Hvordan kan man ikke like en bok som starter slik:
"nå dør jeg, sto det i displayet på mobilen da jeg åpna meldinga. Den var fra faren min."
Tjue år gamle Eirik får denne meldingen. Og ganske riktig: Like etter at faren har trykket på send, hopper han foran toget. Boka utspiller seg i tidsrommet (noen uker?) etter farens død. Boken er rolig, lavmælt, skrevet i et nøkternt, av og til nesten klinisk, språk. Det dramatiske underdrives (se introen), bare ligger der, mellom linjene. Det er aldri noen som får påpeke hvor "ufattelig grusomt, utrolig trist" det er at en far er død. Det er ikke nødvendig. Vi vet jo det.
Det er nesten umulig å ikke nevne Min kamp, første bok her, det er så mange likhetstrekk: Sønn må rydde opp etter alkoholisert fars dødsfall, og prøver post mortem å finne ut mer av hvem faren egentlig var og hvordan han levde sitt liv. Var han glad innimellom? Høstens Jeg skulle ha gått hjem i blinde av Joachim Førsund er en annen historie som likner litt, faktisk.
Hva blir konklusjonen da? Jeg tror det får bli: Dersom Oktober forlag hadde gitt ut ungdomsromaner, hadde de garantert gitt ut denne.
Sist sett
