Et sidespor: Trylleglasset
Ettersom jeg endte med å kjøpe Herdis-triologien, har jeg brukt tiden til å lese Trylleglasset først. En liten refleksjon jeg synes det hadde vært spennende å drøfte, er genren. Den kalles en novellesamling, og jeg ser jo at novellene springer litt. Men samtidig er den på mange måter en episodisk roman: de samme personene og aktørene opptrer i novellene, vi får vite fortsettelsen på en novelles hovedhistorie i en annen novelle og så videre. Tydeligst er kanskje historien om Gusta. Vi møter henne først som lekekameraten til Herdis, neste novelle heter Gusta og ses fra hennes perspektiv om den dagen tanten hennes dør. I en senere novelle er Gusta igjen hovedperson, men sett gjennom Herdis sine øyne: Gusta forsvinner. I en senere novelle blir hun funnet død. Det er med andre ord en handlingstråd mellom novellene. Det samme gjelder Herr Reymer, som tar livet sitt. Vi møter ham i flere tidligere noveller og ser frampeik mot det som vil skje. Det er derfor vanskelig å lese det som selvstendige noveller ettersom det ligger så mye informasjon og tolkningsmateriale utenfor den enkelte novelle.
Jeg har nå såvidt begynt lesningen av Musikk fra en blå brønn, og synes at de to første kapitlene ikke skiller seg formmessig så mye fra novellene. Det første kapittelet slutter med at Herdis kommer seg opp av brønnen. Når det andre kapittelet starter har vi fått et sceneskifte: hun plukker blomster og faren kommer.
Mysteriet rundt morens fravær har vi som har lest novellene allerede et frampeik om.
Viser 2 svar.
Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!
Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.
Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.
Jeg er veldig enig med deg i hvordan du tolker Trylleglasset.
Jeg er ikke helt ferdig med den, men som deg har jeg valgt å lese begge deler. Har også funnet fram Ved neste nymåne. Jeg er svært glad for at det ble Nordreaas som gikk av med seieren denne gangen - fantastisk lesing.