Bokelskere.no

Dette er en fantastisk bok, der Axel Jensen har funnet opp nye ord i praktisk talt hver eneste setning. Det er en språklig nytelse fra perm til perm.

Jeg slet faktisk med boken og klarte ikke å la meg fange. Orket ikke lese den ferdig. Dessverre. Jeg elsker tittelen!

Du må lese sakte. Ett kapittel om dagen. Språket er så finurlig, at store doser gjør deg blind for detaljene.

Jeg likte Epp veldig godt, og ventet kanskje mer av det samme. Men denne likte jeg ikke. For de som ikke har lest den: Boken er bygget opp som en antologi og forfatteren tar på seg ulike stemmer for å skildre forskjellige miljøer og personer i et fremtidssamfunn.

Det er overdoser av "åsså", "er'e" og "åssen" i et kapittel, lange, malende (kjedelige) setninger i neste. Dette likte jeg ikke, det ble alt for mye språkeksperimentering for meg, fant det ikke troverdig, forfatterstemmen forsvant helt. Er det noe under alt språket som er verdt å lide seg gjennom det for, for oss som ikke nøt det?

Nå er det lenge siden jeg selv leste samme bok. likevel, jeg prøver meg på to tanker som slo meg da jeg leste "Og resten står skrivd i stjernene":
1. Lekenhet og livslyst vil alltid sørge for at språk og talemåter endres over tid. (Språk = dynamikk)
2. Axel Jensen synes på samme måte som George Orwell å nære en sterk frykt for forflatning og tomhet i fremtiden språk, styrt av sterke krefter utenfor enkeltindividets kontroll.

Som merknad til pkt 2 vil jeg tilføye:
Gjør ditt beste til å bruke nye og ukjente, eller arkaiske ord og setningssammenstillinger daglig, både muntlig og i skrift. (Geriljataktikk for å bevare språklig rikdom)