Bokelskere.no

Et underbelyst tema i faglitteraturen om Torborg Nedreaas’ romaner Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971) knytter seg til det som angår jødisk identitet og assimilasjon. Romanene følger Herdis-skikkelsen gjennom noen barne- og ungdomsår i Bergen og København, med første verdenskrig som et særlig viktig tidsavsnitt og foreldrenes skilsmisse og gjenetablering i nye forhold som sentrale hendelser. Moren Franziskas jødiske slekt og «blandete» familie har en sentral plass i tekstuniverset, særlig i Musikk fra en blå brønn. Men når det siste omtales i faglitteraturen, er det oftest meget knapt. Også de fleste anmelderne av Musikk fra en blå brønn neglisjerte Herdis’ jødiske slektsarv i 1960. Dette er bemerkelsesverdig, fordi det er så sjelden at protagonisten i norske romaner plasseres i en familie med jødiske og «halvjødiske» medlemmer, og at forfatteren kan utnytte egne erfaringer når hun skildrer hvordan livet i en slik «blandet» familie kunne arte seg.

Du finner mer informasjon i denne artikkelen.

Se også torborgnedreaas.no

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.

Det første kapittel er en fantastisk skildring. Vurderer å bruke de sidene i undervisning. Her er mye symbolikk. Og så vakkert skrevet. Der er som man kjenner på hele kroppen, Herdis sin redsel for dypet som er der nede, både tiltrekningen og redselen for å ikke klare det. Hver muskel i kroppen er berørt. Fantastisk skildring, ikke opplevd maken.

Brønner er et fascinerende tema i litteraturen. Murakami har ofte et brønntema i sine bøker.

Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.

Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.

Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.

Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

her går det kanskje litt fort i tolkningen av brønndypet?

WilDenVey virker heller skeptisk til å kunne skjelne dybden
av mulig innsikt i hva blikket i brønnen kunne gi:
Enda om vi mener oss å ha en mer universell tolkningsevne
eller spontan innsikt, utover delblikket i brønnspeilet,
gir han oss beskjed om ikke å bruke evnen, da de (ukyndige?) bare vil
kunne se "løgn for et kryp".

Hva er grunnteksten av det gamle kinesiske visdomsordet?
Er det noe som tyder på at Mao har særegen innsikt i emnet -
og må han ikke i såfall opponere seg mot skeptiker Wildenvey?

eller Herman, hva bygger han det på at en hjemløs og truet stakkar
ikke kan ha noe utbytte av å kjenne Gud?

Mange gjør kommers krav på å være eiere av 'visdommens brønn' -
vi har f.eks trodd den var veldig norrøn, og enda stryker den med
i apokalyptisk hetebølge : >

Spennende Lillevi
Takk for dikt og kinesisk visdomsord.
Hva symboliserer da en brønn?
Da går jeg tilbake til Murakami som jeg nevnte ovenfor. Som jeg skrev ovenfor så har Murakami veldig ofte en brønn med i sine bøker. En som heter Mattis Øybo intervjuet Haruki Murakami og spør ham om dettte:

I flere av romanene dine plasserer du en brønn sentralt i handlingen (...) Hvorfor denne fascinasjonen for brønner?

Murakami svarer:
Jeg har alltid vært fascinert av brønner. Når jeg går forbi ser jeg alltid ned. Flere leser det som et symbol for det underbevisste. Kanskje det er sant. Da jeg var barn var det en brønn i hagen utenfor huset der jeg bodde. Den tiltrakk meg sterkt.

Er det også slik Nedreaas ser det - et symbol på det underbevisste? Du vet der er noe - derav tiltrekningen, men samtidig kommer angsten for du vet ikke hva der er der nede?

Mattis Øye spør videre. Murakami svarer:

Øye: Det er en fantastisk bra metafor ettersom leseren nesten kan fylle det med hva han vil. Ønsker du å bevare denne åpenheten for leseren?

Ja. Jeg vil ikke fortelle leseren hva han skal mene. Han må stå fri.

Toru Okada i Murakami sin roman Trekkoppfuglen forsøker hardt å finne igjen det han har mistet. Det er i brønnen han går inn i seg selv for å finne svaret.

Det er en fascinerende metafor.
Herdis føler seg trukket mot brønnen. Er det en slags undergangslengsel?
Vi mennesker har vel en viss tilbøyelighet til å blir tiltrukket av brønner, høyder, det som er farlig?
Men vi har også livsvilje, Herdig finner styrke til å klatre opp igjen. Ja, hun klarer det ved hjelp av en bolt, men mest pga egenvilje og kraft (livsvilje).