Bokelskere.no

Jeg er ikke opptatt av å bli emosjonelt rørt av romaner jeg leser, men jeg er opptatt av at de skal treffe «hodet, magen eller hjertet» (og gjerne alle). Det vil si at det gir en innsikt på et intellektuelt eller emosjonelt nivå eller gi en slags «katharsis» som grekerne kalte det. Med emosjonelt mener jeg absolutt ikke en «tåreperse», men å få en forståelse for eller innsikt i karakterens reaksjoner og refleksjoner på hendelser eller situasjonen på godt og vondt. Det er helt greit at jeg ikke gråter over Herdis’ sitasjon, men jeg lar meg ikke engasjere voldsomt i den heller. Det kan jo selvsagt skyldes meg som leser, men jeg tror at det også skyldes dette fortellerperspektivet jeg ikke får helt tak på, der vi i noen sekvenser holder Herdis’ perspektiv, mens det i andre får en forteller som gjengir handlingen (eller oftest samtale).

Det er mulig at jeg tar feil, men det er vel ikke helt nytt med en barnets perspektiv i litteraturen på 60-tallet? Om jeg ikke husker helt feil har for eksempel Lillelord fra 1955 og min favoritt Som svaler kom de fra 1937 barnets perspektiv.

Mitt ankepunkt er derfor kanskje rett og slett at jeg synes Nederaas utnytter potensialet i et slikt perspektiv for dårlig. Jeg synes de beste delene av romanen er der vi avdekker hendelsene basert på barnets begrensede perspektiv.

Da er vi jo enige. Jeg må si jeg lurte lenge på underveis i lesinga hva Nedreaas egentlig ville fortelle med boka. Det ble klarere etterhvert, bl.a. med tema som en trøblete barndom og et syn på barn/barneoppdragelse som antagelig kaster lange skygger over Herdis' videre liv. Det aner meg det blir enda mer trøblete i oppfølgeren. Jeg tror imidlertid Nedreaas med vilje unngår å male med for bred pensel. Hun kan skrive veldig hudløst og sårt hvis hun vil, slik hun gjorde i den første novellen i Trylleglasset (jeg har bare lest de første to novellene). Men hun skriver ikke like hudløst i boka om Herdis; mer distansert her. Mer fokusert på de ytre rammene, tror jeg.