Oversettelser til norsk
I følge SNL er Anna Karenina oversatt til norsk av fem forskjellige oversettere:
– 1911, Aschehoug, oversatt av Olaf Broch
– 1928–29, Nasjonalforlaget, oversatt av Per Wigholm
– 1938, Gyldendal, oversatt av Martha Grundt
– 1950, Mortensen, oversatt av Nic. Henriksen
– 1974, Gyldendal, oversatt av Erik Egeberg; med innledning av Geir Kjetsaa
Hvis jeg skal dømme utifra de utgavene på Bokelskere.no som har flest lesere, så ser Nic. Henriksens og Erik Egebergs versjoner ut til å være klart mest populære.
Nic. Henriksens oversettelse er noe forenklet, mens E. Egeberg (professor i russisk) valgte å lage en mer bokstavtro oversettelse. For en interessant sammenligning av disse to oversettelsene, se her (omtrent halvveis ned på siden): Norsk oversetterleksikon: Nic. Henriksen
Så vidt jeg kan se etter en rask sammenligning av de to oversettelsene har Nic. Henriksen valgt å forenkle kjælenavnene (og bruker Stepa og Konstantin der Egeberg bruker Stiva og Kostja), fjernet noen av de franske replikkene og generelt valgt et mer muntlig språk.
Nic. Henriksens oversettelse er altså en språklig forenklet, og dermed mer lettlest, versjon, så for mange lesere er kanskje hans oversettelse å foretrekke fremfor Egebergs noe tyngre oversettelse? Eller går man glipp av mye om man velger bort den mer bokstavtro oversettelsen?
Viser 7 svar.
Jeg har arvet 1938-utgaven etter min bestefar. Kanskje på tide å komme i gang med den. Ble fristende nå :)
Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.
Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!
Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.
«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»
«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»
Og takk til deg som slo opp M. Grundt. Interessant lesning!
Og etter nå å ha sett eksemplene på Henriksens og Egebergs oversettelser, foretrekker jeg definitivt Egebergs! En hel tidsånd og stemning forsvinner med Hernriksens forenkling!
Som en liten kuriositet kan jeg nevne at mitt eksemplar av Anna Karénin er en dansk oversettelse fra originalspråket, utført av W. Gerstenberg rundt 1900. Mitt eksemplar er tredje utgave, utgitt i 1901 på Lehmann & Stages forlag i København, - og der er det i hvert fall ingen forenkling av navnene! Jeg husker jeg slet da jeg leste den for ca. femti år siden, og jeg har absolutt ingen forutsetninger for å uttale meg om oversettelsen!
Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?
Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!
Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?
Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.
Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!
Sist sett
