Bokelskere.no

Herta Müller sin Mennesket er en stor fasan i verden er vakker, sår, vakker.

Dette var ikke noe for meg. Selvsagt skriver Herta Müller med kraftfulle uttrykk og spenstig, men dystert språk, om Ceausescus regime, om fattigdom både fysisk og psykisk, om en grå verdag der jord, svart vann, graver, møllesteiner, frosker, voldtekt av unge piker og kirkegårder går igjen, men likevel. For meg ble dette et ubegripelig flettverk av handlinger satt sammen etter forfatterens eget forgodtbefinnende. Det går ikke an å snakke om en fortelling i ordets normale forstand, her er bruddstykker av handlinger, alt bundet sammen av en symbolverden som kan minne om Strindbergs, men som likevel krever mer av leseren enn den svenske dramatikeren gjør. I hvert fall for meg. Nei, dette er en bok jeg har vanskelig for å anbefale til andre enn de som liker det modernistiske uttrykket framfor handlingen, og der tolkning av symboler blir hovedbeskjeftigelse mens man leser.

Her tar du veldig i Rose-Marie, for om språket er fattigslig og nakent som du skriver er det slettes ikke sikkert du hadde klart å skrive noe lignende, og ihvertfall ikke uten betydelige anstrengelser! Det som fascinerer meg i denne boka er synsvinkelbruken, og hvordan små detaljer omskapes til bærende elementer og som ganske overraskende forteller så mye. Det er en poetisk måte å se verden på selvsagt, og om det nå hadde blitt arrangert en litterturaften med Møllers fasan er jeg sikker på at alle ville blitt forbauset over hvordan hver enkelt leser hadde forstått denne boka. Ikke nok med det: selv den mest uforstående leser ville blitt forbauset over mye han eller hun allikevel hadde forstått! Fasanen krever en slags poetisk vilje - og ønske.

uff da, jeg syns du selv er ganske pompøs her, og du skramler veldig i dine egne fordommer. Er det Nobel-prisen som ergrer deg? Eller stikker det dypere; er du overhode ikke interessert i bilderike skråstrek poetiske beskrivelser? Selvsagt blir det lettere for meg å velge bort dine anmeldelser av den type litteratur hvis det forholder seg sånn, og det er en ærlig sak. Men at det er "verdens enkleste sak" å skrive en boka ala fasanen mangler du vel alle mulige forutsetninger for å kunne si! Du nærmer deg et sinne som bare er verdig en Frp politiker stilt ovenfor kunst, Rose-Marie, og det kler vel ingen her blant "bokelskere"?

Som for alle andre skjer det at jeg ikke liker en bok Rose-Marie. Måten du eller jeg viser dette på handler ikke om vi gjør noe ulovlig eller ikke; men måten forteller noe om respekt, blant annet. Jeg syns du skal sjekke ut det du selv skriver om fasanen, og spørre deg selv hva du formidler. For min del handler det ikke om å være snill med deg, men å gå inn på det du vitterlig skriver. Jeg synes du harselerer med fasanen (ved å si at det må være "verdens enkleste sak" å skrive den) på en måte som avslører deg mer enn fasanen. Og sånn er det: Personlige litterære meninger fremført med fynd og klem skaper fort et inntrykk av at den som har et motsatt syn ikke skjønner noe - og i dette tilfelle kommer inn under en kategori som ikke har "avslørt" at fasanen er "floskete, pompøs, patetisk" som du skriver. Innen profesjonell kritikk er måten du uttaler deg på heldigvis uaktuell.

det er det fine med smak og litteratur, men etter min mening er dette stor litteratur og prisen er vel fortjent. det mørke, sarte og poetiske er styrken. men kanskje en annen av henne vil fenge? god lesning!

Du har selvsagt rett. Vi liker ulike uttrykksformer og ulik grad av tydelig handling. Selv foretrekker jeg handlingsdrevede fortellinger, der språket er nyskapende, men likevel først og fremst støtter opp om fortellingen. Derfor er nok ikke Herta en av mine favoritter. Jeg har bare lest denne boka, men utfra det jeg har lest om andre av hennes romaner, er stort sett hennes forfatterskap preget av at det er språket og symbolene som står i sentrum, ikke handlingen.