Bokelskere.no

Da spørs det hva som ligger i god litteratur da?

Hvis den gjorde det den skulle så var den vel god, vil jeg si. Var den en god klassiker? Nei, men det prøvde den vel heller ikke. Er det litteratur? Ja. Er den god?

Tror mye av problemet ligger der. Hva ligger i god? Og er god noe man kan måle objektivt, eller er det kun i smak og derfor riktig, alt hva man sier?

Det kan være helt forskjellig, helt objektivt, eller helt subjektivt. Er det objektivt, må det vel være noe spesifikt å måle ved.

Takk for fine tilbakemeldingar, Lilli, Karin, Daffy og Rose-Marie!

Dette var bra skrevet. Eg er enig med det meste. Gratulerer

Dette var et strålende innlegg og jeg er så enig med deg i dine refleksjoner og meninger . Du får "bestemannsprisen" for beste innlegg fra meg.

Ikke be om unnskyldning, dette kan du stå rak i ryggen og fremme i ethvert forum. Jeg bøyer meg i støvet.

Nydelig og nyansert svart! Jeg kan ikke annet enn å være enig i absolutt alt du skriver! ;-)

Jeg må åpenbart oppklare endel ting. For det første så mente jeg med kiosklitteratur bøker fra forfattere som masseproduserer bøker. Derfor brukte jeg ordet "husmorporno" slik at det ikke skulle være noen tvil om hva slags bøker jeg sikter til.
I kiosker får man kjøpt masse gode pocket bøker av kjente forfattere og det var jo ikke disse bøkene jeg siktet til.
Det blir feil og trekke inn romaner og krimbøker som noen har gjort her.
Det som tydeligvis har provosert noen er at jeg undres over er at noen får noe ut av disse bøkene. Skjønner at de er lettleste og underholdene, men det finnes jo så mange andre bøker som er lettleste og underholdene, men som har en historie å fortelle.
Jeg tenker at hvis man liker å lese og bare leser slike bøker så får man jo ikke noe læring av noe slag. Jeg dømmer ingen for valg av lesestoff, men det må vel være lov å stille spørsmål om hvorfor disse bøkene selger i så store mengder.
Rose-Marie har skjønt hva jeg mener, takk :-)
Hadde ikke trodd at det skulle bli noen stor diskusjon utfra innlegget mitt :-) men diskusjoner er gøy og dette viser jo at det er mange engasjerte bokelskere her inne. Det er jo en av grunnene til at jeg er her :-)

Jeg synes det er et interessant tema du har tatt opp, Hedvig - og "oppklaringen" din er egentlig helt i tråd med hvordan jeg oppfattet deg da du reiste spørsmålet opprinnelig. Jeg har også veldig ofte lurt på hva som fenger i den typiske "kiosklitteraturen" - det vil si hva som får lesere til å sluke bok etter bok etter bok i sånne "masseproduserte" serier, når det finnes så mange andre bøker som ville gitt dem "variasjon i kostholdet". Og så innser jeg jo at ikke alle vil ha variasjon i kostholdet - hverken bokstavelig eller i overført betydning.

Men likevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke at - f.eks. - hvis du har hatt glede av å lese om taternes tradisjoner og levekår i en serieroman, så ville du kanskje hatt i alle fall like stort utbytte av å lese Britt Karin Larsens trilogi om en taterslekt - fantastiske bøker som også har status blant norske tatere som grundige og ærlige skildringer av taterfolkets liv opp gjennom generasjonene. Larsens tre bøker er handlingsmettede, vakkert skrevet og - såvidt jeg kan forstå - ikke på noen måte "tungleste".

Jeg vet at mange sier de leser for å underholdes, ikke for å lære - og bruker det som argument mot å lese annet enn "seriebøker". Men jeg klarer bare ikke å godta det argumentet fullt ut: les gjerne serieromaner, for all del, hvis det appellerer til deg - men gi også annen type litteratur en sjanse - for i realiteten er det jo ENORMT mange typer "annen litteratur"...

Tja, jeg synes jeg har fått noe læring ut av flere av disse seriene jeg, da... ;) I alle fall mange av de jeg har lest.

Isfolket har blitt trukket fram tidligere i diskusjonen, og selv om det langt fra er faktabøker akkurat har jeg lært en del av dem likevel. Om tredveårskrigen og om Christian IV for å nevne noe. Små detaljer som fortsatt sitter (og som senere har gjort meg nysgjerrig på å lære mer). Et nyere eksempel er serien til Jane Mysen, Flammedans. Den forteller mye om taternes skikker og tradisjoner og om hvordan de hadde det for over 100 år siden her til lands. Klesskikker og språk, tradisjoner ved høytider, gudstro og annet... Det er ikke bare et tomt "skall" rundt historien, men stoff forfatteren har inngående kjennskap til og bruker aktivt i tillegg til den oppdiktede handlingen (og kjærlighetshistorien).

Naturligvis kunne jeg sikkert ha funnet mange faktabøker om tatere og heller ha lest Europas historie av Karsten Alnæs for den saks skyld (noe jeg forresten uansett har tenkt å gjøre senere), men nå liker jeg nå en gang slik underholdning også ved siden av. Og om de gir meg noe mer enn å "bare" underholde er jo det en fin bonus.

Enig i at det er en spennende og engasjerende diskusjon. :)

Har funnet både god krim, Ragde og Tusen strålende soler i kiosken, men det er kanskje ikke den sjangeren det snakkes om her. Har aldri lest noen av disse seriene som diskuteres her, men det kan være fordi jeg var voksen før Isfolket og andre serier kom ut.Har, som andre her, også en fortid med legeromaner og annet romantisk smuss, som min mor kalte det den gang;) Leste "Hulebjørnens klan" (serie på 5-6 bøker) på nytt for ett år siden, men det var ikke det samme som da jeg var 12- 15. Det er som å se filmer(komedier) som jeg likte som tenåring, som virker platte og flaue i dag. "Politiskolen", "Porky's" etc. Topp underholdning da, men ikke i dag.

Husker jeg en gang for lenge siden var hjemme hos en dame som kun hadde den type bøker i bokhylla. Reagerte på det da, men hvorfor ikke. Det viktigste at folk koser seg med det de leser. Jeg er selv ganske altetende, men tunge russiske er ikke helt min greie. Blir for dystert.

Hedvig har et poeng.

Bokelskere burde være mer som vinelskere og tilhengere av skikkelig mat. Vi burde ikke la oss servere søppel.

"Kiosklitteratur" er som kioskmat, noe forfatteren sveiver sammen i huj og hast, hurtigmat vi blir avhengige av, full av e-stoffer og annet lurium. Kokkene heller i litt krydder (gjerne pupper og blod) som trigger smaksløkene og vi kommer tilbake etter mer. Billig er det også.

Så kan vi si at smaken er som baken, en klisje som ikke tar opp det grunnleggende: Hva er god litteratur?

Svaret? Det finnes ikke.

Derimot er det lett å vise hva som er dårlig litteratur. Postcard Killers av Liza Marklund er et sånt eksempel. Enhver norsklærer kunne saumfart boka med rødblyanten og påpekt feil og mangler i hvert avsnitt. Men bevares, vil folket spise hjernedød mat på bensinstasjonen, får de gjerne gjøre det.

Fritt land!

EN GRETTEN GAMMEL GUBBES OPPTEGNELSER I SAKENS ANLEDNING.

Nei, jeg synes ikke vi skal være mer som mat- og vinelskere. Vi snakker her om mennesker som for alvor mener man bør drikke noe de beskriver som "har en svak duft av kompost med et snev av brente bildekk. Eller folk som opphøyer til gourmetmat ting hvis opprinnelse som mat sklyldes tidligere tiders fattigdom (Jeg har smakt snegler, og syntes det var helt greit. Men ingen skal få innbilt meg at den første som fant på å forsøke å tilbrede dem hadde tilgang på noe særlig andre råvarer.).

Jeg synes det blir et litt enkelt, og ikke så rent lite arrogant syn på det som kalles kiosklitteratur her. Man skal kanskje ikke la seg avspise med søppel, men det kan kanskje være sundt, både for ballansen og gangsynet, å drikke noen glass vann innimellom årgangsvinen. Som Anja allerede har påpekt, var både Dickens og Dostojevski føljetongskribenter, og som sådan kan det vel sies at de sveivet sammen verkene sine i hui og hast. Vi skal vel heller ikke se bort fra at enkelte av de andre klassiske mestere hadde en formastelig baktanke om å tjene penger på det de skrev.

Når det gjelder norsklærerene, så hadde de vel muligens hatt ett og annet å si om tegnsetting og setningsbygging hos James Joyce også.

Nå sier jeg selvfølgelig ikke at kiosklitteraturen bugner av litterære høydepunkter. Men høydepunktene kan faktisk dukke opp her også. Hvis ingen leser en sjanger, fordi den ikke blir funnet kulturelt akseptabel eller velsmakende nok, så vil høydepunktene aldri bli oppdaget.

Det kan faktisk hende at det å finne drømmeprinsen avhenger av at man må kysse en god del frosker.

En bokelsker som meg har kommet dit hen at jeg i dag leser stort sett all slags litteratur og selv om jeg kanskje har vokst ifra bøker som 'Isfolket og Morgan Kane' ville jeg ikke vært foruten å ha lest dem. De ga meg like mye den gang som 'Drep ikke en sangfugl' gjør i dag.
Så var jeg da den gang ’Isfolket’ var min store lidenskap en dårligere bokelsker enn i dag? Nei jeg elsket bøker den gang og jeg elsker bøker i dag

Fra jeg gikk på barneskolen har jeg elsket bøker. Har gått gradene fra Nancy Drew, via Sandemo og Christie, til voksenbøker av ”høyere kvalitet”. I 14-årsalderen var jeg hekta på Isfolket – rekorden var tre bøker på en dag. Leste serien sammen med bestemor og jeg ser med glede tilbake på denne perioden da vi leste så boksidene blafret og vi diskuterte plottet og karakteren med stort iver. Jeg prøvde å lese bøkene om igjen da jeg var i begynnelsen av 20-åra, men greide det ikke på grunn av språket.

Da jeg studerte var jeg veldig opptatt av å være ”intellektuell” – bare klassikere og enkelte samtidsromaner, som fikk gode anmeldelser, var gode nok. Etter noen år ble jeg matlei, jeg sluttet nesten å lese skjønnlitteratur. Det var ikke før jeg igjen begynte å lese for underholdningens skyld (krim) at jeg fant igjen gleden også med annen, mer velansett, litteratur.

Min mor har aldri lest bøker, på grunn av sin dysleksi, før inntil et par år siden. Nå har hun slått seg på ”husmorpornoen” og det synes jeg er helt topp! Hun vil gjerne at jeg skal lese noen av seriene hun holder på med og det skal jeg gjøre med glede – alt for endelig å kunne diskutere noe vi begge to har lest. Jeg er utrolig glad for at hun leser disse bøkene, endelig skjønner hun hvorfor jeg alltid sitter med nesa i ei bok.

Moralen er for meg, som den også er det for Ole Brum; Ja takk, begge deler.

Som noen andre her også var inne på: noen ganger føler man for å lese såkalt kiosklitteratur, andre ganger tyngre stoff. Alt etter hvilket humør man er i mener nå jeg.

De fleste bøkene jeg har kjøpt har jeg kjøpt i kiosken. Det var en enkel og grei måte å få lesestoff på. Hvem som hadde skrevet bøkene spilte ikke så stor rolle. Ville vel ha fortsatt å kjøpe bøker der hvis ikke bibliotekene hadde forandret seg og blitt så mye 'bedre' (i mine øyne i alle fall)

Det har kanskje noe med å gå "graden" fra barnebøker, ungdomsbøker og det kan være så mangt, alt fra Morgan Kane til lange serier som det er mange av i dag. Jeg for min del husker godt blader som Romantikk, Legeromaner osv som var veldig populære blandt mange unge og jeg har lest de jeg også. Etterhver har jeg fikk jeg teften av annen litteratur.

Tror det er naturlig at smaken forandrer seg med alderen men at også voksne i dag liker lange serier og bøker kjøpt i kiosk. Det ser ut som det er marked for slike bøker. Ulik smak er en berikelse uansett hva man leser, noen synest bestemte bøkene er gode andre kan ikke fordra de, slik vil det alltid være,og bra er det. Det aller viktigste er å bli glad i å lese uansett hvilke sjangere.(liker best ordet sjanger ikke husmorporno for det er et så negativ ladet ord.)

Ingen her behøver å føle seg tråkket på eller hva det enn måtte være, dette er bare en åpen diskusjon om hva vi mener og synest.

Velkommen til Bokelskere og velkommen til diskusjonen! Jeg må protestere på det du sier: Det er langt mindre populært å kritisere kiosklitteratur enn å ta den til sitt bryst, noe responsen her tyder på. Er vi snobber, er vi lite folkelige, er vi arrogante? Nei jeg vil heller si det slik at vi elsker bøker og føler - som alle gjør - en naturlig trang til å ta våre kjære i forsvar. ;-)

Jeg vil ikke akkurat si at utgangspunktet for denne diskusjonen er et forsvar for noens kjære...

Men nå skal jeg slutte å kverulere, og sette meg på hendene og vente på at denne diskusjonen blir ferdig. :)

Jeg må bare si at hvis jeg virker arrogant i noen av innleggene mine så har ikke det vært intensjonen. Jeg blir bare litt irritert, og da kan jeg bli litt krass. :p

Velkommen til Bokelskere, forresten. Håper førsteinntrykket ikke skremmer deg vekk, for de fleste diskusjonene her har en mye hyggeligere tone. :)

Matronene er stort sett ikkje så veldig arrogante, dei er berre veldig enige om at dei bøkene dei synes er bra er bra.

Eg er enig med deg Elianne. Men matrone-hierarkiet har lov til å vere litt arrogante ;)

Kiosklitteratur kan jo være så mangt som andre også skriver. "Gode" bøker selges i pocketutgaver på flyplasser f eks og disse kan jeg gjerne kjøpe. Men når jeg tenker på "husmorporno" så tenker jeg på disse "billigbøkene"/ulike serier og det styrer jeg unna. Har lest en bok eller to, - men aldri en serie og de jeg har lest har jeg ikke syntes noe om, verken innhold eller litterært har det vært "bra", - ut i fra mine begreper om hva som er bra litteratur.

Men jeg kjenner noen som kun leser slike bøker, - vel dem om det, - men de aner ikke hva de går glipp av.

Kiosklitteratur - i den betydning dette begrepet opprinnelig hadde (noe i retning av meget lettleste bøker av som regel helt ukjente forfattere i det store og det hele - enkelte forfattere masseproduserer serier, og tidsbruken pr. skrevne bok overstiger sjelden en måneds tid eller så - å blande inn bøker som "Veien" av Cormac McCartney inn i diskusjonen, fordi denne boka rent faktisk er mulig å få kjøpt på en kiosk, mener jeg er en avsporing av diskusjonen) - er heller ikke noe for meg. Jeg er nok for kritisk til språket og jeg liker dessuten å bli sittende igjen med en følelse av å ha blitt litt beriket etter å ha brukt tid på en bok. Av den grunn leser jeg lite krim, men av og til er det ålreit med slik litteratur også. Jeg bruker for øvrig heller ikke tid på "tanketom" TV-underholdning, uansett hvor sliten jeg måtte være.

Jeg tror man må slå fast at dersom den såkalte kiosklitteraturen ikke hadde eksistert, ville svært mange mennesker aldri ha lest en bok. Dette er litteratur som fenger veldig mange. De fleste som mener at de leser utelukkende kvalitetslitteratur, har vel dessuten blitt introdusert for lesing ved først å ta fatt på kiosklitteratur, eller store ungdomsbokserier (Frøken Detektiv, Hardy-guttene etc., som vel strengt tatt også er å anse som såkalt kiosklitteratur, selv om disse bøkene så vidt jeg vet ikke er å få kjøpt på kiosker). Jeg er for øvrig forundret over at det ikke skal gå an å reise problemstillingen slik Hedvig gjør, uten at sinnene settes i kok ....

Jeg opplever at Hedvig reiser problemstillingen uten å fordømme leseren av disse bøkene. Hun som de aller, aller fleste priser jo lesingen - uansett hva folk måtte velge å lese. ;-)

Det er som med lesing som alt mulig annet i livet. Skal du inn på et høyere forståelsesnivå, må du som regel "gå gradene". En operaelsker begynte nok ikke med Wagners operaer først, men startet med noe lett forståelig/lett fordøyelig. Og så vil man gradvis ha økte utfordringer etter som man forstår mer eller er i stand til å ta inn mer. På samme måte som en avansert operaelsker kan forundre seg over at noen i det hele tatt kan like dansemusikk, vil en som liker dansemusikk kunne forundres over at noen kan like "felegnikking" eller lignende.

I likhet med Hedvik er jeg også forundret over at omsetningen av såkalt kiosklitteratur er så stor som den er. Like fullt har den stor omsetning, og spørsmålet er hvorfor. Er det ikke dette vi skal prøve å diskutere på denne tråden? Det er selvfølgelig ikke til å unngå at noen kan føle seg tråkket på tærne, men jeg opplever ikke at noen har snakket nedsettende om en såkalt kiosklitteratur-elsker på denne tråden. Hver sin smak! Det er ikke alle bokelskere som elsker de store klassikerne heller ... uten at det er noe i veien med dem som mener verken det ene eller det andre.

Jeg gleder meg til den videre diskusjonen!

Man kan mene hva man vil om serieromaner og dets like, men kiosklitteratur er ikke lenger et dekkende begrep, som du er inne på. Det selges veldig mange typer bøker i kiosk i dag, også Austen. Bjørnebo med mer. Forfattere som Frid Ingulstad selger heller ikke mest gjennom kiosk, hovedparten av hennes bøker selges gjennom bokhandelen.

Underholdningslitteratur er et begrep jeg har lest brukt, og som jeg mener er mer dekkende.

En annen ting som også kan være verdt å ha i mente er at mange store forfattere har begynt med å skrive underholdningslitteratur. Dickens og Collins er ett eksempel, deres fortellinger var ikke vel ansett av litteratureliten da de utkom.

For min egen del har jeg alltid ment at det er viktigst at folk leser, ikke hva de leser. Og jeg personlig koser meg med alt fra Isfolket til Bjørnebo. Jeg er slettes ikke forundret over at serieromaner selger så godt, de er spennende, har romantikk, dramatikk, en dæsj historie slik at man kan drømme seg bort til svunne tider og de skaper leseglede.

Jeg synes også dette er en spennende diskusjon. Jeg lagde for en stund tilbake en diskusjon her inne hvor jeg skrev at jeg synes det er fascinerende hvordan noe blir bestselgere og andre ikke. F.eks Stieg Larsson sine bøker, som jeg opplevde som dårlig skrevet og uengasjerende. Og Twilight fenomenet.

Og skal jeg komme med noen som helst kritikk av bestselgerfenomener må det være at jeg skulle ønske media fokuserte litt mer på bredden, og ikke bare på forfatterne som tjener millionbeøp i året.

Gode argument, og eg er naturligvis enig i at kiosklitteraturen "har vore" bøker av masseproduserande forfattarar som Ingulstad. Men eg er ikkje heilt enig i at dette er gjeldande no. Eg føler sjølv at begrepet kiosklitteratur har endra seg kraftigt den siste tida.

Du skriver at dersom kiosklitteraturen aldri hadde eksistert, ville mange mennesker aldri lest ei bok, og det er eg enig med deg i. Det er lettare (dette kan diskuterast) å gå inn i ein kiosk å plukke seg ut ei av dei 10 bøkene i hylla, (dette er vel gjerne eit utval av dei 10 mest solgte/mest populære bøkene som er i omløp - lat oss kalle det "populærlitteratur") enn å gå inn i ein bokhandel der valgets kvaler fort kan få deg til å spørre betjeningen om å anbefale ei bok (noko som igjen kan føre til at du sitter igjen med ei av kiosken sine 10 topp bøker).

Det eg meiner er at kiosklitteraturen i stor grad, gjenspeilar populærlitteraturen. Og då vert det klart at ein ikkje lengre vil finne f.eks Sandra Brown, og andre masseproduserte forfattarar på øverste hylle i kiosken, men heller forfattarar som Hislop og McCarthy, som absolutt ikkje fortjener å verte omtala som kiosklitteratur, men som for tida er ein del av populærlitteraturen, og dermed vert solgt over alt.

Men det er mulig eg tar litt feil når eg stiller den "nye" kiosklitteraturen på linje med populærlitteraturen.

De stativene med ti på topp som man finner i kiosk eller dagligvare i dag representerer ikke de faktiske ti på topp bøkene i Norge. DN og Bok og Samfunn har hatt flere artikler på dette den siste tiden. Det er kun bøkene til de kjedene som har kjøpt seg tilgang til å distribuere der som er med på den skalaen, ikke de andre.

Jeg ser ikke noen sinner i kok her jeg... Grunnen til at jeg svarte som jeg gjorde var at jeg oppfattet det første innlegget som arrogant. Jeg synes også problemstillingen slik den blir fremstilt var arrogant. "Hvorfor gidder folk å kjøpe disse bøkene?" Det er mulig jeg leser noe mellom linjene som ikke er der, men sånn ble det i alle fall oppfattet av meg. Det andre innlegget Hedvig skrev var greit nok argumentert, og jeg mener ikke at Hedvig er arrogant som person altså, men jeg skjønner fortsatt ikke poenget med denne diskusjonen.

Skal vi kanskje lage en "Hvorfor gidder folk å kjøpe krim"-tråd også? Hva er gøy med å lese om folk som dreper hverandre? Eller fantasy? Det er jo bare oppspinn. Eller biografier? Er det ikke bedre å bli kjent med levende mennesker? Bare for å sette det litt på spissen...

Det går an å sette spørsmål ved de fleste sjangere, men hva er vitsen? Hva får folk igjen for å diskutere hvorfor folk kjøper bøker i en sjanger de ikke liker? Men hvis folk vil ha en sånn diskusjon så skal ikke jeg stå i veien mer. :) Jeg har egentlig sagt mitt.

For å være kverulerende, kiosklitteratur er vel ikke en egen sjanger, men en betegnelse på litteratur som - la oss si - ikke er av en viss kvalitet. Det finnes skit fantasy, det finnes skit krim, det finnes skit avantgardistisk samtidslitteratur - så jeg er enig, hvorfor sette spørsmål ved sjangere? Det er ikke en bok sin sjanger som avgjør hvorvidt den er bra eller mindre bra. Jeg tror Hedvigs ønske med tråden var å lufte en undring over hvorfor et så stort antall folk kjøper og leser triviallitteratur når romaner som Moby Dick og Don Quijote koster 37 kr i Wordsworth-utgaven (eller for den saks skyld gratis på Project Gutenberg).

Min smak misliker ny kritikerrost samtidslitteratur som ikke handler om noe som helst og som gjør stort poeng ut av nettopp dette. Jeg misliker også forfattere som ser i en oppskrift og brygger sammen en suppe på tidligere suksesser og koker det ihjel til klisjéer fortalt gjennom simpelt (det vil ikke si nøkternt) språk, og her havner mye av det jeg betegner som kiosklitteratur, f.eks. "odelsjente-fra-middelalderen-som-skal-giftes-bort-til-en-mann-hun-ikke-elsker-fordi-hun-elsker-jarl-Reidar-fra-Amerika".

Om kiosklitteratur er en sjanger eller ikke har ikke jeg noe grunnlag for å si siden jeg ikke har lest noe, men det var et ord jeg brukte i mangel på et bedre. :) Men jeg synes det til en viss grad kan sammenlignes med andre sjangere i en sånn diskusjon som dette uansett...

Hehe, beklager om jeg var krass, jeg forstod selvsagt hva du mente med sjanger. Mitt poeng var at vi f.eks. innen krim både har forfattere som James Patterson og Dashiell Hammett. Og innen "odelsjente-fra-middelalderen-som-skal-giftes-bort-til-en-mann-hun-ikke-elsker-fordi-hun-elsker-jarl-Reidar-fra-Amerika"-sjangeren (hvis det kan kalles en sjanger) har vi også nobelprisvinner Sigrid Undset. ;-)

Jeg synes ikke du var krass, jeg måtte bare prøve å forsvare ordvalget mitt siden du sikkert har helt rett i at sjanger er et feil ord å bruke.

Eg går vanligvis til bokhandleren når eg har lyst på nye bøker, men eg kan hugse 3 bøker som eg kjøpte på den lokale nærmat butikken: "Sahara" av Clive Cussler, "Øya" av Victoria Hislop og "Veien" av Cormac McCarthy. Dette er altså dei bøkene eg tenkjer på når du seier "kisoklitteratur".

Eg synes at både Øya og Veien var gode bøker (Sahara var eit heller dårleg kjøp). Eg har også snust litt rundt og ser at begge desse bøkene har ein stor "favorittprosent" blant "brukarar" her på bokelskere. Som følge av denne "empiriske" underøkinga, kan vi fastslå at det er mange som likar kiosklitteratur.

Du nyttar også ordet "husmorsporno". Eg er litt usikker på kva som ligg i dette begrepet, men det som slår meg er at det er bøker som viser eit omslag med ei (halveis avkledd) dame og ein (halveis avkledd) mann, som oser av lyst og begjær.

Eg hadde ei kristen jente i klassa mi på vidaregåande som las slike bøker. Då eg hinta til at ho kanskje kunne vere litt sex fiksert, fortalte ho at ho hoppa over dei kapittla der karakterane oppførte seg "uskikkeleg". Eg skjønte ikkje i utgangspunktet grunnen til å lese slike bøker, og endå meir i villrede vart eg når ho fortalte meg at ho hoppa over den saftigaste biten. Det er mulig at EG er sex fiksert, men eg ville anta at erotikken var den einaste grunnen til å lese slike bøker.

husmorporno var et begrep som ble brukt blant annet om serieromaner tidligere fordi det, faktisk, var et uuttalt krav om at det måtte være en erotisk scene med i hver bok. Det er ikke lenger tilfelle, og i mange av seriene jeg følger kan det gå flere bøker før det i det hele tatt er noe sex ;)

Og jeg vil presisere at jeg snakker om serieromaner. Superstjerne, Harlequin m.m har jeg ikke lest på mange år, så der kjenner jeg ikke til "ståa" ;) Skal jeg lese porno, går jeg til helt andre verk enn serieromanene. De er temmelig tamme på det punktet nå.

Interessant. Eg hadde tenkt å prøve å lese ei bok frå "sjangeren" husmorsporno. Den må jo få ein sjangse sidan den har fått så mykje merksemd her på bokelskere. Nokon du kan anbefale =)?

Eg lånte den første boka i Sagaen om Isfolket i går, er dette ei bok som ein kan klassifisere som husmorsporno?

Det kommer jo helt an på hva man legger i begrepety husmorsporno. Jeg synes ikke isfolket var porno i det hele tatt, og sammenligner man dem med amerikanske underholdningsromaner fra barbara cartland m.m er de temmelig tamme.

Spørsmålet er jo hva du vil lese: en serieroman, en amerikanske kjærlighetsroman etc. Det er veldig mange gode serier der ute. På Tones bokside ligger det en oversikt over flere og du kan se hvordan hun har anmeldt dem.

Eg leser det meste, trur eg prøver ei av Sandemo først, så får eg sjå om eg finner meg ei "klassisk" husmorsporno bok, med minst "en erotisk scene" seinare.

Skal sjekke ut Tones bokside, takker for tipset.

La oss avgrense begrepet kiosklitteratur til bøker som kan kjøpes på Narvesen, men ikke på bokhandel.

For å komme med et kort utdrag fra mitt innlegg litt lenger oppe; det vil med andre ord si at vi kan klassifisere Bjørnebo og Austen som kiosklitteratur ;)

Kiosklitteratur er som sagt ikke noe dekkende begrep lenger.

Får man ikke kjøpt Bjørneboe og Austen i bokhandelen?

Jeg må gi deg min takk for å ha oppdatert meg når det gjelder hva Narvesen selger!

Kiosklitteratur er ikke et dekkende begrep, jeg er enig, men hva annet kan vi bruke? Du foreslår i ditt andre innlegg å kalle det underholdningslitteratur, men det vil jeg si er veldig feil, om enn også delvis riktig. Man kan si det slik at "underholdningslitteratur" er litteratur som er skrevet med det ene formål å underholde eller tilfredsstille, men slike bøker finner jeg ikke spennende overhode, nei jeg finner adspredelse - og for den saks skyld tilfredsstillelse - når det jeg leser utfordrer meg eller gir meg noe jeg ikke har bedt om, gir meg noe nytt. Et begrep som underholdningslitteratur er feil fordi det indirekte utelukker at mer "kunstferdig" eller omfattende litteratur kan være underholdende det også, dvs. både underholdende og givende/stimulerende.

Jeg foreslår ikke underholdsningslitteratur som begrep, der uttrykte jeg meg nok litt uklart. Det er det begrepet som blir brukt både av branjen, pressefolk og andre innenfor litteratur og forlag. Og det kan man gjerne være uenig i, men det begynner å bli etablert å bruke dette om denne sjangeren. http://www.snl.no/underholdningslitteratur

"Schibsted Forlag kan by på en portefølje som spenner over skjønnlitteratur, generell litteratur, barnebøker, underholdningslitteratur, årbøker, magasiner, tegneserieutgivelser og språkkurs. I tillegg importeres og lagerføres utenlandske bøker, med særlig vekt på engelskspråklig litteratur, reiseguider og gavebøker. "

http://www.dagbladet.no/kultur/2006/11/24/484010.html

Spennende å lese svarene deres :-)

Til Aina, nei kiosklitteratur er ikke min sjanger så jeg har ikke lest mye derfra, men jeg har selvfølgelig som alle lest noen.
Jeg har skrive i teksten min at boken var underholdene, samt at jeg leste den ut på en dag. Dette tyder vel på at den fenget meg.

Det jeg ville frem til er at boken ikke er av høy klasse, den er enkel, dårlig språk, dårlige personkarakterer og et enktelt plott som man skjønner utfallet av umiddelbart. All fokusering på sex på detaljnivå blir også lite spennende etterhvert. Dette er ikke noen bok som jeg vil huske eller som har tilført noe til meg.

Som underholdningsbok så får den noen poeng av meg og derfor skjønner jeg godt at man velger en sånn bok på stranden, flyturen, eller når man bare vil koble helt av.

Allikevel står jeg ved det at jeg er forundret over hvor stor plass denne litteraturen har blant lesere verden over.

Selvfølgelig skal vi alle være venner og ikke dømmende, jeg elser at folk leser, uansett hva det måtte være.

Det jeg ville frem til er at boken ikke er av høy klasse, den er enkel, dårlig språk, dårlige personkarakterer og et enktelt plott som man skjønner utfallet av umiddelbart.

Denne beskrivelsen kan man bruke på flere bøker i en hvilken som helst sjanger.

Som underholdningsbok så får den noen poeng av meg og derfor skjønner jeg godt at man velger en sånn bok på stranden, flyturen, eller når man bare vil koble helt av.

Allikevel står jeg ved det at jeg er forundret over hvor stor plass denne litteraturen har blant lesere verden over.

Jeg synes ikke det er noe å bli forundret over. :) En ganske stor del av de som leser gjør det nettopp for å "koble av". For de som knapt har tid eller tålmodighet til å sette seg ned med en bok er det kanskje litt overveldende å begynne med Hamsun, hvis man ikke er spesielt litteraturinteressert. Jeg tror ikke vi her på Bokelskere er representative for den norske lesende befolkningen - vi er vel litt over gjennomsnittlig interessert i bøker - derfor kan det virke rart for noen av oss. Men jeg synes ikke det er noe rart at disse bøkene selger godt, jeg. Og Tones svar litt lenger nede her er jo et godt eksempel på at det ene ikke utelukker det andre - man kan lese både kiosklitteratur og "kvalitetslitteratur" eller hva man nå vil kalle det.

Det blir det samme som med tv - folk flest setter seg ikke ned for å se dype dokumentarprogrammer etter en lang dag på jobben, de ser på sitcom- eller dramaserier... Sånn er det bare.

Leser både kiosklitteratur og all slags litteratur. Kjøper som regel en kioskbok hvis jeg trenger en bok å lese i når jeg reiser med bussen eller venter et sted. Da er det greit med kiosklitteratur for å få tiden til å gå fortere. Men jeg er ikke kresen når det gjelder litteratur. Leser stort sett alt. Kiosklitteratur, seriøs litteratur, klassikere, horror, humor, romaner.Velger stort sett etter humøret. Men uansett hva jeg velger, ender jeg som regel opp med en bok fra mørk sjanger gjerne med mørk tittel:) Blod, gørr, splætt og ren frykt er det jeg liker best å lese om. Gyselige bøker med andre ord:)

Jeg har også lest en bok av Sandra Brown. Har lest av bøker av mange kvinnelige forfattere (foretrekker mannlige forfattere spesielt når det gjelder horror). Boka het Nattleken og den var forferdelig dårlig og forutsigbar så jeg kommer nok ikke til å lese noe av henne igjen. Det ble liksom krim for fjortiser.

Jeg må si at kiosklitteraturen ikke er for meg. Men jeg har kanskje mer respekt for denne litteraturen enn mange. Da jeg bodde i Skottland, arrangerte jeg og noen andre en "Mills and Boon-konkurranse" på jobben (det finnes ikke tvil om at vi hadde en veldig kjedelig jobb:o) Konkurransen gikk ut på å skrive synopsis pluss de tre første kapitlene av en slik bok, og vinnerbidraget skulle sendes inn til forlaget. I tre måneder satte vi oss inn i reglene for kiosklitteratur. Og det er mange! Vi øvde oss på kjærlighetsbrevteknikk, og vi leste såpass mange bøker at vi hadde et godt begrep om hva som var godt og ikke fullt så godt skrevet. Og så skrev vi. Og lo mye. Og rødmet enda mer da vi hadde opplesningskveld og skulle kåre vinneren...

Jeg leser kiosklitteratur når hodet trenger en pause fra pensumlesing eller "tung litteratur". Kanskje ikke kandidater til nobelprisen i litteratur, men... Jeg sammenligner dem med sitcom-serier på tv (friends etc), man må ha litt lett input man bare kan kose seg med innimellom :)

heldigvis er smaken som baken, delt i to ;)

Det blir litt som med musikk. Selv om jeg personlig synes dansebandsjangeren er søppel på alle måter, må jeg bare infinne meg med at dette er "ordentlig musikk" for andre. Likeledes synes jeg ikke det burde diskuteres om Dostojevski er bedre litteratur enn Sandemo, selv om jeg selvfølgelig vet hva som gjelder for min egen del. Det viktigste er at folk leser (eller hører på musikk) Enig med Aina; la oss bare være venner!

Javel. Og?

Blir nesten nysgjerrig på om du har lest mer "kiosklitteratur" enn akkurat denne boka. Hvis du har det skjønner jeg ikke hvorfor, siden du tydeligvis synes det er dårlig litteratur. Og hvis du ikke har det drar du hele kiosksjangeren under en kam basert på en bok du har lest.

Nå leser ikke jeg ikke kiosklitteratur selv (det nærmeste jeg har vært er vel Señor Peregrino, og nei, jeg likte den ikke...), men jeg synes likevel det er ganske vittig at så mange gidder å bry seg med en sjanger de ikke liker. Folk leser disse bøkene, altså blir de skrevet og solgt. Tilbud og etterspørsel. Hva er så rart med det? Hva er problemet? Jeg tror ikke folk slutter å lese disse bøkene selv om "alle" synes det er dårlig litteratur. I så fall synes jeg det er synd. Minner om barneskolen, egentlig. "Kiosklitteratur er teit, ædabæda."

Kan ikke alle bare være venner? :p

Det som gjerne gjør folk frustrerte er til dømes slike scenarioer som at noen påstår at Twilight eller Eragon er bedre bøker enn Ringenes Herre... Jeg blir nok mer oppgitt enn min doktor ville ha anbefalt, men helsen kan ofres for rettferdigheten - ja, det må da kunne sies at det er en bred avgrunn som skiller Tolkien fra Paolini, at det finnes noe vi kan kalle litterær kvalitet. Det mener i det minste jeg.

Nåvel, man bør selvsagt være venner, men det finnes òg mange gode unnskyldninger til å bli litt arg fra tid til annen. Folk får lese det de vil, for all del! og i mitt tilfelle velger jeg Hamsun fremfor Ingulstad.

Hehe, jeg ville sikkert også blitt irritert hvis noen påsto at Twilight er bedre enn Ringenes herre (Eragon har jeg ikke lest), men det er jo en konkret diskusjon. Jeg reagerte bare på at TS (og flere andre i andre diskusjoner) langer ut mot en hel sjanger basert på nesten ingenting, bare fordi det er sosialt akseptert blant bokfolk å si at kiosklitteratur er dritt, heia Dostojevski. Folk kan lese så mye "flink litteratur" de bare vil, men de får ikke respekt fra meg i alle fall hvis de samtidig snakker nedsettende om de som tillater seg å lese kiosklitteratur også. Det synes jeg er arrogant og unødvendig, og skaper bare dårlig stemning. La folk lese det de vil, og hvis noen er "frekke nok" til å undervurdere Tolkien etterpå så får man ta den diskusjonen der og da.

Litt på sida, men Dostojevskij starta sin literærere karriere som føljetong i aviser. Han skrev de første bøkene sine med tidsfristen hengende over ham - måtte rekke å få ferdig kapittel etter kapittel - det bør i grunnen kunne klassifiseres osm kiosk-litteratur;-D

Det gjelder forøvrig for Charles Dickens, også..

Så enig, så enig!

Jeg leser en del kiosklitteratur (eller serielitteratur som jeg foretrekker å kalle det i stedet), og jøye meg så mye leseglede de bøkene har gitt meg opp igjennom årene. Selv om det ikke er "fint" nok for andre. Og jeg leser fortsatt gjerne seriebøker den dag i dag, ved siden av Hamsun, Flaubert, Undset, Dostojevskij, Vesaas, Homer og annen flott og "godkjent" litteratur, og har glede av dem alle på forskjellige vis. Noen ganger føler hodet mitt for litt lettere og spennende litteratur som man kan slappe av med, andre ganger fortrekker jeg noe dypere og mer intrikat. Hver til sin tid.

Er ikke hovedpoenget at man skal finne og få oppleve lesegleden i rikt monn, uansett hva det er man leser? Og jeg synes forresten det er litt merkelig (og kanskje bittelitt arrogant) om TS dømmer en hel sjanger ut i fra kun én enkelt bok...?

Enig:) Å bedømme en hel sjanger etter kun en bok er jo litt drøyt. Det er som å si at hvis man har lest en dårlig krimbok så er hele krimsjangeren bedriten?

For meg spiller det ingen rolle hva folk leser bare at de leser noe, hva som helst og som gir dem glede. Det gjør meg glad:) Det verste jeg hører er når folk sier at de hater å lese bøker og innrømmer like etterpå at de ikke har lest en eneste bok i hele sitt liv. Det er fryktelig provoserende med tanke på om at hvis de hadde gitt noen bøker en sjanse og kommet over den rette boka så kanskje de ville ha fått ekte leseglede de også.

Så jeg er enig med at det er feil å dømme en hel sjanger pga en bok som ikke falt i smak:)