Bokelskere.no

Jeg må åpenbart oppklare endel ting. For det første så mente jeg med kiosklitteratur bøker fra forfattere som masseproduserer bøker. Derfor brukte jeg ordet "husmorporno" slik at det ikke skulle være noen tvil om hva slags bøker jeg sikter til.
I kiosker får man kjøpt masse gode pocket bøker av kjente forfattere og det var jo ikke disse bøkene jeg siktet til.
Det blir feil og trekke inn romaner og krimbøker som noen har gjort her.
Det som tydeligvis har provosert noen er at jeg undres over er at noen får noe ut av disse bøkene. Skjønner at de er lettleste og underholdene, men det finnes jo så mange andre bøker som er lettleste og underholdene, men som har en historie å fortelle.
Jeg tenker at hvis man liker å lese og bare leser slike bøker så får man jo ikke noe læring av noe slag. Jeg dømmer ingen for valg av lesestoff, men det må vel være lov å stille spørsmål om hvorfor disse bøkene selger i så store mengder.
Rose-Marie har skjønt hva jeg mener, takk :-)
Hadde ikke trodd at det skulle bli noen stor diskusjon utfra innlegget mitt :-) men diskusjoner er gøy og dette viser jo at det er mange engasjerte bokelskere her inne. Det er jo en av grunnene til at jeg er her :-)

Jeg synes det er et interessant tema du har tatt opp, Hedvig - og "oppklaringen" din er egentlig helt i tråd med hvordan jeg oppfattet deg da du reiste spørsmålet opprinnelig. Jeg har også veldig ofte lurt på hva som fenger i den typiske "kiosklitteraturen" - det vil si hva som får lesere til å sluke bok etter bok etter bok i sånne "masseproduserte" serier, når det finnes så mange andre bøker som ville gitt dem "variasjon i kostholdet". Og så innser jeg jo at ikke alle vil ha variasjon i kostholdet - hverken bokstavelig eller i overført betydning.

Men likevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke at - f.eks. - hvis du har hatt glede av å lese om taternes tradisjoner og levekår i en serieroman, så ville du kanskje hatt i alle fall like stort utbytte av å lese Britt Karin Larsens trilogi om en taterslekt - fantastiske bøker som også har status blant norske tatere som grundige og ærlige skildringer av taterfolkets liv opp gjennom generasjonene. Larsens tre bøker er handlingsmettede, vakkert skrevet og - såvidt jeg kan forstå - ikke på noen måte "tungleste".

Jeg vet at mange sier de leser for å underholdes, ikke for å lære - og bruker det som argument mot å lese annet enn "seriebøker". Men jeg klarer bare ikke å godta det argumentet fullt ut: les gjerne serieromaner, for all del, hvis det appellerer til deg - men gi også annen type litteratur en sjanse - for i realiteten er det jo ENORMT mange typer "annen litteratur"...

Tja, jeg synes jeg har fått noe læring ut av flere av disse seriene jeg, da... ;) I alle fall mange av de jeg har lest.

Isfolket har blitt trukket fram tidligere i diskusjonen, og selv om det langt fra er faktabøker akkurat har jeg lært en del av dem likevel. Om tredveårskrigen og om Christian IV for å nevne noe. Små detaljer som fortsatt sitter (og som senere har gjort meg nysgjerrig på å lære mer). Et nyere eksempel er serien til Jane Mysen, Flammedans. Den forteller mye om taternes skikker og tradisjoner og om hvordan de hadde det for over 100 år siden her til lands. Klesskikker og språk, tradisjoner ved høytider, gudstro og annet... Det er ikke bare et tomt "skall" rundt historien, men stoff forfatteren har inngående kjennskap til og bruker aktivt i tillegg til den oppdiktede handlingen (og kjærlighetshistorien).

Naturligvis kunne jeg sikkert ha funnet mange faktabøker om tatere og heller ha lest Europas historie av Karsten Alnæs for den saks skyld (noe jeg forresten uansett har tenkt å gjøre senere), men nå liker jeg nå en gang slik underholdning også ved siden av. Og om de gir meg noe mer enn å "bare" underholde er jo det en fin bonus.

Enig i at det er en spennende og engasjerende diskusjon. :)