Anne Holt: Det ellevte manus
Jeg likte boka veldig godt - helt til jeg var ferdig med den. Leste med stor spenning og intensitet og gjorde alt jeg kunne for å holde tunga rett i munnen.
Her var det mange tråder å holde orden på, og de skiftet like fort som jeg trodde jeg hadde fått kontroll på dem. Under lesingen var jeg ellevilt imponert over Holts skriveevne. Formidabelt elegant komposisjon. Språksprudlende. For et driv! For et persongalleri! For en detaljrikdom. For en oppfinnsomhet. Humor. Variasjon i hopp og sprett og stadige overraskelser. Jeg lot meg rive med mot den løsningen som måtte komme, selve forløsningen. Anne Holt drev meg i jakten fram til siste side. Til jeg satt der, ferdiglest og forpusta og begynte å nøste i mine egne tråder, de jeg hadde viklet meg inn i og lengtet etter å få orden på. Og hva fant jeg? Veldig, veldig lite, og aller mest irritasjoner. Eller en skuffende bekreftelse på irritasjoner jeg hadde kjent på hele veien, men ikke hadde tatt på alvor fordi jeg var beintrygg på at Holt skulle befri meg fra dem, det var ikke så gærent, hun mente det ikke sånn, alt skulle bli så meget bedre. Så ble det ikke det.
For denne historien hang ikke på greip. Ikke i det hele tatt. Plottet var crazybanalt, skildringen av forlagsverdenen med forfattere og ansatte så karikert og tøysete og romanens karakterer dekket hele skalaen fra fjollete og intetsigende til direkte hensynsløse, på grensen til ondsinnete:
Ebba Braut: Fikk vi noen gang vite hvorfor hun spratt foran 240 andre søkere til jobben som ny forlagsredaktør etter sin forgjenger, den høyt elskede, hyperfantastiske Eli Schwartz? Gjennom boka synes jeg Braut fungerer mest på andres, les forfatterens premisser. Hun har ingen egen agenda og blir derfor ganske uinteressant. Hvorfor har forfatteren gjort henne til prest, for eksempel? Dette kunne vært utnyttet på en mye mer interessant måte. Ebbas personlighet henger heller ikke på greip. Her synes jeg Holt har helt barnet ut med badevannet og skapt en potensielt spennende person til en skuffelse.
Hanne Wilhelmsen: Dubiøs personlighet, til de grader hensynsløs. Skalter og valter med alle rundt seg. Huff. Hun som skal være verdens mest fantastiske etterforsker som på toppen av det hele har levert et nærmest genialt krimmanus til samme forlag. Gjennom boken har dette manuset ingen funksjon utover at det bringer Wilhelmsen i forbindelse med Ebba Braut så hun får vite om det forsvunne manuset. Her oser det av grandiositet.
Henrik Holme: For en nedlatende beskrivelse av et medmenneske. Det får da holde at han er en tomsing som adlyder sine overordnede og er mildt sagt fomlete overfor kvinner, om han ikke også skal se nærmest vanskapt ut. Fy. Heldigvis får han sin revansj mot slutten. Heia Henrik!
Marion Kovig: Finnes det sånne mennesker? Kan et menneske klare å eksistere både som forlagssjef, som hemmelig tobarnsmor (oppdaget ingen oppe i dalen at hun kom og besøkte Elspeth en gang i året?), samt å late som om hennes søster/datter var den egentlige forfatteren til en annen forfatters ti geniale bøker - her igjen oser det av grandiositet. Det fortelles aldri hvorfor romanserien er så fantastisk. Og hvorfor greide Elspeth, som hadde levd isolert hele sitt liv, å skrive så innlevd og litterært elevert? Skal vi tro på det? Jeg gjorde det ikke.
Kate Howe: Jeg tror ikke ett øyeblikk på at det er mulig for en forfylla dame som Kate å reise rundt i hele verden og promotere bøker hun ikke har skrevet uten å avsløre seg selv. Tror ikke på det. Ikke ett sekund.
Graveren: Eneste sympatiske, interessante og helstøpte karakteren i boka. Synd han strøyk med. RIP.
Konklusjon: Jeg leste boka som besatt fordi jeg trodde jeg leste en langt bedre bok enn jeg faktisk gjorde. Nå skjønner jeg mer enn noen gang hvorfor jeg ikke bryr meg om krim.
«Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen.»
