Spent på å høre om du fikk noe ut v å lese den igjen! :)
Viser 7 svar.
Ja, jeg synes da det. Boka var god og interessant.
I disse krenkelsestider er det jo litt interessant å lese at på 50-tallet lar Bradbury de fiktive styresmaktene bruke krenking av minoriteter som en begrunnelse for å forby bøker. Nå tror ikke jeg at noe lignende kan skje på det reelle 2020-tallet, men det er ikke sikkert at velmente sensureringer av f. eks. Torbjørn Egner og Mark Twain sine gamle klassikere fører bare godt med seg?
Jeg klarte ikke å finne det igjen på lesebrettet, men som eksempel på uheldig sensurering nevner Bradbury i det fyldige etterordet på min utgave at et teater på 90-tallet ville "omskrive" et eldre teaterstykke Bradbury hadde skrevet, grunnen var at stykket ikke hadde noen roller for kvinner. (Han nekta). Det er da interessant å se at en av fellesleserne i et ellers godt og reflektert innlegg er opptatt av kvinnesynet i ei snart 70 år gammel bok. Er det alltid rett å legge vår tids normer til grunn når vi leser gamle bøker?
(Nå ser jeg at jeg virker gubbete og konservativ, håper og tror at jeg egentlig ikke er det!)
Alt i alt ei bra bok, som ga noen tanker også inn mot aktuelle tema nå for tiden.
Angående kvinnesynet i en 70 år gammel bok: En bok som blir fremhevet som en 'klassiker' bør kunne leses med dagens briller på, synes jeg, ellers er det ingen klassiker. I min bok. Jeg skrev forøvrig 'Som barn av sin tid levnet ikke Bradbury store tiltro til kvinne...'for å vise en smule formildende omstendighet for stakkars Bradbury i sin tid. Men egentlig synes jeg han kunne gjort dette så meget bedre, selv på 50-tallet. Det skorter ikke på ekte klassikere med viktige kvinner i hovedrollene og kvinner som har noe vettugt å si. Mange mannlige forfattere opp gjennom tidene har fikset dette. Det kunne Bradbury og.
Sensurdebatten er et sidespor. Bradbury hevder boka aldri handlet om sensur av bøker, han ble rett og slett sur av at folk leste boka slik. Boka handler om hvordan mennesker av egen vilje slutter å interessere seg for bøker. Det var ikke ytrepåført. Myndighetene bare utnytter dette for å hindre at folk tilegner seg kunnskap om noe som helst og tenker sjæl, så myndighetene kan styre slik de vil. Det var en slik utvikling Bradbury ville advare mot.
Ikke slutt å lese. Les gjerne en klassiker. Vær kritisk.
Helt enig med deg, Ingar H. Jeg er i mot nåtidens sensur av bøker, og bytting/fjerning av ord man ikke liker i gamle bøker. Disse må leses og sees i forhold til den tiden de ble skrevet i, mener jeg. Så har vi eldre/gamle bøker som treffer nåtiden skremmende, som denne boka. Tankekors.
Jeg synes alltid det er interessant å se på hvordan både kvinner og menn skildres i litteraturen, så jeg syntes det var spennende å lese tankene om kvinnesynet i boka. Heldigvis finnes det også komplekse og spennende kvinner i gamle bøker. Jeg er jo ikke med i lesesirkelen, så beklager hvis jeg blander meg inn uten lov.
Du er så hjertelig velkommen til å være med i diskusjonen! 😊 Hva tenker du om kvinnene i denne boken? Jeg mener at alle var veldig støttespillere, karikerte. Hvis jeg husker rett?
Ja, jeg er enig med deg. Men jeg må si at det er lenge siden jeg leste boka, og jeg leste ikke hele (kom ikke halvveis engang). Dere har inspirert meg til å lese den på nytt, så takk for det! Bare håper at den ikke er så flat og ensidig som jeg husker, at den hamrer inn budskapet …
Når det gjelder kvinnetypene, så misliker jeg typen Clarisse er et eksempel på. Smak og behag? Jeg har sett begrepet «Manic pixie dream girl» en del ganger, en som bare er med i film/bok for å lære hovedpersonen noe (ingen annen grunn til at de finnes). Det er jo forfatterne som bestemmer hvordan karakterene skal være, hvorfor og hvilken funksjon de skal ha. Ofte har de en plan og mening med det hele. Men akkurat denne klisjeen får meg personlig til å ville krølle meg sammen og sette fyr på meg selv. Kunne selvsagt ikke dy meg! Så jeg slutter meg til ditt «kom igjen, Bradbury!».
Ps: Sensurtemaet er også interessant. Jeg synes man kan oppdatere teksten i f.eks. barnebøker. Hvorfor må pappa’n til Pippi være "negerkonge"? Han kan vel bare være "konge"? Jeg ville aldri lest «negerkonge» for barnet mitt – hvorfor i all verden skulle jeg det? Her er jeg vel på kollisjonskurs med Bradbury? Det er helt greit for meg.
Ja, det er interessant. Og det får meg til å tenke at det må ha vært en problemstilling i hans samfunn da han skrev boken også. Skulle gjerne visst mer om det.