Bokelskere.no

Hedvig har et poeng.

Bokelskere burde være mer som vinelskere og tilhengere av skikkelig mat. Vi burde ikke la oss servere søppel.

"Kiosklitteratur" er som kioskmat, noe forfatteren sveiver sammen i huj og hast, hurtigmat vi blir avhengige av, full av e-stoffer og annet lurium. Kokkene heller i litt krydder (gjerne pupper og blod) som trigger smaksløkene og vi kommer tilbake etter mer. Billig er det også.

Så kan vi si at smaken er som baken, en klisje som ikke tar opp det grunnleggende: Hva er god litteratur?

Svaret? Det finnes ikke.

Derimot er det lett å vise hva som er dårlig litteratur. Postcard Killers av Liza Marklund er et sånt eksempel. Enhver norsklærer kunne saumfart boka med rødblyanten og påpekt feil og mangler i hvert avsnitt. Men bevares, vil folket spise hjernedød mat på bensinstasjonen, får de gjerne gjøre det.

Fritt land!

EN GRETTEN GAMMEL GUBBES OPPTEGNELSER I SAKENS ANLEDNING.

Nei, jeg synes ikke vi skal være mer som mat- og vinelskere. Vi snakker her om mennesker som for alvor mener man bør drikke noe de beskriver som "har en svak duft av kompost med et snev av brente bildekk. Eller folk som opphøyer til gourmetmat ting hvis opprinnelse som mat sklyldes tidligere tiders fattigdom (Jeg har smakt snegler, og syntes det var helt greit. Men ingen skal få innbilt meg at den første som fant på å forsøke å tilbrede dem hadde tilgang på noe særlig andre råvarer.).

Jeg synes det blir et litt enkelt, og ikke så rent lite arrogant syn på det som kalles kiosklitteratur her. Man skal kanskje ikke la seg avspise med søppel, men det kan kanskje være sundt, både for ballansen og gangsynet, å drikke noen glass vann innimellom årgangsvinen. Som Anja allerede har påpekt, var både Dickens og Dostojevski føljetongskribenter, og som sådan kan det vel sies at de sveivet sammen verkene sine i hui og hast. Vi skal vel heller ikke se bort fra at enkelte av de andre klassiske mestere hadde en formastelig baktanke om å tjene penger på det de skrev.

Når det gjelder norsklærerene, så hadde de vel muligens hatt ett og annet å si om tegnsetting og setningsbygging hos James Joyce også.

Nå sier jeg selvfølgelig ikke at kiosklitteraturen bugner av litterære høydepunkter. Men høydepunktene kan faktisk dukke opp her også. Hvis ingen leser en sjanger, fordi den ikke blir funnet kulturelt akseptabel eller velsmakende nok, så vil høydepunktene aldri bli oppdaget.

Det kan faktisk hende at det å finne drømmeprinsen avhenger av at man må kysse en god del frosker.

En bokelsker som meg har kommet dit hen at jeg i dag leser stort sett all slags litteratur og selv om jeg kanskje har vokst ifra bøker som 'Isfolket og Morgan Kane' ville jeg ikke vært foruten å ha lest dem. De ga meg like mye den gang som 'Drep ikke en sangfugl' gjør i dag.
Så var jeg da den gang ’Isfolket’ var min store lidenskap en dårligere bokelsker enn i dag? Nei jeg elsket bøker den gang og jeg elsker bøker i dag