Bokelskere.no

Eg avslutta Musikk fra en blå brønn i dag. Det gjorde nesten vondt å lese om så mykje einsemd som pregar kvardagen for Herdis. Nedreaas skriv poetisk, godt og set fokus på det som skjer i eit barnesinn som opplever så mykje avvising.
Det vondaste var å lese om straffa som Herdis måtte ta i mot av far sin då ho nekta å ete mat som ho opplevde som motbydelig. Vel var ho sta....men......

Det gjorde også vondt å lese om ei nesten usynleg Herdis i selskapslivet...ho vart halden utanfor - bevisst eller ubevisst...einsemda vart både stor og sårande.

Eg har leita opp «Ved neste nymåne, men eg trur eg er moden for noko mindre kjenslelada- så den skal få vente litt.
Men- Svært go litteratur er det!

Det var også en tid da barn skulle være usynlige. Jeg hadde også en barndom hvor man fikk være med hvis man ikke gjorde noe av seg. Men jeg hadde i hvert fall en bror, så vi kunne være ensomme sammen.

Ja, det gjorde vondt å lese om ensomhet og straff. Her var mye omsorgssvikt. Leser også i Trylleglasset. Det er ikke bedre der. Det gjør vondt langt inni hjerteroten å lese om hvordan Herdis og de andre barna ble behandlet av sine omsorgspersoner. Det er godt gjort av Torborg Nedreaas å fortelle så inderlig om livet til Herdis og alt det vonde på en sånn måte at det blir en sterk leseropplevelse.

Min kjære mormor vokste opp i dette området på denne tiden som romanen foregår. Så det er litt spesielt å lese om denne bydelen i Bergen.