Bokelskere.no

Til Lesesirkel 2021: Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

"Og bakom synger skogene" av Trygve Gulbranssen

Leseperiode:
Søndag 8.mai til 29.mai 2022

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovedtråden

Omsider har jeg kommet meg gjennom Og bakom synger skogene.
Noen hevder at romanen er en hyllest til villmarkslivet og naturalhusholdet. Slik ser ikke jeg det. Tvertom, rikdommen på utmarksgården Bjørndal bygger på datidens pengehushold, som salg av tømmer og eierens inntekter fra finansielle investeringer. Disse verdiene er på sin side arv fra en kjøpmannsfamilie i byen. Også på andre måter er Bjørndal avhengig av kontakt med byen og byfolk.

Om mennene, men også om noen av kvinnene, i denne skogsbygda blir vi stadig minnet om at ansiktene deres er harde, kalde, mørke og gir uttrykk for ensomhet. Men bykvinner uten selvstendig økonomi, blir likevel tiltrukket av disse innesluttede mennene.

Mens mannfolkene er innelåst i sin trausthet og konservatisme, er det byjenta Therese som får sving på gårdsdriften etter giftermålet med den eldre Dag Bjørndal. En rekke andre byjenter bidrar også til gjøre gårdslivet trivelig. Bjørndal er dessuten så lønnsom at sønnen Dag kan spille bort tiden sin på jakt i skogen. Han utvikler store problemer med å lære seg sosiale ferdigheter, ikke minst i forhold til kvinner.

Ut fra det du skriver så er det bylivet og utviklingen i samfunnet det er en «hyllest» til, er det det du tenker? Kan i grunn se hva du mener med det, sjøl om jeg ikke tenkte det underveis i lesinga. Boka er forsåvidt skrevet slik at man stort sett får positivt inntrykk av byen, men jeg var nok litt for oppslukt i beskrivelsene av bygda og naturen til at jeg tenkte over det.
Kan det være at disse på bygda er så innesluttede fordi de lever et hardt liv? Vil tro livet på den tia bar preg av hardt arbeid fra morgen til kveld for å sikre seg mat og ved og vedlikehold av gårdsdrift og jord generelt. Positive skildringer av kvinner fra byen ja! De kommer og piffer opp på gården og i livet til disse karene.

En hyllest til bylivet, neppe.
Takk til Hanne for treffende kommentar og gode spørsmål.

Omtalen min om Og bakom synger skogene er med vilje ganske spisset. De fleste leserne har merket seg Gulbrandsens fine skildringer av naturen og arbeidslivet i skogsbygda. Den framheves på bekostning av både bredbygda og byen. Dermed er det lett å lese boka som en hyllest til den mest tradisjonsrike delen av landsbygda.

Bylivet
Om byen har Gulbrandsen lite positivt å si utenom en fin beskrivelse av kjøpmannsgården til Holder-familien. Den svarer til tilsvarende beskrivelser (og tegninger) i Odd Brochmanns verk Bygget i Norge fra 1979. Selv om offisersfamiliene har høy sosial status lever de på kanten av stupet økonomisk. Typisk er at enker og ugifte døtre lett havner i fattigdom. Men offisersfamiliene lærer seg sosiale ferdigheter som gjør dem så velkomne på Bjørndal. Når gamle-Dag endelig åpner seg, skjer det i en nattlig samtale med kaptein Klinge. Bykvinnene klarer i det hele tatt å få til fornyelse på Bjørndal samtidig som de viderefører tradisjonene. Therese tar seg god tid til å skrive ned - og dermed systematisere - skikkene på gården. Byjenta viser seg som den mest dugelige av karakterene i boka.

Pengene rår
Selv om Gulbrandsen er svært opptatt av pengenes betydning, unngår han i motsetning til f.eks. Balzac og Trollope å nevne konkrete beløp. Men mot slutten av boka er han inne på at skogsbygda synes sterkere rustet mot økonomiske svingninger enn byen og bredbygda. Riktignok skyldes det delvis fornuftige disposisjoner som gammel-Dag har gjort for å sikre blant annet en kornreserve på gården. Men det kan også skyldes at Bjørndal har flere økonomiske bein å stå på enn gårder som Borgland i bredbygda. Den siste er muligens for avhengig av ensidig korndyrking. Men det blir spekulasjon fra min side.

Hardt arbeid, harde ansikter?
Får vi egentlig noen gode forklaringer på hardheten hos Bjørnstad-folket? Det er vel ikke noe som tyder på at de har tyngre arbeid enn på bredbygda. Den franske historikeren Braudel skriver at introduksjonen av omfattende korndyrking i Italia på 1600-tallet førte til mer slit og fattigdom blant bøndene. Man skulle tro at det ville føre til en viss hardhet hos folk. Men det blir enda en spekulasjon fra min side.

Det er med andre ord flere måter å lese Gulbrandsen på.

Flott og utdypende innlegg!
Nei, vi får vel ingen forklaring på hvorfor Bjørndal-folket er harde og inneslutta. Jeg ser vel for meg at andre i bygda også er det pga tiden de levde i og strevet det var med å brødfø familien. Samtidig får man gjennom teksten inntrykk av at de på Bjørndal kanskje er litt ekstra «harde». Likevel er inntrykket at de er ganske mjuke inni. Kanskje det var det disse kvinnene som kom dit så.

Er det flere som har lytta til Henrettelsespodden? Gjennom historiene der, lærer man også mye om den tiden de levde i på 1700-1800- tallet. Og mye tyder på at det var harde tider. Lite mat, kaldt på vintrene, fattigslige hjem, lopper og lus.. Mye drikking og støtt og stadig knivdrap eller slossing som endte med døden.
Kan være Gulbranssen var ganske treffende, selv om dette muligens ikke var det han ønsket å oppnå å formidle med denne boka.

På grunn av reiser henger jeg etter i lesingen. Etter å ha lest en fjerdedel av boka, blir jeg slått av skrivemåten. Ordforrådet virker djervt, rikt og på sitt vis moderne, som bruken av «avind» for misunnelse. Selv om setningene er korte og konsise, synes derimot ordstillingen - som andre alt har merket seg - merkelig oppkonstruert. Men vi vender vel oss til det.

Synspunktene på «Og bakom synger skogene» har vært sprikende, for å si det mildt. Fra full begeistring til kjedsomhet, endog platthet og trivialitet. Selv om leseperioden er over, hadde det vært fint å høre flere synspunkter. Det er alltid spennende å se hvor ulikt vi kan oppleve en bok, og hva vi vektlegger i vurderingene.

Jeg er enig med Vannflaske i at boken faller gjennom sammenlignet med «Kristin Lavransdatter». (Om skrivestilen har likheter med Mikkel Fønhus har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om.)

Mange har hatt interessante synspunkter på språket og skrivestilen, blant andre du Harald (spent på om du har vendt deg til den «merkelig oppkonstruerte» ordstillingen :-).

Håper flere vil følge opp med innlegg om denne boken som vel finnes «i de tusen hjem»!

Gulbrandsens kronglete skrivestil har jeg etterhvert vendt meg til. Det er ellers påfallende hvordan han endrer den, når handlingen blir spesielt spennende, som under kappkjøringen til kirken en første juledag. Da er det plutselig full flyt over setningene!

Det er ellers morsomt hvor presis Gulbrandsen kan være i detaljene. De mange offiserene har fått tysk-danske navn som Kruse, von Gall, Klinge, Barre og von Margas. Bøndene har helst navn etter gårdene sine.

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Så har eg fullført romanen….og er nesten ikkje lei meg. Første delen likte eg svært, svært godt, medan eg nesten småkjeda meg no mot slutten. Både språket og innhaldet vart lite engasjerande - kanskje det hadde noko med temaet å gjere også….eller leseforma mi?
Uansett - alt i alt er det ei bok eg er glad for å ha lese….

Er langt på vei enig i dette. Jeg synes den beste delen av boken er naturskildringene i begynnelsen. Litt skuffet over karakterene og plottet. Hadde hørt så mye positivt om denne trilogien at jeg ventet meg noe på samme nivå som Kristin Lavransdatter. Er også enig med Tuhamre at skrivestilen virker unødvendig gammeldags. Utgivelsesåret er 1933, samme år utkom for øvrig En flyktning krysser sitt spor (annen sjanger, men med et helt annet språk).

Siden så få har sagt sin mening om boka, får jeg gå i gang med å gjøre det. Denne boka vil jeg karakterisere som triviallitteratur. Den er til en viss grad underholdende, men ikke noe mer. Det høytidelige og noe oppstyltede språket er gammeldags (sannsynlig allerede i 1930-årene). Overhodet ikke noe nyskapende her. Og hva med innholdet? Det handler først og fremst om slekters gang. Ellers er det gitt stor plass til en forelskelse, uttværet til et nesten latterlige. Spørsmålet om påpasselighet eller barmhjertighet i pengespørsmål kommer også opp, Her knytter det seg til striden mellom Bjørndal og Borgland (noe som sannsynligvis utdypes videre i de neste bøkene). I det hele synes jeg at innholdet er ganske platt, men kom gjerne med innvendinger.

Men er det ikke forelskelse og slekters gang som er selve livet og dermed også et tema som er naturlig å skrive om?

Jo, naturligvis. Mye av triviallitteraturen handler nettopp om disse to tingene. Men jeg ønsker meg noe mer av en bok.

Det handler nok ofte om smak og behag når man skal diskutere en bok. Jeg for min del er ikke veldog glad i feelgood-bøker. Denne boka handler også mye om kjærlighet, men jeg det er ikke det det er mest av. Jeg har nok veldig sansen for historiske fortellinger, og gjerne med en dæsj melankoli.

Lest ferdig!
Denne boka gikk rett inn som en favorittbok hos meg og jeg har gitt den terningkast 6. Hva som gjorde den så bra? Det må være en blanding av naturbeskrivelser, men også beskrivelser av mennesker. Boka trykka nok på noen nasjonalromantiske knapper hos meg, det melankolske ved den norske levemåten den gangen. Har ikke alle nordmenn noe av dette ved seg den dag i dag?
Forfatteren beskriver både natur og mennesker så detaljert, at man blir raskt kjent med både området og folka han skriver om. Selv bor jeg i de dype skoger (Elverum), og liker svært godt de beskrivelsene han har av skogen, naturen og dyrelivet. Biter meg merke i at dyrelivet var mer rikt den gangen. Likte også veldig godt beskrivelsene av husene og hvordan krokene inne ble mørke når kvelden falt på. Glomdalsmuseet ligger i Elverum. Jeg går mye tur rundt disse gamle bygningene som er fra blant annet den tia som beskrives i boka. Har kikka inn i mange av disse og så det veldig levende for meg mens jeg leste.
Særlig to begivenheter var ekstra flott å lese. Den første var da de for første gang på mange år skulle til kirka på juledagen. Den turen med hest og slede og bjeller og fakler; jeg hadde høy puls og var blank i øya mens jeg leste! Fantastisk! Den andre var også sledetur, og det var da majoren og datteren skulle fra byen til Bjørndal for å feire jul. Utrolig flott. Bare beskrivelsen av hestene var jo nok til å få høy puls. Så mye kraft og tydeligvis også spesielt store og flotte hester fra Bjørndal.
Artig å lese om hvor overtroiske de var den gangen også. Både ift tusser og troll i skogen, men også nissen som mata favoritthesten.
Skrivestilen og ordbruken er nok også noe av det som gjør at dette er en favorittbok. Feks «han var elghøy og litenmjuk og dyremjå..». Og «skranglesjuk». Koste meg virkelig da jeg leste disse uttrykka!

Har diskusjonen rundt boka «Og bakom synger skogene» helt stoppet opp? Alt om boka kan neppe være sagt. Selv reagerer jeg på forherligelsen av Bjørndalsfolket. De er høyreiste, vakre, tapre og dyktige på alle måter. Mens folkene ned i flatbygda derimot er alle det helt motsatte. Realistisk?

Jeg skjønner hva du mener. Likevel opplevde jeg det ikke som en forherligelse. Det var flere personer som ble beskrevet positivt, særlig kvinner. Til og med slemme Elisabeth ble beskrevet som vakker. (Men det er jo nesten det eneste positive med henne som ble beskrevet også.) Jeg tenker kanskje det har noe med den beskrivende måten forfatteren forteller på. Han beskriver både natur og mennesker voldsomt detaljert. At de på Bjørndal beskrives så flott, er kanskje for at vi som leser skal forstå at det er de vi skal like/holde med? Og at vi skal forstå at de som blir sett ned på der oppe i Nord, egentlig er en flott familie bestående av gode mennesker. Bare noen tanker.

Jeg er langt på vei enig med deg. Men synes du ikke at selve boka er litt platt?

Jeg syns den var kjempebra! Ble en favorittbok! Den er ganske svulstig i måten ting beskrives, men jeg lot meg falle for det. Jeg har beskrevet hvorfor, i egen kommentar. Hva legger du i platt? Tenker du at den er intetsigende på et vis?

Kan se sånn ut. For min del så har jeg ikke hatt mulighet til å hverken å lese eller delta pga alvor sykdom i nær familie som har ført til at jeg har sittet ved sykeseng lenge uten å ha hatt mulighet til å lese. Jeg håper å kunne lese litt mere nå når vi har noen fridag.

Huff da! Av og til i livet inntreffer situasjoner som er langt viktigere enn det å lese bøker. Jeg håper at det hele går bra slik at du kan vende tilbake til normal modus.

Takk for det

Jeg har aldri lest noe av Mikkjel Fønhus så jeg kjenner ikke hans skrivestil. Likevel dukker hans navn opp i tankene mine når jeg leser de første kapitlene i Og bakom synger skogene. Kan skrivestilen hans minne om Gulbranssen eller er jeg helt på viddene? Er det noen av dere som har lest Fønhus og som kan anbefale noe av ham?

Eg har hatt nokre dagar med ufrivillig lesepause- men har brukt litt tid no i ettermiddag. Rett så fornøyelig har det vore å lese om juleførebuingar og gamle tradisjonar på garden Bjørndal. Nyankomne Therese har fått litt av kvart å «bryne seg» på - ikkje minst det stålgrå blikket til Ane Hammarrbø som held seg til det som gir makt på garden.

Å lese denne gir god trivsel i vår moderne heim, trass i at regnet silar ned ute!

Gleder meg til å komme i gang med Trygve Gulbrandsen straks jeg kommer hjem fra Italia.

Før jeg for alvor starter på lesingen av «Og bakom synger skogene», kan det være interessant å merke seg mottakelsen boka fikk da den kom ut i 1933. Begeistringen var enorm, ikke bare her i Norge, men også i andre land, særlig i Tyskland. Dette var jo en tid med sterk politisk spenning i Europa. Mange likte skildringen av den voldsomme naturen og de høyreiste, enestående menneskene langt der opp i skogsbygda. Om boka ga et sant bilde av landet og menneskene, er et annet spørsmål. Det litterære Norge vendte i hvert fall forfatteren ryggen og nektet ham medlemskap i Forfatterforeningen. Det kan kanskje være greit å ha dette i tankene når vi nå tar fatt på boka.

Trygve Gulbranssen var omdiskutert, både som forfatter og person. Det er nok riktig som du skriver at deler av «det gode selskap» vendte han ryggen. Men hvor har du funnet at han var nektet medlemskap i Den norske Forfatterforening?
Jeg har funnet to artikler som berører dette. Den ene er av Gulbranssens datter Ragna Margrethe Gulbranssen: Forfatter Trygve Gulbranssen på Hobøl gård i Eidsberg.

Hun skriver om farens 50-årsdag:
«Far fikk selvfølgelig flere telegrammer. Fra Forfatterforeningen kom dette: "Den Norske Forfatterforening sender Dem hjertelige lykkønskninger til 50-års dagen. Vi takker Dem fordi De gjennom Deres bøker har fremmet Norges navn verden over og takker Dem også for den gentilitet De så ofte har vist foreningen.»

Den andre artikkelen er Trygve Gulbranssen: En nesten mytisk skikkelse, Av Hans Rasmus Glomsrud. Glomsrud skriver om mytene rundt Gulbranssen:

«Noen av mytene er enklere å avlive enn andre. Gulbranssen var medlem av Den norske Forfatterforening, sågar et høyt skattet medlem. Blant de som utnevnte ham finner vi Olav Duun, Sigurd Hoel, Sven Moren og Nini Roll Anker.»

Vi har kanskje litt rett begge to. Jeg har støttet meg til 5. bind av Norges litteraturhistorie (redigert av Edvard Beyer). På side 288 står det om Trygve Gulbranssen: "I første omgang ble han nektet medlemskap i den norske Forfatterforening fordi han ikke holdt kvalitative mål."
Men så står det også at 5 år senere, i 1938, "vedtok foreningen å invitere ham som medlem.

Har faktisk lest hele trilogien i vinter, tror det var 3.gang. Det sier vel litt om hva jeg syns om boken. Gleder meg med dere som skal ta fatt nå og ser frem til diskusjon.

Jeg er så heldig å ha foreldre som har kjøpt bøker jevnt og trutt siden -70-tallet. Spurte pappa om de tilfeldigvis hadde denne, og dagen etter kom han innom med hele trilogien! Fin utgave fra Den norske bokklubben fra 1973. Gleder meg til å lese denne!

Eg har nettopp fått boka i hus. Den ser ut til å ha vore lese i av mange før meg- og det er vel eit godt teikn?
Reknar med at eg får starta ein av dei første dagane neste veke!
Ser fram til god litteratur og god diskusjon!

Jeg leste triologien på nytt for et par år siden, og den er virkelig bra!

Den norske bokklubben la ut et spm her om dagen på instagram, om hva som er favorittboka til folk. Mange hadde kommentert med denne, så jeg har også en forventning om noe bra. Så får vi se hva diskusjonen vil vise etterhvert. Ser uansett frem til å lese den!