Velkommen til felleslesing av Skår av Tommi Kinnunen
Leseperiode:
Mandag 28. juni - mandag 19. juli
Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.
Viser 37 svar.
Leseperioden er over, men kommenter gjerne videre om du har lyst.
Tenker vi tar litt ferie nå og starter opp igjen i august.
16. august er skolestart, er det er grei dato for ny tråd, nye forslag?
Det er sikkert greit for dei fleste, og kan kanskje også vere aktuelt ei veke før?
Eg innrettar meg etter det som blir bestemt. Du er flink å legge til rette!
…og forresten, er det nyare verdslitteratur som er neste bokgruppe?
Ha ein god sommar!
Jo, gjerne for meg. Skal vi si 9. august som oppstart igjen da?
Hvis ingen skriker opp om at det er helt umulig, så legger jeg inn en ny valgtråd mandag den 9.8.
Neste kategori er som du sier: Nyere verdenslitteratur (Nv) utgitt etter 1975
Ha en god sommer du også.
For sikkerhets skyld, en liten presisering. Når grensa går ved 1975, antar jeg at man mener at boka må ha kommet ut for første gang (på originalspråket) etter 1975. Det er altså ikke nok at den ble utgitt i Norge etter dette året.
Stemmer det. Boken må ha kommet ut for første gang etter 1975 på originalspråket.
Spørsmålet mitt etter å ha gjort meg ferdig med «Den andre dagen» er om konklusjonen: «Det er nødvendig med litt forandring iblant» også vil få positive konsekvenser for hovedpersonen Helmi. Det daglige slitet og i tillegg sorgen etter mannen Reko har ført henne til randen av apati og sammenbrudd.
Mitt inntrykk er at Kinnunen i Skår beskriver et samfunn som er gått i stå etter avslutningen av Finlands to kriger 1939-45. Under fortsettelseskrigen hadde kvinner fått viktigere roller i industrien. Da den vel var over, gikk man uten videre tilbake til det gamle, mannsdominerte systemet. I 1950 er det fortsatt rasjonering på enkelte vareslag. Den svensktalende overklassen, representert ved godseierfruen «nåden,» har beholdt sin sterke posisjon.
Merkelig nok er det en industribrann som gir håp om en forandring. [Allerede i 1952 klarte Finland å arrangere sommer-OL].
Det er fremdeles flere sider ved SKÅR som jeg føler er uklare. Hvorfor er det den lille jenta Saara som finner Jussi der han ligger ganske godt skjult bak noen trær? Hun tar plutselig av fra veien og styrer rett mot onkelen. Det er som om hun vet at han ligger der. Er det noen flere blant dere som har reagert på dette?
En annen ting jeg lurer på gjelder det gamle barkebrødet fra krigens fangeleir som familien har tatt vare på. Som et relikvie har det ligger der under en glassklokke. Det er Saara som kommer til å knuse glassklokken og delvis ødelegge brødet. Så kaster Raili restene. Kan dette ha en videre betydning? F. eks. at man ikke må holde fast på den vanskelige fortida og i stedet se framover? Betegnende er at det er familiens aller yngste som står for denne handlingen.
Et tredje spørsmål gjelder forholdene for arbeiderne etter at det store konsernet har kjøp opp verket. Vi hører at produksjonen delvis legges om og at de nye bygningene er penere og mer tidsmessige. Men fører dette til en fordel eller en ulempe for de som arbeider der? Jeg kan ikke se at forfatteren har gitt noe entydig svar på denne overgangen fra en nært og noe patriarkalsk styreform til en fjernere og sikkert mer økonomisk kalkulert administrasjon.
At Saara finner onkelen, vil jeg tro henger sammen med at hun vet at han ligger der, som du selv foreslår. Barnet Saara lever en isolert tilværelse. Jussi er nok en av de få relasjonene hun har.
Når deg gjelder barkebrødet som du stusser på, så tenker jeg at vi tolker det ganske likt. Moren lever med minnene fra den vanskelige fortiden, og velger å ta vare på det uspiselig brødet hun hadde som mat i krigsårene, som var en traumatisk tid. Kanskje var det nødvendig å ha noe håndfast fra den tiden for å komme seg videre, kanskje for at barna ikke skulle glemme hva som hadde vært før (foreldregenerasjonen) og jobbe seg videre mot en bedre framtid for seg selv. Men nå var nok på tide på kvitte seg med det brødet når enda en ny generasjoner var kommet til. Tiden var inne for å kaste fra seg restene fra fortiden.
Enig i at forfatteren ikke gir noe entydig svar på overgangen til en ny tid på glassverket. En åpen slutt. Hele samfunnet er i endring, men historisk sett kan vi vel si at endringene i industrien generelt sett førte til bedre forhold for arbeiderne.
Jussi er vel den som er et offer for et samfunn som har strikte regler for normalitet.
Når det gjelder den siste setninga i boka, har det blitt antydet her at det kan dreie seg om Railis ufødte barn som hun ville kalle Jussi. Selv er jeg usikker på om dette kan stemme. Hva mener du? Og hvorfor blir det brukt preteritum?
Ja, jeg opplever det slik at det gjelder hennes ufødte barn. Hele scenen er vel et oppgjør med fortiden. Hun tar seg til magen og tenker/sier: "han het Jussi".
Men det er en åpen slutt åpen for tolkning.
Ja. jo..., mulig du har rett.
I siste utgåva av Dag og tid 9. juli 2021, har Jan H. Landro skrive eit interessevekkande intervju med Tommi Kinnunen. Han fortel om den nye boka si først og fremst, men har òg litt å seie om bakgrunnen for Skår. Diverre bak ein betalingsmur.
Jeg har endelig gjort meg ferdig med Jussis historie i Skår. Som i en annen roman jeg nylig har lest, Gabriel Scotts Kilden lar forfatteren en tilsynelatende enkel person framføre historien. Fordi Jussi på mange måter er usedvanlig observant, kan Kinnunen bruke ham til å gi oss innsikt i småbyens arbeidsliv og Jussis familieliv. Jeg aner at det likevel ikke kan være hele sannheten verken om Jussi eller livet i Finland i årene etter 2. Verdenskrig.
Jeg har lest ferdig og liker språket, fortellingen og miljøet, men sitter igjen med en del ubesvarte spørsmål. Jeg forstår det som faren ble enda mer voldelig og drikkfeldig etter at han kom hjem fra krigen. Kone og unger flyktet skrikende fra huset. Raili husker fars skitne, tafsende hender, som ikke spurte om lov. (s.275) Er det rimelig å anta at faren også har skyld i Jussis epileptiske anfall/hjerneskade? Det ville jo være rart om han var den eneste som unngikk vold og overgrep.
Jeg oppfatter det også som om faren aldri dro til Amerika, men gikk på fylla til han døde av det. Han ble begravet i et annet sogn, ikke et annet land.
Hvorfor begynner Saara plutselig å snakke fransk? Er det bare et uttrykk for at gamle minner stiger til overflaten?
Jeg forstår heller ikke rekken med båter som kommer, hvorfor de ikke snakker, hvor de skal, hvorfor de drasser med seg et biljardbord i vannet.
Nå har også jeg gjort meg ferdig med tredje og siste del av Skår. Mens det meste av boka virker svært så sosialrealistisk, har kapitlene med Raili større preg av symbolikk og «magisk realisme,» slik noen alt har pekt på. Mens Jussi var den ordfattige, men likevel gode observatøren i første del, er det nå Raili og lille Saara som har treffsikre forutanelser. Helmi fortsetter å være lukket inne i seg selv og bundet til fortiden. Søsteren Raili derimot ser på seg selv som en optimistisk fatalist som tar tingene som de kommer så lenge hun kan ta egne valg.
Trass i alt har også Raili behov for å ta et oppgjør med fortiden. Hun kommer likevel til kort i et forsøk på å skrive et brev til Jussi om oppveksten deres med faren. Det er først under den «magiske» båtparaden av folket på godset at hun innser at det er blitt en ny tid, og hun kan gå videre med livet sitt.
Alt i alt har det vært en fryd å lese denne romanen.
Hvordan i all verden skal man forstå bokas sluttscene? Raili som bader naken i elva mens båt etter båt med folkene fra verket kommer roende forbi. Er dette et tegn på at de gamle eierne forsvinner og at en ny tid har begynt? Eller har dette en dypere betydning? Og hvorfor blir et biljardbord lempet ut i vannet? Til slutt, hvorfor får dette Raili til å tenke på broren? Er Jussi død nå? Siste setning står jo i preteritum: «Han het Jussi»
Sluttscenen viser vel tilbake til åpningsscenen der Jussi rydder elva for stein. Han er satt til å rense elva, selv om de aldri ror så langt. «Det kan jo være at verkseierne plutselig får lyst til å ta en båttur». (14) Etterhvert skjønner vi at dette er et arbeid Jussi er satt til for å sysselsette ham, eller holde ham unna verket.
Jussi holder på å drukne når han skal lempe opp en stor stein, det er derfor ikke rart at Raili tenker på broren når hun faktisk ser de tidligere verkseierne ro forbi. Den kajakkpadlerne unggutten nevnes både i startscnen og i sluttscenen.
Siste setning oppfatter jeg at det var gutten i magen som hun mistet («den lille som ikke fikk navn før han ble brent i sjukehusovnen» (275)) som hun ville kalle Jussi for å hedre broren. Når hun kommer under vann ser hun verden mer som Jussi: « Verden fortoner seg plutselig reinere eller som om den nettopp har våknet [...] Nå har vannet skylt bort de grumsete tankene, og hun føler at de aldri vil vende tilbake mer. Ingenting er hennes skyld, for hun er blitt akkurat så bra som hun kunne bli. Iblant utvikler mennesket seg til seg selv, ikke pågrunn av alt som har vært, men til tross for det. Ikke fordi, men likevel. « (276).
Kjempebra! Dette virker både logisk og får boka til å henge sammen. Har du også noen tanker om hvorfor det akkurat var et biljardbord de lempet over bord? Denne gjenstanden står jo i sterk kontrast til steinene som Jussi rydder elva for. Steiner er i hvert fall noe som hører til i en elv.
Jeg har lest boka omtrent parallelt med dere og er enig i en del av det dere undres over. Men akkurat biljardbordet ser iallfall jeg som det fremste symbolet på klasseskillet, som de tre hovedpersonene våre har lidd under gjennom hele livet. At det nettopp er Raili som opplever at dette blir vraka på slutten av drømmesekvensen hennes, er neppe unaturlig. Hun er vel den av de tre som har gjort de bitreste erfaringene i dette samfunnet.
Du kaller dette "en drømmesekvens". Er det sikkert? Jeg kan ikke se noe i boka som tyder på at Raili ligger og sover. Likevel, jeg er enig i at denne sekvensen virker ganske urealistisk.
På en annen side har forfatteren skapt en fin kontrast mellom den nakne (og fattige) Raili og de gamle eierne som sitter i båten i sin fineste og dyreste stas. Så vidt jeg vet spilles det biljard med runde kuler. Det er også en fin kontrast mellom disse kunstige kulene i grelle farger og Jussis steiner med sine naturlige sjateringer.
Nei, her er ingen ting sikkert. Men særlig sannsynlig er det vel ikke at Raili står naken og hutrer under ei bru mens hele den lokale overklassen seiler forbi i tur og orden og blir borte - hvor?
Drømmer og visjoner kan man ha også i en slags våken tilstand. Og "sove" betyr ikke nødvendigvis å ligge; en del mennesker gjør og opplever de underligste ting i søvne.
Så ei helt bokstavelig forklaring på denne opplevelsen kjøper jeg ikke.
Jeg forsto heller ikke noe av denne slutten, hverken av båtparaden, biljardbordet eller om Jussi er innesperret, syk eller død.
Nettopp fordi det hele er så mangetydig, er det ekstra interessant å høre hvordan de andre som har lest boka, oppfatter denne slutten.
Skår
3. del
Raili er mindre knyttet til stedet og til glassverket enn de to andre. Hun har bodd en tid i Helsingfors. Der ble hun gravid med et barn som døde under fødselen. Ryktet om Railis liv i hovedstaden har tydeligvis nådd hjemstedet. Her tiskes og hviskes det bak ryggen hennes. I hovedstaden møtte hun soldater som hadde vendt såres og skadet hjem fra krigen. (Det er tydelig at 2. verdens krig satte dypere spor etter seg i Finland enn hva den gjorde i Norge.) Var det først og fremst en vennlig gest og en hjelpende hånd som lå til grunn for Railis omgang med de hjemvendte soldatene? Jeg oppfatter Raili som en person som tar de svakestes parti selv når dette kommer i strid med det gjengse moralen. Dette ligger kanskje også bak de løgnaktige brevene som hun selv skriver til Jussis fødselsdager. Hun vil først og fremst gjøre ham glad. Raili er den som tør si fra der andre tier selv om dette hindrer henne i å få venner. Opptreden hennes i bakerommet er vel et godt eksempel. Hun tåler heller ikke å bli tråkket på.
Eg har nettopp fullført del 2 - der Helmi er i fokus!
Ho verka først lei av både arbeid og heimetilhøve- alt er rutiner, ho et- kler på seg det ho finn- går på arbeid- går heim til si vesle, gode Saara. Nesten litt apatisk, synest eg- sorga over han ho har mist er tung å bere.
Eg kvapp nesten fysisk då Helmi kom heim og fann kransen som Jussi hadde bunde- det vart sterkt, symbolsk- peika på at noko vondt kom til å hende….
Trur eg må fullføre resten av romanen i dag…..må sjå om eg finn nokre fleire svar.
Ps- då har eg fullført romanen! Nokre svar fekk eg- men ein del av det som eg oppfattar som symbolikk? det fattar eg ikkje. Er det kanskje eit råd å lese siste sidene opptatt?
Den sakna faren kom litt meir fram i lyset, men eg ser ikkje heilt klart kva lagnad han fekk- heilt fortent….
Skal vente eit par dagar med å levere boka tilbake til biblioteket.
Vi har hatt en annen bok av Kinnunen oppe til avstemming; Der fire veier møtes. Der var også historien fortalt fra flere sider, enda mer fragmentert enn historien om Jussi. Kan absolutt anbefales om Kinnunen stil faller i smak.
Takk for tips. Har hatt den på leselisten en stund. Må få lest den også :)
Den har også en fortsettelse; Lyset bak øynene - om en blinds opplevelse og om seendes opplevelse av en blind. Utrolig fin.
Fortellergrepet med ulike fortellere som beskriver samme historie og miljø fra ulike perspektiver er etterhvert velkjent, men jeg synes det fungerer godt.
Jeg vil dvele litt ved den korte innledningsteksten. Den står i kursiv og skiller seg ut. Her er det en allvitende, distansert forteller, vi møter navnløse barn i et skogslandskap.
«De går etter hverandre som de tre geitekillingene i eventyret», og vi aner at de tre skal utsettes for fare, men vi vet ikke hva eller hvem som skal representere trollet i eventyret. Men det er kanskje et frampeik om at den yngste er den som beseirer faren (og her mener jeg ikke mennesket men en fare, men det kan kanskje være sammenfallende?) på vegne av de tre søskene?
De vil alle at broren skal være den sterke, trygge og varme som skal beskytte dem, men den siste setningen viser likevel at søstrene må beskytte ham. «Da broren plutselig vender blikket mot trekronene, stiller søstrene seg klar bak ham som små vernende engler.»
Den korte teksten maner frem brorens samhørighet med naturen, og søsknenes samhold og gjensidige avhengighet. Samtidig aner vi at det er ytre farer og behov for beskyttelse og samhold.
Har nettopp lest ferdig delen med Jussi!
Må sei at eg kjenner meg nesten litt sorgfull. Jussi er for meg ein gut/ kar som er heilt ute i margen av det sosiale selskapet rundt seg. Han har naturkjensler og observerer luktar og lydar i alt rundt seg, nesten på eit nivå med dyr?
Eg får lyst til å hente han og gi han ein klem…
Kinnunen set ord på stemningar og kjensler på ein svært god måte, nesten til den minste detalj! Det vert både godt og vondt å lese.
Håper resten er like bra!
Er nå ferdig med del 2
Det kan virke som om Helmi forandrer seg i løpet av denne dagen. Før har det virket som om hun er den mest forsiktige av de to søstrene. Men da brannen raser, er det Raili som blir redd og trekker seg unna. Helmi derimot gjør det ingen andre tør. Hun går inn på det brennende kontoret og henter fra de verdifulle papirene. Da hun har kommet ut, virker det som om hun føler seg glad og befridd. Men så står det: «Kanskje hun ikke snudde ryggen til mesteren som ventet ved vinduet. Gikk ikke mot det lukkede døra, åpnet den ikke så luft ble sugd inn i ildmørja. Kastet ikke papirene fra seg. Kanskje ikke.» ( s. 192-193) Hva kan være meningen bak disse setningene?
Kan det være en måte å uttrykke at hun sto ovenfor to valg - ta en annen utvei (ut av livet pga sorgen hun bar på) eller gjennomføre det hun skulle (velge livet)?
Det er veldig åpent - vi må tenke videre selv.
Dette høres fornuftig ut.
Har vært på biblioteket i dag og fått tak i boka, er i gang!
Jeg har lest ferdig første del av boka.
Jeg fascineres av Jussi og hans evne til å se tingene i naturen rundt seg. Han lukter og hrer langt mer enn folk flest, biter seg fast i fargenyanser, former og dufter og ser sammenhenger som ingen andre legger merke til. Men det kan bli for mye for Jussi, i sær når det stilles krav til ham i form av tempo Det er nok derfor alt går så forferdelig galt på slutten av det 1.
Da søsknene fremdeles var småbarn, var Jussi den ledende i flokken, den som tok vare på de andre. Men etter hvert som tiden gikk, passerte søstrene ham i kløkt og visdom, og nåer rollene snudd helt på hodet.
Jeg er egentlig ferdig med boka nå, men ventet litt med å kommentere for ikke å bli for ivrig :)
Jeg ble også fascinert av Jussi. Det var nok ikke lett å være annerledes på den tiden handlingen i boken skjer. Barna fikk ikke være barn, de måtte stille opp, og det ble stilt krav til deltakelse i arbeidslivet, og som du skriver tempo og effektivitet, ingen hensyn til personlighet, sensitivitet, annerledeshet - man skulle være til nytte, samtidig var der enkeltpersoner som forsto, han som passet på at Jussi ble satt til noe han kunne få til. Det var fint.
Sist sett
