Bokelskere.no

Dystopisk lesesirkels bok nr. 24 er Fahrenheit 451 av Ray Bradabury.
Leseperiode er 22. mars-21. april 2021.
Vi diskuterer i denne tråden. Alle er velkommen til å være med på lesingen og diskusjonen! =)

Har jusr lest denne boka. Er dystopisk lesesirkel framleis i gong? Vil gjerne slenga meg med

Vi er en liten gjeng som holder på, og du er så velkommen med! 😊 Akkurat nå leser vi en bok som heter 104. Her er tråden med mer informasjon: https://bokelskere.no/tekst/372123/

Takk for det, fint å bli oppdatert om kva gruppa les no også. Har ikkje hørt om den boka, men er interessert : )

Fikk dere assosiasjoner til noen andre bøker når dere leste denne?

Jeg har prøvd å tenke litt.. på en måte kan det være likheter med «Boktyven» av Zusak.

Jeg har av ulike grunner ikke fått lest ferdig boka før i dag. Jeg har lest den som e-bok på engelsk i Storytel. Jeg kan si med en gang at jeg likte boka godt! Det første som slo meg var hvor poetisk Bradbury skriver. Det hadde jeg ikke forventa! Språket er mykt og beskrivende, lettlest, ja rett og slett poetisk!
Ellers synes jeg også at historien var bra. Kan godt skjønne at den er blitt filmatisert. Tenker jeg skal se filmen også.
Jeg håper inderlig at vi aldri får et samfunn som dette, hvor ingen skal ha egne tanker eller lære av historien. Alle skal bare gjøre og tenke det som er bestemt av myndighetene.

Det var bra bok. Takk til lesesirkelen for at den ble plukket ut. Forundret over at den er skrevet allerede på femtitallet. Så mange elementer som preger vår hverdag idag, men glad enkelte av oppfinnelsene FORELØPIG ikke er blitt realitet, som f.eks hunden.

Hunden er svært nær virkekigheten nå: youtube robot police dog 😅😅

Så bra at det va en god leseopplevelse for deg! Hva var det du likte ved boken?

For det første var det jo Bradburys forutseende forfatterskap. Og hovedpersonens oppvåkning og tro på enkeltmenneskets påvirkningskraft. Men frem for alt kjærligheten til og magien i bøker.

Interessante og tankevekkende innlegg, så jeg nøyer meg med å si at jeg har lest boka to ganger før og fortsatt synes den er god.
Og så må jeg si meg veldig enig med Ingar her (gubbete og konservativt eller ei). Både når det gjelder sensurering av eldre litteratur (det grenser etter min mening til historieforfalskning) og ikke minst at det er mange klassikere som faller igjennom hvis vi leser dem med 2021-briller. Er ikke det noe av gleden og spenningen med å lese? Å kunne flytte oss i tid og sted, sette oss inn i annerledes og ukjente situasjoner og utvide vår horisont?

Tenker alt handler om kontekst. Noen gamle bøker jeg ble tvunget til å lese på skolen var f. eks. totalt uinteressante i seg selv, men når vi satte dem inn i en historisk kontekst ble de interessante og relevant. Så om vi fremhever noe fordi vi synes er bra og vil folk skal kose seg med er kanskje ikke noe problem at vi bytter ut utdaterte ord o.l. Hvis vi derimot setter fokus på endringer i samfunnet og problematiserer innholdet er det nyttig at det fremstilles som det var.

Så - er biblioteket åpent igjen og jeg har lånt Fahrenheit 451. Venter litt med å lese innlegg her.

Da har jeg lest hele "Fahrenheit 451" (utgitt 1953) og her kan det komme noen spoilere, så den som ikke har lest hele ennå kan stoppe her.

Jeg synes bokens premiss er fascinerende; at folk har mistet interessen for bøker og er mer opptatt av underholdning (vold/sex), TV, reality - i en slik grad at de ikke lenger er i stand til å holde en samtale. Samt at myndighetene har støttet opp under dette for å få en lydig befolkning. Det heter seg at hvor smart det er for en politiker å være smart kommer an på hvor smart folket er. Men når folket har mord og råskap på åpen gate som tidsfordriv og moro, så kan vel ikke dette samfunnet henge sammen så veldig lenge, skulle jeg tro. Et minimum av orden og lovlydighet skulle være påkrevd. På den andre siden blir den mannlige befolkningen lydige soldater i de krigene som den amerikanske regjeringen fører. Mot en motpart vi aldri får kjennskap til. Det er for så vidt greit; jeg kan like at enkelte ting blir hengende litt i luften. Jeg synes dessuten Bradbury var ganske framsynt i sitt samfunnsskildring her når det gjelder bruk av sosiale medier og "skjermavhengighet".

Det jeg ikke er så begeistret for er at språket er så lite elegant, og plottet litt...enkelt. Jeg leste Harper Collins paperback fra 2008, på originalspråket. Samtalene i boken har veldig "muntlig" karakter; springende på en måte som antagelig passer bedre i et filmmanus enn i en roman. Bradbury selv skriver i forordet at boka ble skrevet i underetasjen til biblioteket på UCLA, der man kunne leie en skrivemaskin for 20 cents i timen. Et greit utgangspunkt for å skrive en bok raskt, men kanskje ikke det beste for språket. Jeg begynte å tenke på en annen apokalyptisk bok; Down to a Sunless Sea (1979), av David Graham. Graham har samme korthugde skrivestil, men dessuten irriterende mannsjåvinistisk (så ikke en bok jeg kan anbefale). Det kom ikke ut til Bradburys fordel at jeg assosierte Fahrenheit 451 med Grahams bok..

Men det bringer oss over på neste uunngåelige tema: kvinnene i Fahrenheit 451. Som barn av sin tid levner ikke Bradbury stor tiltro til kvinnene i boka si - med et hederlig unntak i den unge og fagre Clarisse McClellan. Som riktignok forsvinner fort ut av historien. Heller ikke "leseringen" av bokkyndige menn som vår mann snubler over ved elvebredden har noen kvinnelige deltagere. De sitter nok hjemme foran sin vegg-til-vegg TV, forstås. Ironisk nok forutså ikke Bradbury at nettopp kvinnene ville utgjøre det store flertall av engasjerte boklesere 70 år inn i fremtiden. En andel av dem får i riktig Fahrenheitsisk ånd tvilsomme økenavn som Kulturkjerringer. Bradbury innså til slutt at han burde latt Clarisse overleve, for som han forklarer i forordet: "She was too wonderful a character to be allowed to die and I realize now that I should have allowed her to appear at the end of my book."

Indeed.

Masse spennende ting du tar tak i!

Jeg har lest denne for mange år siden, men i ettertid har jeg nok blandet den sammen med The Book av M Clifford, filmen Equilibrium, og kanskje litt 1984 også. Jeg synes ikke dette var en spesielt god leseopplevelse. Det som er interessant er tingene du peker på som medias rolle, hvordan myndighetene kontrollerer samfunnet. Syntes også poenget om at tid til refleksjon og samtaler er farlig for myndighetene fordi folk da kan trekke egne konklusjoner om ting, var spennende. Og det sniker seg frem en tanke: Hva ville bokens myndigheter tenkt om at selve politikken blir sirkuset som tar fokuset vekk fra de egentlige problemene? :)

Boken ga meg enda en snikende tanke: Det står at endel folk er deprimert/ute av seg. Samfunnet er jo helt på tryne, men det er disse følelsene som behandles som problemet, ikke samfunnet. Så i vår tid, med så masse medisinering og behandling for psykiske problemer, kan det hende at all sykdommen er et symptom på at noe er grunnleggende feil med samfunnet vårt, ikke med oss?

Jeg tenkte også på kvinnene. De var så karikerte. Selvsagt hjernevasket av samfunnet, men kom igjen, Bradbury.

Er spent på å høre enda flere reaksjoner på boken :)

Gode poeng! Jeg sier meg helt enig.
Angående politikken; hvem andre enn meg tenker at presidentvalget i Fahrenheit 451 er rigga? Folket kan velge mellom 'Winston Noble' og 'Hubert Hoag', liksom og Hubert er ugly og står og peller seg i nesa i debattene. hmmmm..spill for galleriet av et totalitært styresett.

Jeg har kommet eksakt halvveis. Slått av hvor fremsynt boka er. TVen var nylig kommet i folks hus, og Bradbury forutså avhengigheten den kunne skape. Underholdningens makt. Kunnskap er også makt, og i boka bestemmer myndighetene hva slags kunnskap som skal tilflytes folket. I samtalene var 'God' brukt som utropsord, som fikk meg til å lure på hva som egentlig hadde skjedd med Bibelen i dette samfunnet. Allerede på neste side fikk jeg svaret på det. Jeg er ikke så sikker på at en styresmakt først og fremst ville fjernet religionen hvis de ønsket en lydig/likegyldig befolkning. Religion gjør jo folk ganske forutsigbare og ensartede, vil jeg si, og dermed lettere å kontrollere. Vi får se om vi får noen forklaring på akkurat det. Liker forøvrig at vi bare gradvis får vite hvordan samfunnet fungerer i dette regimet, og at vi vet lite om verden utenfor.

Jeg myser med øynene så jeg ikke leser det du skriver ennå. Elsker at jeg har lange,gode innlegg å se frem til! Har virkelig prøvd å lese min vesle pocketutgave fra 1989 med gule sider og tetttetttett skrift. Nå gir jeg den opp og bytter til Audible lydbok. Da blir det nok en enklere leseopplevelse :)

Jeg har bestilt den på engelsk på biblioteket. Er spent på hva jeg har blandet inn fra andre bøker og hva som faktisk er denne. Og filmer! Jeg mener både Brazil fra 80-tallet og Equilibrium fra...tidlig 2000(?) toucher samme tematikk. Blir artig med en klassiker igjen! :)

Jeg har også lest den før, men det er svært lenge siden. Har nå kjøpt inn en engelsk versjon på lesebrett, og blir med på felleslesing.

Spent på å høre om du fikk noe ut v å lese den igjen! :)

Ja, jeg synes da det. Boka var god og interessant.

I disse krenkelsestider er det jo litt interessant å lese at på 50-tallet lar Bradbury de fiktive styresmaktene bruke krenking av minoriteter som en begrunnelse for å forby bøker. Nå tror ikke jeg at noe lignende kan skje på det reelle 2020-tallet, men det er ikke sikkert at velmente sensureringer av f. eks. Torbjørn Egner og Mark Twain sine gamle klassikere fører bare godt med seg?

Jeg klarte ikke å finne det igjen på lesebrettet, men som eksempel på uheldig sensurering nevner Bradbury i det fyldige etterordet på min utgave at et teater på 90-tallet ville "omskrive" et eldre teaterstykke Bradbury hadde skrevet, grunnen var at stykket ikke hadde noen roller for kvinner. (Han nekta). Det er da interessant å se at en av fellesleserne i et ellers godt og reflektert innlegg er opptatt av kvinnesynet i ei snart 70 år gammel bok. Er det alltid rett å legge vår tids normer til grunn når vi leser gamle bøker?

(Nå ser jeg at jeg virker gubbete og konservativ, håper og tror at jeg egentlig ikke er det!)

Alt i alt ei bra bok, som ga noen tanker også inn mot aktuelle tema nå for tiden.

Angående kvinnesynet i en 70 år gammel bok: En bok som blir fremhevet som en 'klassiker' bør kunne leses med dagens briller på, synes jeg, ellers er det ingen klassiker. I min bok. Jeg skrev forøvrig 'Som barn av sin tid levnet ikke Bradbury store tiltro til kvinne...'for å vise en smule formildende omstendighet for stakkars Bradbury i sin tid. Men egentlig synes jeg han kunne gjort dette så meget bedre, selv på 50-tallet. Det skorter ikke på ekte klassikere med viktige kvinner i hovedrollene og kvinner som har noe vettugt å si. Mange mannlige forfattere opp gjennom tidene har fikset dette. Det kunne Bradbury og.

Sensurdebatten er et sidespor. Bradbury hevder boka aldri handlet om sensur av bøker, han ble rett og slett sur av at folk leste boka slik. Boka handler om hvordan mennesker av egen vilje slutter å interessere seg for bøker. Det var ikke ytrepåført. Myndighetene bare utnytter dette for å hindre at folk tilegner seg kunnskap om noe som helst og tenker sjæl, så myndighetene kan styre slik de vil. Det var en slik utvikling Bradbury ville advare mot.

Ikke slutt å lese. Les gjerne en klassiker. Vær kritisk.

Helt enig med deg, Ingar H. Jeg er i mot nåtidens sensur av bøker, og bytting/fjerning av ord man ikke liker i gamle bøker. Disse må leses og sees i forhold til den tiden de ble skrevet i, mener jeg. Så har vi eldre/gamle bøker som treffer nåtiden skremmende, som denne boka. Tankekors.

Jeg synes alltid det er interessant å se på hvordan både kvinner og menn skildres i litteraturen, så jeg syntes det var spennende å lese tankene om kvinnesynet i boka. Heldigvis finnes det også komplekse og spennende kvinner i gamle bøker. Jeg er jo ikke med i lesesirkelen, så beklager hvis jeg blander meg inn uten lov.

Du er så hjertelig velkommen til å være med i diskusjonen! 😊 Hva tenker du om kvinnene i denne boken? Jeg mener at alle var veldig støttespillere, karikerte. Hvis jeg husker rett?

Ja, jeg er enig med deg. Men jeg må si at det er lenge siden jeg leste boka, og jeg leste ikke hele (kom ikke halvveis engang). Dere har inspirert meg til å lese den på nytt, så takk for det! Bare håper at den ikke er så flat og ensidig som jeg husker, at den hamrer inn budskapet …

Når det gjelder kvinnetypene, så misliker jeg typen Clarisse er et eksempel på. Smak og behag? Jeg har sett begrepet «Manic pixie dream girl» en del ganger, en som bare er med i film/bok for å lære hovedpersonen noe (ingen annen grunn til at de finnes). Det er jo forfatterne som bestemmer hvordan karakterene skal være, hvorfor og hvilken funksjon de skal ha. Ofte har de en plan og mening med det hele. Men akkurat denne klisjeen får meg personlig til å ville krølle meg sammen og sette fyr på meg selv. Kunne selvsagt ikke dy meg! Så jeg slutter meg til ditt «kom igjen, Bradbury!».

Ps: Sensurtemaet er også interessant. Jeg synes man kan oppdatere teksten i f.eks. barnebøker. Hvorfor må pappa’n til Pippi være "negerkonge"? Han kan vel bare være "konge"? Jeg ville aldri lest «negerkonge» for barnet mitt – hvorfor i all verden skulle jeg det? Her er jeg vel på kollisjonskurs med Bradbury? Det er helt greit for meg.

Ja, det er interessant. Og det får meg til å tenke at det må ha vært en problemstilling i hans samfunn da han skrev boken også. Skulle gjerne visst mer om det.

Som Laila har jeg lest Fahrenheit 451 før – på norsk for mange herrens år siden. Hørte den som lydbok på engelsk for ikke veldig lenge siden, men tar gjerne et gjenhør og slenger med meg på felleslesingen :-)

Jeg leste denne i fjor. Ser fram til å følge med på diskusjonen her :)