Bør leses, bara bør leses!!!
Viser 46 svar.
Spoiler
Hjelp! Jeg er, som skrevet i andre innlegg, helt fersk i Hamsun sin verden. Er i utgangspunktet ikke særlig glad i åpne slutter, om denne har det? Jeg har ikke erfaring/ kompetanse nok til å forstå slutten. Har strevd meg gjennom kapittel for kapittel for å få den åpenbaringen jeg trodde skulle komme, men nei.
I siste kapittel går Dagny og Martha og prater en sen kveld, men hva har egentlig hendt? Er det de som har drept noen, er Minutten død og er det kriminelle han har gjort, voldtekt? Er det opiumen som har gjort ham slik? Uff , føler meg litt dum, men siden det er så mange kloke her som priser boken vil sikkert noen bære over med meg å forklare. Ta det gjerne på melding hvis det er noe som ikke skal avsløres..
På forhånd takk:)
Tror ikke det gjør noe at jeg svarer her, fordi det nok ikke er så mye å avsløre uansett.
Jeg skrev forresten i en annen tråd at denne romantittelen er SVÆRT dekkende, og ville ikke si mer da, fordi jeg synes at den enkelte leser bør finne ut av det selv.
Jeg tror nok man kan si at "Mysterier" har en åpen slutt, så den er vel ikke å anbefale til lesere som ikke har sansen for det ...
Slik jeg tolker slutten begikk Nagel selvmord da han hoppet til havs, og Minutten har nok antastet Martha Gude, men om han har begått voldtekt er det nok umulig å svare ja eller nei på. Men man kan jo spekulere. Det er igrunnen bare ETT av svært mange mysterier i "Mysterier" ...
Flere av Hamsuns romaner er blitt tolket og analysert opp gjennom årene. Ikke minst "Mysterier" (andre som nesten er tolket ihjel er "Sult", "Pan" og "Markens grøde"). Dersom jeg skal lese sekundærlitteratur om en bok, gjør jeg alltid det etter å ha lest angjeldende bok. Da kan det absolutt være interessant å finne ut hva andre mener og har opplevd under lesingen. I så måte er jo også "bokelskere" et utmerket forum for å få kjennskap til andres synspunkter.
Tilbake til "Mysterier":
De fleste anmeldere/analytikere mener at Minutten er Nagels annet jeg (alter ego), og Hamsun selv har visstnok uttalt at det forholder seg slik, så da kan man jo få en annen vinkling på hovedpersonen, dersom Minutten også er en integrert del av Nagels personlighet og adferd.
Jeg for min del ser på denne romanen som en helhet. Det vil si at jeg syns det er stor litteratur, selv med en åpen slutt, ja, det er kanskje også en grunn til at man fortsetter å tenke på handling og personer lenge etter å ha avsluttet lesingen.
Johan Nilsen Nagel med alle sine meninger, ytringer og handlinger er et stort mysterium i seg selv. Det er vel heller ikke utenkelig at forfatteren stod for en god del av de synspunkter Nagel gir uttrykk for (på ungkarsfesten og i dialog (forresten mest monolog) med Minutten).
De to kvinnene, Dagny Kielland og Martha Gude, er også inngående skildret av Hamsun, og det finnes nok en del 'mystiske' trekk hos dem også.
Johan Nisen Nagel er en fiktiv person som i alle fall ikke jeg angrer på at jeg er blitt kjent med!
Til slutt:
Begikk Karlsen selvmord (i skogen) eller ble han myrdet?
Husker ikke hvor jeg leste det, men Hamsun har iallefall antydet at Minutten er Nagels alter ego.
Hvis man ser på "samtalene" Nagel har med Minutten, ser man at det nesten er bare Nagel som snakker, slik at det nærmest blir en monolog. Og det kan kanskje tolkes slik at Nagel "snakker med seg selv" eller at det er en form for indre dialog.
Både Nagel og Minutten "eksisterer" nok, men Hamsun har trolig brukt Minutten for å kunne si enda mer om Nagels sammensatte sinn og tankeverden - og merkelige adferd.
Har lest Mysterier svært mange ganger, og sliter litt med å vende meg til denne tanken. For meg brister det hele med overgripelsen på Martha Gude. Dersom Minutten er Nagels alter ego, er det da Nagel som er den skyldige? Nagel presser seg jo riktignok inn på Gude når han forsøker å kjøpe den ødelagte "liksom antikke" stol, når hun er for stolt til å ta imot pengehjelp. Kanskje represtenterer dette overgrepet? Likevel er det mange ting som ikke går helt opp; Minutten er f.eks invalid. Han er i motsetning til Nagel svært fattig. Og måten Nagel redder Minutten fra fuldmægtigen, gir heller inntrykk av at de to er motsetninger. Nagel har sympati for Minutten, og forsøker gjennom hele boken å nedverdige seg selv til det uanselige, for så å overraske (eks. med å spille fiolin). Nagel ønsker den samme sympati som Minutten nyter i byen. Sånn sett har de likheter. Føler allikevel personlig at "alter ego-tanken" forringer deler av boken, og at det er nok andre mysterier å ta av...
Joda, jeg er forsåvidt enig i at det er "nok andre mysterier å ta av...", så Hamsun har i alle fall funnet en meget dekkende tittel på romanen.
Og det er jo helt klart at Nagel og Minutten er rake motsetninger, og det er kanskje en av grunnene til at Minutten er en av de tre viktigste bipersonene i "Mysterier". Jeg tror Hamsun har skapt Minutten for på en mer "litterær" måte å kunne beskrive Nagels motsetningsfylte sinn.
Det er Minutten som redder Nagel fra å begå selvmord ved å bytte ut blåsyren med vann, og som også vil stoppe Nagel fra å hoppe på sjøen:
"Nagel vender seg rasende om og sier godnatt en gang til; dermed vil han springe ut fra kaien.
Og mannen griper ham påny.
Det får de ikke til sier han tett ved Nagels øre. De svømmer for godt. De flyter opp igjen.
Nagel stusser og tenker etter. Ja han svømmer for godt, han ville kanskje flyte opp igjen og berge seg. Han ser på mannen, stirrer ham inn i ansiktet; det hesligste fjes skuer ham imøte, - det er Minutten.
Minutten igjen, atter Minutten.
Til helvede, din usle krypende snok! skriker Nagel og legger avsted i løp."
Jeg tolker de to episodene som at Nagel er svært i tvil om han skal begå selvmord, dessuten sier han selv tidligere at det ikke er så farlig at han har blåsyre i flasken: han vil likevel aldri få mot til å tømme den. I den siste episoden greier ikke Minutten å avverge Nagels selvmord, dvs. Nagel er ikke i tvil lenger, men tar beslutningen om selvmord etter å ha avvist motforestillingene (Minuttens invendinger). En annen sak er at hovedpersonen er temmelig sinnsforvirret og "gal" på slutten av romanen. Det ser forresten ut til at Nagels eksentrisitet, drømmer og fantasier (+ forelskelse) blir bare mer og mer framtredende gjennom hele romanen.
For meg blir "Mysterier" dobbelt interessant når jeg forestiller meg Minutten BÅDE som Nagels annet jeg OG som en "virkelig" person med sine egne tanker og sin egen adferd.
Når det gjelder det aller siste korte kapittelet med Dagny og Martha, tror jeg aldri jeg kommer til å forstå hva som menes med det som kommer fram i samtalen, eller om Martha er blitt voldtatt av Minutten (Nagel?) ...
Jeg vil sitere litt fra Ingar Sletten Kolloens etterord til Bokklubbens utgave av "Mysterier" (1985):
"Romanen om Johan Nilsen Nagels forunderlige månedslange opphold i en norsk kystsmåby og hans innvirkning på de mennesker han der treffer, er blitt et lysende eksempel på hvordan dette ["belyse og forhøre en Sjel"] kan gjøres. Generasjon etter generasjon med lesere og forskere har forsøkt å smi tankenøkler for å løse opp gåten Johan Nilsen Nagel og Minutten, som Hamsun selv kalte "Nagels annet Jeg".
Om de har lykkes? Spør likegodt om noen har maktet å henge en kjetting og en lås på en sjel. Er ikke dette betryggende - på menneskehetens vegne?"
Dette var også interessant lesing for meg! Jeg leste boka for tre år siden, men skjønner at jeg har glemt en del allerede. ;-)
Ja, gjorde han det - og hvorfor er Martha og Dagny blitt så gode venner? Forsto det sånn at de hadde ganske så forskjellig bakgrunn.
Takk for utfyllende svar.
Jeg leste etterordet til Lars Frode Larsen hvor han sier noe av det samme som deg om Nagels alter ego med mer. Jeg hadde kanskje ikke kommet på det med alter ego, men ser jo at mannen var gal.
Jeg hadde nok feil forventninger til denne boken, men nå vet jeg hva jeg hva går til neste gang;)
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Litt sent ute, men jeg slutter meg til det Kjell K skriver.
For meg var boka først og fremst minneverdig pga karakteren Nagel (ingen bombe kanskje). Jeg opplevde ham ikke nødvendigvis som "gal", men en som kjempet en nærmest håpløs kamp med både seg selv og omverdenen, et sinn som ikke var komfortabelt med seg selv men som heller ikke aktet å gi slipp på mysteriene. Slikt blir det tragiske skikkelser ut av.
Det er to år siden jeg leste boka, og har rett og slett glemt nøyaktig hvordan trådene knyttes sammen på slutten. Men for meg er uansett det viktigste om bokas emosjonelle kurve føles riktig, og det gjorde den til gangs for min del.
Håpet på å høre fra selveste hovedpersonen og jammen dukket han opp:) Ser Hamsun er byttet ut med noe annet?
At vi er forskjellige er tydelig, jeg har virkelig jobbet for å ikke bla meg fort igjennom Mysterier. Ser det vakre språket, men får så lite ut av det. Synes Nagel prater altfor mye;)
Tror forventningene var skyhøye etter å ha lest så mye positiv omtale av boken. Da dette var min første Hamsun og jeg vanligvis ikke leser mye "gammel" litteratur sier det seg selv at dette ikke traff helt. Jeg kommer til å prøve igjen og har fått mange tips om bøker som er litt mindre psykologiske, mer handlingsdrevet og med karakterer jeg kan kjenne meg igjen i. Nagels tanker er av en helt annen verden enn min. Er nok mer jordnær. Hyggelig med romantikk, men dette ble litt i overkant svulstig.
Det du skriver er helt legitimt fram til siste setning, synes jeg. Man kan godt slite med å forstå Nagel, det er såvisst en psykologisk mer enn en handlingsdrevet roman, men at dette er svulstig romantikk kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Kan du forklare nærmere?
Mente bare at hvordan Nagel uttrykker sine følelser overfor de to damene er litt i overkant av hva jeg trives med, men det var muligens vanlig på den tiden at en beilet med store ord.. Forøvrig synes jeg det er flott at det fortsatt er mange (relativt) unge menn som er romantisk anlagt. Vi burde nok hatt mer av det i hverdagen når jeg tenker meg om:)
Jeg liker det du sier! vi trenger flere som er litt nagelsk anlagt (av flere grunner enn at de kan skrives god litteratur om). Men jeg tror ikke poenget med Mysterier på noe vis er å vise at menn 'før i tiden' rant over av skjønne ord når de nærmet seg kvinner, (nei, kjærlighet som jordsmonn for forhold er vel mer utbredt nå enn det var i tidligere tider?) men viktigere, romanen sett isolert: Nagel er alene om å være slik. Han er en raring . . . men en fin raring. Og kanskje Nagel er nøkkelen til Mysterier, det vil si, kanskje får man mest ut av romanen hvis man ikke leser den som 'historien om noe' men som 'historien om Nagel', mannen med de gule knebuksene (eller var det Werther?). Hm . . .
Jeg la jo merke til at Nagel skilte seg ut i det ellers så dannede selskap, men at han hadde knebukser fikk jeg ikke med meg:) Den gule dressen blir jo stadig omtalt også det at han løper ut uten hatt/ lue, som sikkert var uakseptabelt på den tiden - tenk så tiden har forandret seg:) Ikke mange hatter å skue på menn i dag, ikke på kvinner heller for den saks skyld.
Nei da, kunne ikke spore noe ondt i Nagel,tvert i mot.Han deler villig vekk av sin formue, men jeg blir ikke klok på denne gavmildheten.
Fint at du ikke har tenkt å gi opp Hamsun på grunn av litt motstand da:)
Leser Mysterier selv for øyeblikket, og ser godt hva du mener. Lange monologer, uten altfor mye innhold og mening. Unnskyld at jeg sier det, men det blir nesten litt Dostojevskij-wannabe, uten at det lykkes spesielt godt. (Som diskutert i mange andre fora er jo Hamsun ofte påfallende lik Dostojevskij)
Tror nok du vil få mer ut av f.eks Markens Grøde, som er mye mer jordnær, veldig handlingsdrevet, og med temaer som de fleste reflekterte mennesker kan relatere seg til. Dette er for meg en mye bedre bok enn de andre jeg har lest av han, skrevet av en mer moden Hamsun.
Hm.. Markens grøde...jordnær, ja. Jeg for min del (som en stor Hamsun fantast) klarte ikke å lese meg fram til midten en gang... Jeg syns at Hamsun like gjerne bare kunne ha skrevet "Sult", "Mysterier", "Pan" og "Victoria". Og, som et svar til mange i denne tråden: les gjerne disse fire verkene (perlene) som en syklus.
"Mysterier" er blitt tolket i mange retninger, ja. Min tolking er en tolking av hovedpersonene i de ovennevnte fire verkene som en helhet, ikke bare selve "Mysterier" som en helhet. Prøv å sammenlikne jeg-personen i Sult, Nagel, Glahn og Johannes som skikkelser. Hva er det som forener dem? Med Nagel som utgangpunkt bør man kanskje legge merke til fiolinkassen hans som jeg tror er det viktigste (?) symbolet i romanen.. Når nevnes musikken han spiller og fiolinkassen hans, og i det hele tatt ordet "musikk" i romanen? Og i hvilke sammenhenger? Hvis du har et lesebrett, med søkefunksjon, blir ting lettere :)
(Dette er bare et forslag.. får se om noen kommer fram til det jeg har tenkt..er ikke sikker om jeg kan hinte mer om min egen subjektive og kanskje litt fjerne, men faktisk innovative tolking ;) Hm, man må kanskje ha lest / ha kjennskap til verkene Landstryker-verkene hans, og ha lest litt sekundær litteratur om de to skikkelsene i Hamsuns forfatterskap etter århudreskiftet- Vandreren og Bonden. Hva kan da hovedskikkelsen i hans fire betydelige romaner fra 1890-årene benevnes som?)
Jeg vil nok benevne hovedskikkelsen i de romanene du nevner (kanskje bortsett fra i "Victoria") som vandrere, men det finnes det jo en mengde av også i Hamsuns senere romaner, først og fremst i vandrer-trilogien ("Under høststjernen", "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glede") der jeg-personen (Knut Pedersen i de første to) er en virkelig vandrer, noe som skulle fremgå av betegnelsen trilogien har fått (i ettertid).
Andre vandrere som jeg kommer på i farten er lensmann Geissler i "Markens grøde" og August i Landstryker-trilogien.
Ja, Vandrere, men hva slags? Og som du sa Johannes i "Victoria" passer ikke helt inn i denne kategorien.. Hva med "Kunstnere"? Er ikke både Sult-personen, Nagel, Glahn og Johannes Kunstnere i en bredere forstand?
Akkurat hva slags vandrere er vanskelig å si.
Den "ekteste" er nok Knut Pedersen i vandrer-triliogien.
Et kjennetegn på Hamsuns vandrere - etter min mening - er at de ikke har noen "historie" bak seg, de bare dukker opp (det gjelder nok andre av Hamsun-karakterene også), og noen av dem forsvinner like fort, jfr. første avsnitt i "Mysterier".
Når det gjelder kunstnere i snever forstand, er det først og fremst noen av personene i tendensromanen "Ny jord" (1893), som faller meg inn.
Det du sier er veldig treffende, synes jeg! Vandreren som ikke har noe historie bak seg.. den rot- og rastløse, som hele tiden er på vei. Dette gjelder i veldig stor grad verkene etter "skiftet" i Hamsuns forffaterskap, ja, der er det hovedpersoner som i veldig "fysisk" forstand preges av Vandrerens karakteristikk. De.. vandrer, rett og slett, stadig
Det jeg tenker på er vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de fire verkene jeg er så glad i :) Jeg har et sted dristet meg til å kalle dem "sjelens Vandrere"- mennesker som er på "skridtløse, sporløse Rejser", "disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa" (sitatet er fra Hamsuns litterære program). Det indre livet er i fokus her, den indre reisen, den indre vandringen. Virringen. Letingen. Umuligheten.
Vandreren fra etter 1900.tallet har veldig mye til felles med hovedpersonene i Sult, Mysterier, Pan og Victoria, ja! Men jeg syns at det trengs et litt mer presist begrep for å betegne dem, og da foreslår jeg benevnelsen "Kunstnere". Og i Mysterier er mysteriene rundt Nagel tett knyttet til det som etter min mening kan kalles et "kunsterisk vesen". Forholdet til naturen har også mye å si, og i Nagels tilfelle er forholdet til musikken (kunsten) og naturen dypt sammenflettet.
Jeg har et lite ordspill her: det kunst-neriske som noe kunst-ig, i motsetning til det natur-lige, eller naturen. Husker dere lignelsen om kong Midas fra gres mytologi? :) I tillegg kan man også tenke litt på kjærlighetsproblemene til hovedpersonene (et forhold er umulig)..Her er noe Hamsuns venn Johannes Jørgensen sa til ham: "Ak Gretchen, Gretchen, den selviagttagende, liviagttagende, selvnoterende og livsnoterende Skribent blev dig en daarlig Elsker! Som alt blev Guld for Midas, bliver alt for ham til Kunst". Det kan man si om alle hovedpersonene i de fire verkene...
(det er best at jeg stopper nå, fordi ellers bli det altfor mye :))
Må bare få legge til Edevart og Lovise Magrete fra Landstrykere. Må vel være de mest urolige vandrerfigurene til Hamsun?
Ja, og de ble vel bare mer og mer desillusjonerte og urolige jo mer de "vandret" ....
Det blir aldri for mye om Hamsun og hans forfatterskap.
Det du skriver om "vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de verkene jeg er så glad i.", høres veldig interessant ut.
Får tenke litt på det i løpet av helga og så komme tilbake med synspunkter senere.
"Sult"-heltens opplevelse av mørket på politicella, synes jeg er noe av det som er mest intenst beskrevet av psykiske fenomener og "vandringer" i norsk litteratur.
Hamsun er vel snarere en viderefører enn en 'wannabe'? Og han gjør det med stor stil. På bakgrunn av det lille jeg har lest av Dostojevskij (ja jeg innrømmer allerede det er lite) er jeg av den oppfatning at Hamsun er mer vellykket i å realisere det som folk peker på er Dostojevskij sitt prosjekt. Heh, en av mine synder mot litteraturen må være at jeg ifjor avbrøt lesningen av Forbrytelse og Straff halvveis inne i romanen. Jeg fikk inntrykk av den som en pratsom og smått melodramatisk utgave av Sult, altså som mindre moden, dårligere skrevet, om enn med et interessant etisk innslag. Jeg må selvsagt gi den en ny sjanse og bedømme den ut ifra dens helhet, og hva mer, lese den utenfor eksamenstiden(!). Men du bør nok gi den unge Hamsun mer velvilje også. Umoden er han ikke, vil jeg si, men deilig frisk.
Først; har ikke sagt han var umoden:)
Sammeligningen Sult og F&S er åpenbar. Men min oppfatning er heller motsatt av din:) Tror aldri jeg har lest så mye på så kort tid som da jeg las den boken. Ble dradd inn med en demonisk kraft, og det var som om verden rundt meg ikke eksisterte.
Igjen, merkelig og samtidig gøy hvordan litteratur kan oppleves forskjellig:)
Jeg vil anbefale deg å i det minste lese ferdig boka før du trekker slike lettvinte slutninger. En romans meningsinnhold ligger vel ikke nødvendigvis i en karakters enkeltutsagn, men må sees i lys av romanens helhet? Særlig når romanen tematiserer menneskesinnets irrganger og upålitelighet? "Dostojevskij-wannabe"...tja, hvem kan forsøke å skrive om et menneskes indre uten å være det?
For all del, Markens grøde er god, men at denne modenheten du snakker om skaper et kvalitetsskille i forfatterskapet, altså at tidligere romaner dermed er utslag av umodenhet, er jeg ikke med på. Dessuten blir det vanskelig å forstå Hamsuns programerklæring om det ubevisste sjeleliv ved å bare lese de mer "jordnære" verkene.
Det ser muligens ut som jeg har begynt i feil ende gjeldende Hamsuns litteratur. Regner med at jeg etterhvert vil trives bedre med stil og språk.
Det "ubevisste sjeleliv" er et fantastisk uttrykk. Jeg bøyer meg i støvet og skjønner at jeg har fortått svært lite.
Jeg prøvde å finne hele "sjæleliv"-teksten på nettet, uten å lykkes. Den kunne kanskje vært opplysende for deg når det gjelder hva Hamsun forsøkte å få til. (Hvis du ikke allerede har lest den, da).
Må bare legge til at selv om jeg er stor fan av Hamsun forventer jeg ikke at alle andre skal underkaste seg ukritisk. :) Kanskje får du aldri sansen for Hamsun, og det må være lov.
Mener du manifesto-en "Fra det ubevisste sjeleliv"? ;)
http://www.vgskole.net/teachers/norsk/litteratur/1850_1900/ubevisst_sjeleliv.htm
Vet ikke om det er alt. Husker ikke rett og slett.
Prøvde bare å imøttekomme AC`s problemer med boka. Var ikke ment som noen slutninger, bare min opplevlese av verket så langt.
Ser at jeg muligens har kom med noen litt lettvinte slutninger, men synes du drar like lettvinte slutninger av innlegget mitt.
Jeg støtter selvsagt din oppmuntring om å ikke gi opp Hamsun og jeg har som sagt forståelse for at man ikke har noe til overs for Nagel og hans innfall.
Men: Det jeg reagerte på ved innlegget ditt var det jeg leser som en avvisning av Mysterier i en håndvending. Det var slutningen jeg trakk på grunnlag av det du skrev, og du må gjerne korrigere meg eller utdype. Det viktigste for meg at boka ikke får et negativt stempel den ikke fortjener, som skremmer potensielle lesere bort fra den.
Var overhodet ikke min intensjon å avskrive en halvlest bok. Er selv en nyvunnet fan og beundrer av Hamsun.
Alt jeg sier er at Mysterier har passasjer som ikke ga meg meget. Alt satt i sammenheng kan de gjerne være uunnværlige.
Kommentaren om at det var en dårlig Dostojevskij-kopi var kanskje litt krass, men det er hardt å bli sammenlignet med mesteren. Og når jeg først tillater meg å sammenligne, klarer ikke Hamsuns monologer og helt å nå opp til Fjodors`s. Synes jeg da. Den psykologiske romansjanger i det hele tatt er eid av Dosotojevskij, og alle som prøver seg må tåle sammenligningen.
Derav henvisningen til Markens Grøde, der jeg synes Hamsun briljerer.
Jeg tror jeg ville startet med August-trilogien (Landstrykere, August og Men livet lever) som introduksjon til Hamsun. Her er det et frodig persongalleri og herlig nordnorsk lynne!
Takk for tips :) jeg skal se hva det blir til. Nå har jeg tatt en liten Hamsunpause og begitt meg inn i mer spennings- og actionsjangeren, tror jeg, for dette er også mitt første møte med Gert Nygårdhaug og Mengele Zoo.
Noen av 1890-tallsromanene ("Sult", "Mysterier", "Pan") kan nok betegnes som psykologiske romaner der Hamsun går inn for å skildre 'det ubevidste sjæleliv' (hans programerklæring bl.a, på litteraturturnéen i 1891).
Etter unionsoppløsningen gikk Hamsun over til å skrive mer kollektivromaner med flere (hoved)personer og mye folkelivsskildring.
Jeg nevner i fleng:
"Barn av tiden" og "Segelfoss by"
"Benoni" og "Rosa"
"Konene ved vannposten"
"Siste kapittel"
"Landstrykere", "August" og "Men livet lever"
"Ringen sluttet".
Disse romanene er veldig ulik f.eks. "Mysterier". Blant de litt mer ukjente, syns jeg "Konene ved vannposten" er best.
Av de du nevner fra etter unionsoppløsningen, føler jeg Landstrykere er den romanen som minner mest om Hamsuns tidlige verk. Andre som har noen tanker om det? De resterende på listen, senere i forfatterskapet, er jo også mer politiske. Elsker den sarkastiske undertonen i titlene. Barn av tiden, Segelfoss BY, og Konene ved vannposten. Alle peker frem mot en parodi over tidsånden. I "Ludvig Holberg-stil" gjør Hamsun narr av "de små" i samfunnet, og ikke så få av personene minner veldig om Jeppe på Bjerget. Evt. "Den forvandlede bonde".
Ok, det er visst uinteressant å hjelpe en stakkars bortkommen en. Tror jeg klipper ut det jeg skrev over og putter det inn i egen tråd. Noen må jo kunne hjelpe?
Oi, der kolliderte nok innleggene våre. Håper det jeg har skrevet er til litt hjelp ...
Håper noen kan hjelpe deg, Ann Christin! Det er så mange år siden jeg leste denne boka at jeg tør ikke å forsøke uten at jeg må lese den på nytt, men hvis du er litt tålmodig er det sikkert noen som er mer oppdatert enn meg. (Får nesten lyst til en ny gjennomlesning, men det er så mange uleste bøker som ligger på vent...)
Ja, einig. På ny og på ny. hadde mange års pause før eg tok att romanen som lydbok. Lokal, t.o.m, - Hamsun var vegarbeidar m.m. på mine trakter, og nemner skogane her. Menneskeskildringane gjer inntrykk!
Ja! Mye bedre enn Pan, selv om den også er bra.
Dette er uten tvil en bok man IKKE må bryte!
Etter min mening Hamsuns beste. En fantastisk beskrivelse av en av norsk litteraturs mest interessante og mangfoldige karakterer. Og ikke minst: En hyllest til kjærligheten.
Takk for rosen! Navnkundig!
Duverden! Det var en stemme fra de dype skoger. Selv takk!
Sist sett
