Bokelskere.no

Kiosklitteratur - i den betydning dette begrepet opprinnelig hadde (noe i retning av meget lettleste bøker av som regel helt ukjente forfattere i det store og det hele - enkelte forfattere masseproduserer serier, og tidsbruken pr. skrevne bok overstiger sjelden en måneds tid eller så - å blande inn bøker som "Veien" av Cormac McCartney inn i diskusjonen, fordi denne boka rent faktisk er mulig å få kjøpt på en kiosk, mener jeg er en avsporing av diskusjonen) - er heller ikke noe for meg. Jeg er nok for kritisk til språket og jeg liker dessuten å bli sittende igjen med en følelse av å ha blitt litt beriket etter å ha brukt tid på en bok. Av den grunn leser jeg lite krim, men av og til er det ålreit med slik litteratur også. Jeg bruker for øvrig heller ikke tid på "tanketom" TV-underholdning, uansett hvor sliten jeg måtte være.

Jeg tror man må slå fast at dersom den såkalte kiosklitteraturen ikke hadde eksistert, ville svært mange mennesker aldri ha lest en bok. Dette er litteratur som fenger veldig mange. De fleste som mener at de leser utelukkende kvalitetslitteratur, har vel dessuten blitt introdusert for lesing ved først å ta fatt på kiosklitteratur, eller store ungdomsbokserier (Frøken Detektiv, Hardy-guttene etc., som vel strengt tatt også er å anse som såkalt kiosklitteratur, selv om disse bøkene så vidt jeg vet ikke er å få kjøpt på kiosker). Jeg er for øvrig forundret over at det ikke skal gå an å reise problemstillingen slik Hedvig gjør, uten at sinnene settes i kok ....

Jeg opplever at Hedvig reiser problemstillingen uten å fordømme leseren av disse bøkene. Hun som de aller, aller fleste priser jo lesingen - uansett hva folk måtte velge å lese. ;-)

Det er som med lesing som alt mulig annet i livet. Skal du inn på et høyere forståelsesnivå, må du som regel "gå gradene". En operaelsker begynte nok ikke med Wagners operaer først, men startet med noe lett forståelig/lett fordøyelig. Og så vil man gradvis ha økte utfordringer etter som man forstår mer eller er i stand til å ta inn mer. På samme måte som en avansert operaelsker kan forundre seg over at noen i det hele tatt kan like dansemusikk, vil en som liker dansemusikk kunne forundres over at noen kan like "felegnikking" eller lignende.

I likhet med Hedvik er jeg også forundret over at omsetningen av såkalt kiosklitteratur er så stor som den er. Like fullt har den stor omsetning, og spørsmålet er hvorfor. Er det ikke dette vi skal prøve å diskutere på denne tråden? Det er selvfølgelig ikke til å unngå at noen kan føle seg tråkket på tærne, men jeg opplever ikke at noen har snakket nedsettende om en såkalt kiosklitteratur-elsker på denne tråden. Hver sin smak! Det er ikke alle bokelskere som elsker de store klassikerne heller ... uten at det er noe i veien med dem som mener verken det ene eller det andre.

Jeg gleder meg til den videre diskusjonen!

Man kan mene hva man vil om serieromaner og dets like, men kiosklitteratur er ikke lenger et dekkende begrep, som du er inne på. Det selges veldig mange typer bøker i kiosk i dag, også Austen. Bjørnebo med mer. Forfattere som Frid Ingulstad selger heller ikke mest gjennom kiosk, hovedparten av hennes bøker selges gjennom bokhandelen.

Underholdningslitteratur er et begrep jeg har lest brukt, og som jeg mener er mer dekkende.

En annen ting som også kan være verdt å ha i mente er at mange store forfattere har begynt med å skrive underholdningslitteratur. Dickens og Collins er ett eksempel, deres fortellinger var ikke vel ansett av litteratureliten da de utkom.

For min egen del har jeg alltid ment at det er viktigst at folk leser, ikke hva de leser. Og jeg personlig koser meg med alt fra Isfolket til Bjørnebo. Jeg er slettes ikke forundret over at serieromaner selger så godt, de er spennende, har romantikk, dramatikk, en dæsj historie slik at man kan drømme seg bort til svunne tider og de skaper leseglede.

Jeg synes også dette er en spennende diskusjon. Jeg lagde for en stund tilbake en diskusjon her inne hvor jeg skrev at jeg synes det er fascinerende hvordan noe blir bestselgere og andre ikke. F.eks Stieg Larsson sine bøker, som jeg opplevde som dårlig skrevet og uengasjerende. Og Twilight fenomenet.

Og skal jeg komme med noen som helst kritikk av bestselgerfenomener må det være at jeg skulle ønske media fokuserte litt mer på bredden, og ikke bare på forfatterne som tjener millionbeøp i året.

Gode argument, og eg er naturligvis enig i at kiosklitteraturen "har vore" bøker av masseproduserande forfattarar som Ingulstad. Men eg er ikkje heilt enig i at dette er gjeldande no. Eg føler sjølv at begrepet kiosklitteratur har endra seg kraftigt den siste tida.

Du skriver at dersom kiosklitteraturen aldri hadde eksistert, ville mange mennesker aldri lest ei bok, og det er eg enig med deg i. Det er lettare (dette kan diskuterast) å gå inn i ein kiosk å plukke seg ut ei av dei 10 bøkene i hylla, (dette er vel gjerne eit utval av dei 10 mest solgte/mest populære bøkene som er i omløp - lat oss kalle det "populærlitteratur") enn å gå inn i ein bokhandel der valgets kvaler fort kan få deg til å spørre betjeningen om å anbefale ei bok (noko som igjen kan føre til at du sitter igjen med ei av kiosken sine 10 topp bøker).

Det eg meiner er at kiosklitteraturen i stor grad, gjenspeilar populærlitteraturen. Og då vert det klart at ein ikkje lengre vil finne f.eks Sandra Brown, og andre masseproduserte forfattarar på øverste hylle i kiosken, men heller forfattarar som Hislop og McCarthy, som absolutt ikkje fortjener å verte omtala som kiosklitteratur, men som for tida er ein del av populærlitteraturen, og dermed vert solgt over alt.

Men det er mulig eg tar litt feil når eg stiller den "nye" kiosklitteraturen på linje med populærlitteraturen.

De stativene med ti på topp som man finner i kiosk eller dagligvare i dag representerer ikke de faktiske ti på topp bøkene i Norge. DN og Bok og Samfunn har hatt flere artikler på dette den siste tiden. Det er kun bøkene til de kjedene som har kjøpt seg tilgang til å distribuere der som er med på den skalaen, ikke de andre.

Jeg ser ikke noen sinner i kok her jeg... Grunnen til at jeg svarte som jeg gjorde var at jeg oppfattet det første innlegget som arrogant. Jeg synes også problemstillingen slik den blir fremstilt var arrogant. "Hvorfor gidder folk å kjøpe disse bøkene?" Det er mulig jeg leser noe mellom linjene som ikke er der, men sånn ble det i alle fall oppfattet av meg. Det andre innlegget Hedvig skrev var greit nok argumentert, og jeg mener ikke at Hedvig er arrogant som person altså, men jeg skjønner fortsatt ikke poenget med denne diskusjonen.

Skal vi kanskje lage en "Hvorfor gidder folk å kjøpe krim"-tråd også? Hva er gøy med å lese om folk som dreper hverandre? Eller fantasy? Det er jo bare oppspinn. Eller biografier? Er det ikke bedre å bli kjent med levende mennesker? Bare for å sette det litt på spissen...

Det går an å sette spørsmål ved de fleste sjangere, men hva er vitsen? Hva får folk igjen for å diskutere hvorfor folk kjøper bøker i en sjanger de ikke liker? Men hvis folk vil ha en sånn diskusjon så skal ikke jeg stå i veien mer. :) Jeg har egentlig sagt mitt.

For å være kverulerende, kiosklitteratur er vel ikke en egen sjanger, men en betegnelse på litteratur som - la oss si - ikke er av en viss kvalitet. Det finnes skit fantasy, det finnes skit krim, det finnes skit avantgardistisk samtidslitteratur - så jeg er enig, hvorfor sette spørsmål ved sjangere? Det er ikke en bok sin sjanger som avgjør hvorvidt den er bra eller mindre bra. Jeg tror Hedvigs ønske med tråden var å lufte en undring over hvorfor et så stort antall folk kjøper og leser triviallitteratur når romaner som Moby Dick og Don Quijote koster 37 kr i Wordsworth-utgaven (eller for den saks skyld gratis på Project Gutenberg).

Min smak misliker ny kritikerrost samtidslitteratur som ikke handler om noe som helst og som gjør stort poeng ut av nettopp dette. Jeg misliker også forfattere som ser i en oppskrift og brygger sammen en suppe på tidligere suksesser og koker det ihjel til klisjéer fortalt gjennom simpelt (det vil ikke si nøkternt) språk, og her havner mye av det jeg betegner som kiosklitteratur, f.eks. "odelsjente-fra-middelalderen-som-skal-giftes-bort-til-en-mann-hun-ikke-elsker-fordi-hun-elsker-jarl-Reidar-fra-Amerika".

Om kiosklitteratur er en sjanger eller ikke har ikke jeg noe grunnlag for å si siden jeg ikke har lest noe, men det var et ord jeg brukte i mangel på et bedre. :) Men jeg synes det til en viss grad kan sammenlignes med andre sjangere i en sånn diskusjon som dette uansett...

Hehe, beklager om jeg var krass, jeg forstod selvsagt hva du mente med sjanger. Mitt poeng var at vi f.eks. innen krim både har forfattere som James Patterson og Dashiell Hammett. Og innen "odelsjente-fra-middelalderen-som-skal-giftes-bort-til-en-mann-hun-ikke-elsker-fordi-hun-elsker-jarl-Reidar-fra-Amerika"-sjangeren (hvis det kan kalles en sjanger) har vi også nobelprisvinner Sigrid Undset. ;-)

Jeg synes ikke du var krass, jeg måtte bare prøve å forsvare ordvalget mitt siden du sikkert har helt rett i at sjanger er et feil ord å bruke.