Bokelskere.no

Jeg har lest ferdig og liker språket, fortellingen og miljøet, men sitter igjen med en del ubesvarte spørsmål. Jeg forstår det som faren ble enda mer voldelig og drikkfeldig etter at han kom hjem fra krigen. Kone og unger flyktet skrikende fra huset. Raili husker fars skitne, tafsende hender, som ikke spurte om lov. (s.275) Er det rimelig å anta at faren også har skyld i Jussis epileptiske anfall/hjerneskade? Det ville jo være rart om han var den eneste som unngikk vold og overgrep.
Jeg oppfatter det også som om faren aldri dro til Amerika, men gikk på fylla til han døde av det. Han ble begravet i et annet sogn, ikke et annet land.
Hvorfor begynner Saara plutselig å snakke fransk? Er det bare et uttrykk for at gamle minner stiger til overflaten?
Jeg forstår heller ikke rekken med båter som kommer, hvorfor de ikke snakker, hvor de skal, hvorfor de drasser med seg et biljardbord i vannet.

Nå har også jeg gjort meg ferdig med tredje og siste del av Skår. Mens det meste av boka virker svært så sosialrealistisk, har kapitlene med Raili større preg av symbolikk og «magisk realisme,» slik noen alt har pekt på. Mens Jussi var den ordfattige, men likevel gode observatøren i første del, er det nå Raili og lille Saara som har treffsikre forutanelser. Helmi fortsetter å være lukket inne i seg selv og bundet til fortiden. Søsteren Raili derimot ser på seg selv som en optimistisk fatalist som tar tingene som de kommer så lenge hun kan ta egne valg.

Trass i alt har også Raili behov for å ta et oppgjør med fortiden. Hun kommer likevel til kort i et forsøk på å skrive et brev til Jussi om oppveksten deres med faren. Det er først under den «magiske» båtparaden av folket på godset at hun innser at det er blitt en ny tid, og hun kan gå videre med livet sitt.

Alt i alt har det vært en fryd å lese denne romanen.