Bokelskere.no

Det er en god stund siden jeg ble ferdig med Musikk fra en blå brønn. Jeg har sett at det har vært en unison begeistring over romanen her på tråden, og har reflektert over hvorfor jeg ikke har latt meg begeistre i samme grad.

Misforstå meg riktig, jeg erkjenner at Nederaas skriver godt. Jeg ble likevel ikke følelsesmessig berørt over Herdis sin situasjon, som vi jo absolutt handler om emosjonell ensomhet og opprivende hendelser i en sårbar tid. Foreldrene makter ikke å se sin datters behov, der de er opptatt av å reetablere sine liv. Herdis er i overgang fra barn til voksen, og reagerer naturlig nok på foreldrenes selvopptatthet og manglende oppmerksomhet. Ikke en gang når hun blir lagt inn på sykehuset tar de seg fri fra sine nye liv. Egentlig en ganske opprørende handling, men jeg blir altså ikke revet med - jeg ser hvor smertelig dette må være, men føler ikke Herdis’ smerte.

De voksnes samtaler om verdenshendelsene, om tsarfamilien, om krigsutbruddet - det blir et tidskoloritt som i liten grad relateres til handlingen. Mens resten av handlingen har et barns perspektiv, med de feillesinger det kan medføre, virker det som disse samtalene gjengis uten dette filteret. Det er litt synd, for jeg synes det nettopp er når de voksnes verden skildres gjennom Herdis’ øyne at historien er sterkest. Kinoscenen der Herdis får vite om skilsmissen (som også finnes i en av novellene i Trylleglasset) er sterk, nettopp fordi vi der ser hvordan Herdis mentalt knytter sammen ulike hendelser.

Når jeg er kritisk her, er det mer som en motvekt mot alle som er så positive. Jeg synes absolutt at det er en leseverdig roman.

Åja, jeg er ganske enig med deg i at det ikke er presis et barns synsvinkel som kommer frem i romanen. Nesten fra første stund stusset jeg over at det var utrolig hvor detaljert Herdis fikk med seg de voksnes samtale, samtidig som hun sitter der i vindusposten og strever med å skrive dikt.. Men jeg lurer på; ble man på 60-tallet plutselig opptatt av barns synsvinkel og dessuten brukte barn i hovedrollene som et fortellerteknisk grep? Og også som et ledd i en økt opptatthet av barns psykologi enn tidligere, og hvordan barndommen former mennesket?

Jeg er egentlig ikke så opptatt av å føle smerten - jeg er mer opptatt av å forstå konteksten romanen er skrevet i og det Nedraas ønsker å formidle om mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold. Hvem som helst kan skrive en "rørende" fortelling, men hva skal vi bruke det til? Jeg mener ikke å angripe deg her (jeg er i grunnen enig i alt du skriver); dette er snarere tanker jeg har hatt en stund; mott dette "rørende-tyranniet" i bokverdenen.
Å, jeg kan godt like å bli rørt, naturligvis, men da oppsøker jeg andre typer bøker. Eller en film..

Jeg er ikke opptatt av å bli emosjonelt rørt av romaner jeg leser, men jeg er opptatt av at de skal treffe «hodet, magen eller hjertet» (og gjerne alle). Det vil si at det gir en innsikt på et intellektuelt eller emosjonelt nivå eller gi en slags «katharsis» som grekerne kalte det. Med emosjonelt mener jeg absolutt ikke en «tåreperse», men å få en forståelse for eller innsikt i karakterens reaksjoner og refleksjoner på hendelser eller situasjonen på godt og vondt. Det er helt greit at jeg ikke gråter over Herdis’ sitasjon, men jeg lar meg ikke engasjere voldsomt i den heller. Det kan jo selvsagt skyldes meg som leser, men jeg tror at det også skyldes dette fortellerperspektivet jeg ikke får helt tak på, der vi i noen sekvenser holder Herdis’ perspektiv, mens det i andre får en forteller som gjengir handlingen (eller oftest samtale).

Det er mulig at jeg tar feil, men det er vel ikke helt nytt med en barnets perspektiv i litteraturen på 60-tallet? Om jeg ikke husker helt feil har for eksempel Lillelord fra 1955 og min favoritt Som svaler kom de fra 1937 barnets perspektiv.

Mitt ankepunkt er derfor kanskje rett og slett at jeg synes Nederaas utnytter potensialet i et slikt perspektiv for dårlig. Jeg synes de beste delene av romanen er der vi avdekker hendelsene basert på barnets begrensede perspektiv.

Da er vi jo enige. Jeg må si jeg lurte lenge på underveis i lesinga hva Nedreaas egentlig ville fortelle med boka. Det ble klarere etterhvert, bl.a. med tema som en trøblete barndom og et syn på barn/barneoppdragelse som antagelig kaster lange skygger over Herdis' videre liv. Det aner meg det blir enda mer trøblete i oppfølgeren. Jeg tror imidlertid Nedreaas med vilje unngår å male med for bred pensel. Hun kan skrive veldig hudløst og sårt hvis hun vil, slik hun gjorde i den første novellen i Trylleglasset (jeg har bare lest de første to novellene). Men hun skriver ikke like hudløst i boka om Herdis; mer distansert her. Mer fokusert på de ytre rammene, tror jeg.