syns jeg virkelig ikke er noe å henge seg opp i.

Nå har jeg ikke lest boka det er snakk om men jeg leste kjapt gjennom den kritikken den fikk, og jeg skjønner litt hva du mener. Ofte hender det at voksne "overanalyserer" ting som er beregnet på barn. For de tenker som voksne og ikke som barn. De finner "feil" i ting som barn ikke reagerer på eller bryr seg om. Men akkurat skrivefeil i bøker er det dumt ikke blir rettet opp, for mange barn lærer seg lesing gjennom bøker og da blir det jo litt dumt at det som står ikke er riktig, men det hender jo at det glipper i gjennom sånne feil i "voksenbøker" også...