Bokelskere.no

Så kommer selvfølgelig oppfølgingsspørsmålet: Hvilke romaner har påvirket deg selv og dine følelelser mest? Får jeg et slikt spørsmål stilt direkte, har jeg problemer med å svare. Derimot kan jeg ha sterke minner om enkelte bøker straks titlene blir nevnt.

Olivia Fialho har i sin forskning - som antakelig omfatter nederlendere - fått oppgitt disse romanene som flest lesere mener har satt følelsesmessig spor hos dem:

• Albert Camus – «Den fremmede»
• Leo Tolstoj – «Anna Karenina»
• Alison Bechdel: «Husfred – En tragikomisk familiehistorie» (Engelsk: «Fun Home»)
• Margaret Atwood – «Tjenerinnens beretning»
• Anne Carson – «Rød selvbiografi»
• Mark Haddon – «Den merkelige hendelsen med hunden den natten»
• Marcel Proust – «På sporet av den tapte tid»
• John Steinbeck – «Vredens druer»
• Ivan Turgenev – «Fedre og sønner»
• Mario Vargas Llosa – «Samtale i katedralen»

Noen som kjenner seg igjen i denne listen? Eller har gjort andre erfaringer?

Denne synes jeg er vanskeligere, for jeg vet hva som har påvirket meg, men å dele de inn og sette ord på det er vanskelig.
Jeg har bøker jeg har kastet opp av, jeg har bøker jeg har ledd av i en uke, noen som har fått meg til å forandre synet på forskjellige ting. Men pr nå de bøkene som har gjort utrolig inntrykk på meg, må nok disse med:

Her kommer mitt svar, og som sagt dette er bare et utvalg av bøker jeg har lest som har festet seg.
I barneårene var disse forfatterene store favoritter:

Lassie av Knight- det var da jeg skjønte at dyr er alltid mer lojale enn mennesker
Peter Pohl sine bøker var et helt univers av sårhet, ondskap og undring. Noen av setningene i disse bøkene har brent seg fast.
Narnia serien var den første serien jeg ble lest for av, og det har jeg mange gode minner fra.
Anne fra Bjørkely- jeg hadde en venninne med rødt hår, og jeg synes hun godt kunne ligne mer på Anne i bøkene
Davey Crockett- sånn ville jeg bli, var sikker på at jeg skulle bli pelsjeger, og bo ute i naturen.
Onkel Toms hytte- en av de første bøkene hvor jeg virkelig skjønte hvor grusomme andre mennesker kan være.
Roald Dahl- for en verden, for en undring, for en magi
Kamilla og Tyven av Vinje- det gøyeste var jo at når filmen kom, så viste det seg jo at jeg og hun som spilte Kamilla hadde lekt masse sammen som barn
For Tors skyld av Mathisen- denne boken var som å lese min egen barndom.
Puk bøkene av Werner- det var som å ha en venninne som fant på masse sprell.

Så glir vi over i ungdomstida ca 12 års alderen da gjorde forfatteren Vaino Linna et mektig inntrykk. Dette var ekte, rått og alvorlig. For en fortellerstil.
Moberg ble også lest med undring, og fasinasjon.
Hinton med Outsiders var også helt nytt og rått for en naiv tenåring.
En annen bok som sitter hardt i minne er: Purpurhjertene av Fredrik Skagen- det var en mektig bok. Og husker jeg ble knust når jeg fant ut den var delvis/helt juks.

Så glir vi over til voksenlivet, og bøker som skiller seg ut her er:
Rowling- Harry Potter
Jeg tror aldri jeg har trengt mer, eller vært lykkeligere for å bli tatt med i fantasien til en helt annen verden- den var faktisk livreddende.
Ingstad sine bøker om sitt liv og eventyr- jeg har vært på mektige reiser med denne mannen.
Archer- En guttedrøm- for en evne til å fortelle- magisk.
Sendker- Kunsten å høre hjerteslag- en magisk reise som jeg forsto på flere plan, kanskje mest på det planet med å være blind.
Guernica av Boling- for en fortellerstil, for en vakker historie med slik en grufull slutt og allikavel vakker i sin helhet. Denne boken tok meg med storm.

Men hvis jeg må velge en bok, så blir det denne:
A boy called IT- av Pelzer. Denne boken får meg fremdeles til å gråte, spy, bli rasende og underlig redd bare ved å tenke på den. En av de mest ondskapsfulle bøker jeg har lest, og en av de vakreste.

Jeg er enig med dem som skriver at alderstrinnet for lesing av en roman har stor betydning for hvor mye akkurat en bestemt bok påvirker følelseslivet. Det gjelder jo i høyeste grad barne- og ungdomsbøker, men jeg tror det også gjelder voksenlitteratur. Jeg hører til dem som mener at Aksel Sandemose skal man lese når man er ung. På den annen side så jeg nylig at man helst bør ha passert førti før man gir seg i kast med George Eliots Middlemarch. Slik er det sikkert også med andre forfattere og deres bøker.

Flott at man kan lese bøker på nytt igjen når man får lyst til det! Ikke bare for å teste ut nye aspekter av forståelse avledet fra livserfaringer fra første til nåværende lesning, men også for å derav innhente en annen personlig leseverdi fra verket. Noen bøker er jo simple nok til å bare race gjennom (Fear and Loathing in Las Vegas kommer til tankene) uten særlig "fler-aspektet utviklingsgevinst". Denne boken har alltid vært et forfriskende vindpust å lese gjennom i gråtonede stunder. Det går vel an å lese bøker på samme vis som andre som lytter til musikkalbum, om att og om att?

Jeg tror at vi her må skille mellom den litterære oppvåkningen, som neppe befinner seg på en slik litterær kanon. Vi er jo svært påvirkelige i ungdomsalderen og tar inn alt med et åpen sinn, og som setter dype spor. Det trenger ikke nødvendigvis være fordi det er høyverdig eller god litteratur, men fordi det «treffer» på en eller annen måte. Jeg lagde for noen år siden den litt uhøytidelige listen over denne type litteraturmøter: Lereropplevelser så store at jeg ikke våger å lese dem igjen . Listen inneholder hummer og kanari, noen av dem er nok verdt å lese igjen. Det er i alle fall leseropplevelser som på ulik måte har påvirket meg.

Men jeg kan også relatere meg til noen av verkene på listen din (dvs forskeren sin). Jeg tror nok at Albert Camus Den fremmede som har påvirket meg mest, det var en viktig bok med tanke å forstå utenforskap og den andres blikk. Marcel Proust var mer en rite de passage inn i en intellektuell verden, lesingen av den var nok mer utvendig motivert, enn innvendig. Jeg likte På sporet av den tapte tid godt, men skal jeg være ærlig var nok den største tilfredsstillelsen å ha gjennomført og tilhøre den adelen som virkelig hadde lest Proust (og sjekke opp en fyr med Proust under armen!).

Ellers må jeg si at både Suzanne Brøggers Fri meg fra kjærligheten og Simone de Bovar har vært viktig litteratur for å forme et feministisk grunnsyn på verden.

Den siste boken jeg leste som jeg med hånden på hjertet kan si at berørte meg og forandret meg sist er William Maxwell Som svaler fløy de. Og den leste jeg til og med før pandemien (den har sin handling fra spanskesyken).

Jeg har også lest mye litteratur som har gitt meg et nytt perspektiv på ulike samfunnsforhold, levemåter eller forståelseshorrisonter. Det er kanskje Den fremmede et eksempel på, men også verker av Toni Morrison og Elsa Morante Historien.

Jeg må også trekke frem en av mine absolutt favorittbøker Flauberts Madamme Bovary. Den har jeg lest mange ganger og finner stadig nye ting og lar meg berøre.

På forhånd må jeg unnskylde at det kan være at jeg grubler videre over dette spørsmålet og får behov for å brette ut i enda større grad. Det er ikke mye som slår refleksjon over gode leseropplevelser og hvordan de påvirker... Kanskje bare å lese?

Flere fine leseropplevelser her ja, men de nevnte bøkene har ikke akkurat påvirket mine følelser sterkt eller forandret meg på noen måte. De bøkene som har påvirket meg og mine følelser mest er:

Iben Mondrup sin bok Tabita
Xue Xinran sin bok Tabte døtre
Tara Westover sin bok Educated

Disse ble veldig personlige for meg. Glemmer de nok aldri. Tenker på dem stadig vekk