De to siste bøkene jeg har lest, har hatt mindre sympatiske farsfigurer. Knausgåds "Ute av verden" har en hovedperson der både far og farfar har lite sympatiske trekk. Sofi Oksanens "Stalins kyr" har en hovedperson med finsk far som både er taus, forfyllet og utro. Jeg har nå begynt på Harry Bernsteins "Den usynlige muren", og der er det også en lite trivelig far som preger familien. Så begynner jeg å tenke tilbake om jeg i det siste har lest noen bøker som har hatt kloke, sterke personligheter i farsrollen, men jeg greier ikke å komme på noen. Det nærmeste jeg kommer er Tore Renbergs "Charlotte Isabel Hansen". Han prøver i det minste, selv om han tramper feil så det holder. Finnes det noen romaner som skildrer den kloke, modne og sympatiske farsfigur?
Viser 114 svar.
Jeg falt veldig for Hobie i The Goldfinch. Han framsto som en klok og kjærlig farsfigur for Theo, som traumatisert og forvirret nærmest ramler inn til den gamle møbelsnekkeren, i et forsøk på å finne fotfeste i livet etter at han mistet moren sin i et terrorangrep.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Forfatter Jan Guillou har ikke akkurat ymtet så stor takknemlighet til
sin pappa, som skal være ganske sosialrealistisk biografert i 'Ondskan'
Men spanderer han ikke, på sine eldre dager, en langt mer gedigen
pappriark i 'Men inte om det gäller din dotter' :
pappa Pierre, til den tospråklige 5-årige og terroristkidnappede Natalie
Han nærmer seg ihvertfall en viss olympisk dimensjon, som
nypensjonert fremmedlegionær offiser er han ikke tapt bak et
militært attakkstyrke-fly
Jeg må innrømme at jeg er en enkel sjel, så jeg vet ikke om jeg helt skjønner hva du mener... :))
du kan ikke helt mene det, når du har gitt en sekser til
Marcel Prousts 'tapte tid'...? så er du nok snart på sporet.
(av den sympatiske farsfiguren..
velkommen til Jan G., noen detaljer går på innholdet av
de to lenkede romanene.. det er sånt en ofte må finne seg i !?)
"Himmelen bak huset" av Gaute Heivoll og "Annas himmel" av Stian Hole.
Faren i "Danny og den store fasanjakten" av Roald Dahl var en helt utrolig far selv om han lærte Danny "ulovlige" ting.
Har ikke Marikken av Astrid Lindgren en ålreit pappa, det ble sagt i TV-serien som nylig gikk på NRK, eller så leste jeg det i en biografi like før jul. Åkkesom, hennes egen pappa, Samuel, er en av de fine. Astrid Lindgren har skrevet en liten bok om kjærlighetsforholdet mellom foreldrene. Så synes jeg personlig at Scarlett O'Haras pappa Gerald O'Hara er fin, han er jo latterlig og irsk og alle syns han er ubehøvlet og ikke god nok for Scarletts mor. Så klok og moden er nok ikke det første man forbinder med han. Men jeg hadde sympati for ham. Siri Hustvedt gir et varmt bilde av sin pappa i en av sine selvbiografiske bøker. Det gjør Sigrid Undset også. Helt øverst ruver Atticus Finch. For meg.
Atticus Finch kommer veldig høyt for meg også - han gjorde stort inntrykk!
Blir jo nødt til å nevne "Jeg er Malala! Her må man i tillegg huske på at i denne kulturen er det overhodet ikke vanlig at en far er så oppfordrende mot en datter! Kanskje årets far?
Ellers så leste jeg nettopp ferdig "Huset ved moskeen, der er der beskrevet et hus som hører til moskeen. Husets overhode Àga Djàn var vel en av de mest kjærlige og ansvarfulle fedrene som noen gang er blitt beskrevet, som ihvertfall jeg kan erindre.
Selvfølgelig kom jeg nettopp på faren i "Huset på prærien, nå snakker vi vel kanskje om alle kvinners drømmemann, og ja finn fram spybegrene dere mannfolk:-) Nå har dere noe å leve opp til!!
Huset ved moskeen husker jeg som ei veldig bra bok, ja. Og "Huset på prærien" gikk som TV-serie i min barndom... mimrer litt nå :))
Ja, og serien var delvis bygd på Laura Ingalls Wilders selvbiografier Derfor er den fantastiske faren, forøvrig spilt av Michael Landon , ikke en oppdiktet rollefigur, og det gjør han vel enda mer fantastisk, eller hur mine damer???
Uffda, eller unnskyld til alle dere menn, har kanskje gnidd det inn godt nok nå, og så er det jo så lenge til farsdagen, men dere får søke litt trøst i bøkene, og kanskje komme med eksempler på troll til kjerringer, for kan love at det finnes nok av dem! (det kan sikkert min mann skrive under på;-) )
Jeg synes Kristin Lavransdatter har en trygg, sterk og sympatisk far. Leser bøkene om henne for første gang nå, de anbefales på det varmeste :-)
Kanskje ikke akkurat hva du er ute etter..., men Mumipappa må da være en av litteraturens tryggeste og vennligste pappaer :-)
Vennlig, men litt fjern, kanskje? Jeg opplever Mummimamma som det trygge, faste holdepunktet blant alle farlighetene i Mummidalen!
Ja, jeg lurte litt på om denne fjernheten hans diskvalifiserte han fra "Bjørgs liste"... Men på den annen side, Mummipappa svikter aldri :-)
Jeg vet ikke om jeg tør å si det, men jeg har egentlig aldri helt knekket Mummi-koden. Tove Janssons "Sommerboken" er en av mine favoritter, mens jeg aldri har fått noe særlig forhold til Mummi-universet. Kanskje jeg skulle prøve med noen "nye briller" på?
Jeg gikk glipp av Mumi-familien som barn. Men da jeg begynte å lese bøkene i voksen alder, for barnebarna og meg selv, ble jeg fascinert over hvor mye livsvisdom og humor dette universet rommer. Så mange menneskelige trekk tatt på kornet! Ikke vanskelig å finne noen å kjenne seg igjen i.
Mitt svar på spørsmålet ditt, Bjørg, gir selv vel ut fra dette selv :-)
Men OBS, gå til originalversjonene og styr unna alt som heter forenklinger, bearbeidinger og tegneserier. Jeg tror alt dette har ødelagt mye for mumiene.
PS. Sommerboken er en av mine favoritter også, så varm og vakker og full Tove Janssons gode humor .
Jeg leste heller ikke Mummibøkene som barn, men har lest noe som voksen - og det har vært originalversjoner. I likhet med Marit, har jeg oppfattet ham som ganske fjern... :))
Vi er fleire. Ingenting galt sagt om Mummi-universet, men av ein eller annan grunn har det ikkje fenga meg i særleg grad.
Tove J. er nå karikaturtegnerske av rang - reiser du til
svenskfinland, møter du fort gafser, hemuler og mymler,
livaktig - vi kjenner dem nesten fra før.
Etter hvert har Tove levd seg så inn i disse karakteristiske
temperamentene at det blir fine eventyr, og til og med
passable småromaner om dem. Særtrekk portrettert med sympati
og respekt, små varelser må få være seg selv..
I Norge er det mer sjeldent å møte folk som akkurat ser ut
som om de er tegnet av Tove. Men det hender.
"I Norge er det mer sjeldent å møte folk som akkurat ser ut
som om de er tegnet av Tove. Men det hender."
Det sitter en gjeng på en av ytterveggene til Nidarosdomen!
Ikke akkurat folk, men en utrolig likhet. Hver gang jeg ser disse steinfigurene lurer jeg på om Tove Jansson så dem før hun tegnet familien i Mummidalen :-)
Du verden, eg bodde jo i byen i nesten eit tiår, men dette la eg adri merke til.
Hugsar du omlag kvar dei er?
Figurene befinner seg på baksiden av Nidarosdomen, på østlige del av veggen motsvarende hovedinngangen (hvis jeg ikke tar feil). De er forholdsvis små og ikke så lett å få øye på hvis du ikke vet at de er der. Jeg antar at det er tre mulige forklaringer:
- en ren tilfeldighet
- et pek fra steinhuggerne (som at Bob Dylan står på toppen av et av tårnene), domen er under kontinuerlig restaurering, og det er ikke uvanlig at kunstnere og håndverker legger inn denne typen «signaturer»
- at det faktisk finnes et felles referansepunkt mellom figurene på Nidarosdomen og Tove Janssons mummi-univers, noe som hadde vært spennende å få klarhet i
I forsøk på å trekke dette tilbake til litteraturen: Det er nylig kommet en ny biografi om Tove Jansson. Kanskje den kan gi svar på hvor hun hentet inspirasjon til skikkelsene sine.
Noen som vet?
Eg var i Trondheim ein snartur i veka, og fekk tid til å springe bakom domen på Mummi-jakt. Ein del av den aktuelle veggen er kledd inn for restaurasjonsarbeide, som de kan sjå:
Men rett til venstre for det innkledde partiet, rett under taket på tverrskipet av tverrskipet, er det ei rad med det eg oppfattar som dyrefigurar (ikkje alle er med på biletet):
Kan det ha vært desse du hadde i tankane? Eg såg ingen som eg oppfatta som 100% Mummi-like, men kanskje er det denne krabaten, heilt til venstre i biletet over, som er likast?
Ingen kan i kan i si at du ikke går grundig til verks, Jostein!!
Det begynner nå bli noen år siden jeg så disse mumiene, men jeg minnes en større likhet. Kan de være bak presenningen? Jeg skal til Trondheim i mai. Da lover jeg forske nærmere på saken og håper at presenningen er borte.
Skal vi prøve å dra noe konkret litterært ut av dette sidesporet, må det være at den inspirerer til å lese Tove Janssons biograf :-)
Mens vi likevel er ute på viddene, så må jeg fortelle at jeg i går kjøpte en essaysamling av Ragnar Hovland Kunsten å komme heim og andre essay. Der skriver han om Johan Borgens morsomme bok Far, mor og oss, og trekker sammenligninger mellom denne familien og mummifamilien:
Forfattarfaren har noko drøymande mummipappaaktig over seg, mora, som
er den som arbeider, får vi vite ("Og alle sier at en må arbeide.
Unntagen mor. Hun bare arbeider."), har på same måten som mummimamma
alltid dei rette trøystande og kloke orda å gi frå seg.
Og han nevner også søsteren i boka, som ligner veldig på Lille My. Johan Borgens bok er en liten perle som jeg kan anbefale ;))
Tusen takk for et artig tips! Begge bøkene du nevner, har jeg hatt på ønskelisten en stund - men jeg ante ikke at det var noen sammenheng mellom dem.
Disse to vil bli prioritert! Må bare få tak i dem først :-)
I Tuula Karjalainens biografi over Tove Jansson står det en hel del spennende om inspirasjonskildene til skikkelsene i Mummidalen, men ikke et ord om Nidarosdomen! Dessverre.
Takk skal du ha! Bare for å ta dette enda litt lenger ... Finnes det indikasjoner på at både Jansson og steinhuggeren i Nidaros har blitt inspirert fra samme kilde, uavhengig av hverandre?
Jeg har ønsket meg Tuula Karjalainens Jansson-biografi; ønsket blir ikke mindre av dette.
(Beklager, Bjørg for at jeg drar denne tråden din helt ut på viddene :-)
De morsomste diskusjonene er ofte de som har havnet ut på viddene! Og nå har jeg lett i boka vi har i hylla med skulpturer fra Nidarosdomen, men de var bare fra Vestfronten, og det var jo ikke der Mummiene var. Må visst ta meg en bytur i helga og se. Man vet aldri hva slike bokdiskusjoner kan føre med seg ;D
Dylan! Han blei jo ein truande kristen etter kvart, kanskje skuldast det ei slags voodoo-påvirkning frå salmesangen under sandalane til statua hans?
ad teori Felles referansepunkt:
Ligner de fasadefigurene på mennesker, andre vitale varelser,
eller muligens på feilparkerte avdøde? som f.eks.
'Lemurer' (spøkelsesapeaktige spøkelser,
... noe murerne kunne le av?)
En prøvde bildesøk på Nidarosfasader, men fant lite Toveaktig.
Kanskje noen av oss er på stedet med teleobjektiv?
Det er mummitroll rett og slett! Bare ansiktene, en face :-)
..hadde det kanskje vært grunnlag for en 'fårespørsel' til de
Rette og ansvarlige kunst/historisk/filosofisk mv. vismenn
som ekspederer i de nidarosiske embeter, hvordan dette
fasadefeltet er å forstå -- og hvordan eldre utgave var
å skue ?
Feel free :-)
..da har jeg konferert litt med Polishemulatet i Mumindal herred:
det har vært kjent at polishemulen kan være velvillig til å åpne
gamle arkiver for pressen, når denne stiller opp med en kanne
Very Superior Old Spylevæske.
Følgende kan røpes; det begav seg i den tid Lars Jansson var
sorentegner, at det innkom bekymringsmelding fra Filifjonkas
grandtante gjeldende Mumipappa og kretsen omkring ham.
Episoder av skadeverk og forargelsevekkende opptreden påfulgte
frislipp av en gjeng muminøse skikkelser, antatt sterkt dehydrerte,
med arkaisk og underverdensk preg. Berørte naboer mistenkte at
småtrollet i svart flosshatt måtte ha iverksatt dalens notabelt
gruforgrymligste svartkattehuminale lesekunster og oppnådd partiell
gjenopplivelse av den muminske dyrearts tusenårige urfedre, som
til da hadde vært flatpakket og deflatert bisatt på tørkeloft -
inntil anledningen til en omfattende rangel var materialisert.
Sorentegner Lars hadde materiale til å rekonstruere antatt forløp
med vitnebaserte skisser av meldte dehydrerte amokselskap.
Det mymles om at han kan ha deltatt i planlegging av komplottet..
Lokalpressen etterforsker pr. teori at pågrepne exmuminale skikkelser
en tid kan ha vært sendt på botsferd til munkene i Nidaros katedral
og senere portrettert som lettere vandøde fasadespøkelser der.
Fenomener som tross alt kan ha sin enkle, undernaturlige sammenheng.
Tusen hjertelig takk for ditt underfundige svar!
Jeg må likevel medgå, jeg forstår ikke svaret ditt helt. Hvem har du konferert med? Og hva kom ut av det?
det meste er resymé av en av Lars J.s tegneserier, han var
spandabel med å modernisere temaene i mumidalen endel,
mer absurdhumor, der Tove er mer klassisk nesten-minimalist.
Så han fant på å vekke opp ur-muminene, de lignet mer på
mumifiserte varelser actually enn noe annet som er sett der
i dalen.
'Lokalpressen' kom med litt apokryfe detaljer ekstra da,
ved meg.. og Nidaros-munken inn i mistenkt-mappa, hans yrkes-
stand kan vel være fortrolige med kryptiske operasjoner -
hva kan han ikke ha funnet på med en gjeng vandøde paleo-
muminale fyllebøttedyr... av Kalevalisk arvestoff?
Gode griff...
Polishemulen kan ha ett spår ändå..
siden domfasaden er under kontinuerlig kunsthånd-gripelig
modernisering - der flirebåndet iblant kan tre i kraft.
Fortsatt gjetter en i blinde, men om de mumietrolske
fasadedyra skulle fremstå litegrann moderne donaldiserte
pr. idag sammenlignet med sine stein kolleger stort sett?
- så kunne det bli bra interessant å se bildedokumentasjon
av forrige utgave av samme fasadeparti. Om det var mer
felles referanse der da?
Han tror han tenker på en episode av fullformat tegneserie
i Lars J.-perioden, der mumipappa &co søker sine røtter.
Kanskje går han ut med mer detaljer, noen observasjoner
fra publikum?
Ikke meg heller.
Artig forslag, en mann [ eh, - et troll? ] av heder.
Skjønt Tovemamma legger ikke skjul på at han kan ha
sine perioder med lengsel etter stormen og havet.
Iblant kan han nesten ikke tøyle seg for å dra på
rangel med hattifnattene ?
Takk for flere gode forslag! Jeg har laget ei liste som jeg nå har oppdatert med forslagene deres :D
"Maria og pappa livet etter mamma" av Marius Holmsen
Den er nydelig! :)
Det syns jeg også! :)
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee. Det er en skildring av en fantastisk mann og pappa. :)
Ser jo nå at du allerede hadde om han, var litt kjapp. Uansett; fantastisk bok! :)
Jeg løfter denne gamle tråden litt. Tipsene jeg fikk her forrige gang gjorde at jeg ble kjent med bl.a. Atticus i Drep ikke en sangfugl, faren i Veien og bestefaren i Gulldronning, perledronning. Jeg ser det er flere bøker her jeg ikke har testet ut ennå, og som står på lese-lista.
I julegave fikk jeg en bok jeg ikke hadde hørt om før, I skyggen av banyantreet. Jeg hadde ingen spesielle forventninger til den, men ble positivt overrasket. Handlingen er fra Kambodsja under Røde Khmer, og historien ses gjennom øynene til ei sju år gammel jente. Faren i boka fikk meg til å tenke på denne tråden. Han prøver å lære sin datter å tro på skjønnhet og håp om en bedre verden midt oppi grusomhetene de opplever.
Kanskje noen av dere har flere tips til bøker med en sympatisk farsfigur?
Eg oppfatta faren i Lars Saabye Christensen sin Herman som ein rimeleg sympatisk type.
Men den farsskildringa som har gjort størst inntrykk på meg dei siste åra må vere den av Jan i Skrolycka i Keiseren av Portugallien. Makan ...
Mo i Blekkhjerte av Cornelia Funke er ein sympatisk og god far, om enn med sine hemmelegheiter (heldigvis finst det ein del barne-/ungdomsbøker med positive farsskikkelsar, elles hadde det vore sørgeleg). Eg tenkte òg på faren i Susan Abulhawa sin Morgen i Jenin som ein far som prøver å vidareføra gode verdiar til ungane sine.
Hva med Banevokter Thiel av Gerhart Hauptmann? Hovedpersonen elsker sin sønn, men han har et troll til kone og konsekvensen blir, ja, fatal. Fin liten bok av en nokså ukjent Nobelprisvinner.
Det er en veldig sympatisk farsfigur i "Boktyven"! Hans Hubermann gjorde stort inntrykk! :-)
Jeg tror dette må komme av at alle virkelig gode forfattere har hatt en usympatisk far. Grunnene er nok mange og overskuelige, men muligens er det slik at det anstrengte forholdet, kanskje endog hatet til faren, vekker en mer generell opprørstrang, eller et behov for å distansere seg fra hans karakter og væremåte, kanskje også en innovervendt motvilje fordi man ser at man selv begår de samme feil. Uansett er det her naturligvis solid grobunn for drama! Den sympatiske farsfigur kan ikke måle seg i dette henseendet, og blir følgelig marginalisert i litteratursammenheng.
Dette innlegget er selvfølgelig ikke helt alvorlig ment, men er like fullt skrevet fordi jeg tror det kan ha et snev av sannhet i seg, høhø.
Det var akkurat dette min engelsklærer på videregående, Mr. Rodgers, sa til meg: "You should become a writer. The best way to be a good writer is to have had a lousy childhood." Aldri like spennende med solskinnsdager og hjertelige fedre...
Hehe, høres ut som en bra lærer!
Sikkert mye stor kunst som er "skapt i smerte", ja ;D
Men hvis du ser på noen av forslagene som har kommet nedenfor, så finnes også den sympatiske farsfiguren uten at det nødvendigvis trenger å bli kjedelige bøker. Det kan jo være en annen karakter som bringer inn spenninger eller konflikter som skaper interessant lesning.
Ja, det har du selvfølgelig rett i!
Fine tanker (hehe, nåvel! fine som i sannferdige), men jeg tror det ville være heldig å trekke blikket enda et hakk tilbake, kanskje generalisere en smule mer. All skriving kommer av en trang, en skrivetrang - hvorfor skrive når man heller kan pløye åkeren? - og at denne motivasjonen - eller sulten, om man vil - er et ønske om å lette sitt hjerte fra noe som tynger det, fra en pine eller plage som har fulgt en gjennom livet. Denne plagen kan vel være alt fra krigsopplevelser, foreldres tidlige død, tap av kjærlighet eller en særs usympatisk far. Kanskje en pessimistisk og til dels svulstig konklusjon, men man kan vel si at stor kunst har sitt opphav i smerte?
Hvis vi arbeider videre med det du skrev og det jeg nå har skrevet, kan vi vel si at fordi ingen har blitt brydd - naturlig nok - av en sympatisk far, er denne skikkelsen sjeldnere å finne i litteraturen.
Alt dette skal jeg dog ikke hevde bastand. Å være en skråsikker psykolog er en rett jeg ikke påberoper meg; jeg skal ikke tre fortidige skjebner over hodet på våre forfatter, om enn hvor morsomt, interessant og stimulerende det er. ;-)
Men, ingen usympatisk mor ? Forekommer det ? jeg bare spør. Antyder intet overfor innlegget av Eirik her, bare en tanke som slo meg. Akkurat nå.
Moren i Din, alltid av Gøhril Gabrielsen er definitivt usympatisk.
Jeg noterer meg det med takk. Om jeg leser den vet jeg ikke. Men, jeg vil jo tro der kan finnes en del usympatiske mødre i litteraturen. Som jeg påpekte med Øst for Eden av Steinbeck. Husker også moren , mest omtalt som bestemoren i Hellemyrsfolket (Sjur Gabriel) "småfylla" av Amalie Skram. Men her ble årsaksforholdet mesterlig beskrevet, hennes alkoholisme. Så årsaken bak en slik mors "opptreden" viser seg som regel , kan der også være årsaker til en usympatisk farsrolle, som kan rettferdiggjøre ham? Kommer slike ting tydelig frem i like stor grad. Jeg har ikke svaret.
Jeg prøver bare å være en "objektiv" iakttaker og leser.
Jeg tenker at det alltid er en årsak til "usympatiskhet". Selv om det ikke alltid kan rettferdiggjøre oppførsel. Innen litteraturen kan det kanskje se ut som om det søkes å forklare omstendighetene for mors handlinger, men ikke så mye fars. Kan hende har det med fars "fravær" fra hjem og omsorgsoppgaver, det er mer forventet en barskere oppførsel, "menn er menn osv". Det har vel tidligere vært en kultur for menn skal holde det inne, alt som har formet dem, og så litteraturen speiler vel bare samfunnet på dette viset også. Jeg tror vi snart vil se at dette er i forandring i litteraturen også, ettersom både mors - og farsrollen er i stadig utvikling i hjemmet.
Merkelig med gjensyn av et så gammelt innlegg. Fem år? Jeg var en ganske annen fyr. Men kanskje jeg ikke mener så veldig forskjellig nå som det jeg skrev her. Usympatiske mødre ja, de er også vidt omkring. Det første som slår meg her og nå er The Sopranos.
Redigert: Apropos dette. Sons and Lovers. Jeg skrev min master om denne romanen. Noe av det jeg satt av en del plass til var å tilbakevise resepsjonen syn på moren og faren i romanen. Faren blir ofte tolket usympatisk og moren som en slags engel, men det er jammen helt høl i hue'. Moren her er noe nær et monster. Heldigvis er romanen kompleks nok (god nok) til at de begge er skrevet som hele mennesker, altså ikke typer*, og å kalle den ene for monster er egentlig bare et oppildnet slump fra min side.
Takk for greit svar. Jo akkurat her må man jo kunne si det. Så absolutt. Skjønt jeg må nok ta denne opp igjen. Tenkte vel ikke så mye over problemstillingen da. Men skal en bokk være troverdig, troverdig nok: er det ikke den onde, usympatiske, ikke deltakede , anonyme (for barnet som savner noe "mer") osv osv , som går igjen i slike skildringer? Moren er som regel, sett med barneøyne mer en "helgen" om ikke engel, jeg mener i de flestetilfeller? Og er det ikke slik ungdom også vil huske henne, fordi de vil det eller at det er slik. (Jeg holder meg til det jeg mener å ha observert på min reise som leser i litteraturens verden. Og kanskje det også er naturlig: Moren er jo den som gir liv, setter barnet inn i verden, og i de verste tilfellene kan hun bare gjette hvem faren er ?
"Øst for Eden" av John Steinbeck, er jo moren sett fra leserens øyne det man kan kalle om ikke et monster så ihvertfall et sjeldent dårlig eksemplar av morsidealet (forsiktig sagt), men guttene lever lenge i lykkelig uvitenhet om hennes svik. De vil jo helst tro hun var en engel, som døde tidlig. Når avsløringen kommer, først da kommer sjokket! For tvillingbrødrene, vel og merke. vi som lesere ser det jo nesten helt fra bokens begynnelse.
Dette var boken jeg hadde i minne da jeg kom med mitt noe uklare innlegg.
Takk for svaret, Eirik. Men emnet er jo interessant for mange lesere må jeg tro.
Jeg tror at grunnen til at det faller mer "naturlig" å skrive om utilstrekkelige/grusomme/psykopatiske fedre enn mødre fordi "myten" om kvinners naturlige morsinstinktet og omsorgsfølelse er så solid forankret i vårt syn på foreldre rollene. At en mor fremstilles som ond, eller utilstrekkelig, gir et kraftigere (negativt?) følelsesmessig inntrykk. Jeg har dessverre gjort den tabben at jeg så Antichrist av Lars von Trier, hvor kvinnen stilles i et heller dårlig lys. Og det er nå for så vidt greit nok, gærne kvinner finnes overalt. Det som virkelig rystet meg langt inn i sjela, var morsrollen. Hadde faren behandlet barnet i filmen på samme måte, gjort de samme tingene, hadde jeg blitt opptrekt. Det at denne moren for eks hadde tatt skoene på gutten på "feil fot" med vilje, for å påføre han smerter og ubehag.....Det traff meg så inn i hjertet at jeg har sverget på å aldri røre noe av Lars von Trier. Ikke fordi det han lager nødvendigvis er dårlig, men jeg klarer bare ikke å ta innover meg faktum at noen kvinner er onde og grusomme mødre.
Hehe. Klisjeer er klisjeer, oppbrukte aforismer, fordi de gjerne er sanne, så i blant kan man vanskelig styre unna dem; smerte er nok ofte opphavet til stor kunst. Skjønt, hvilket menneske har ikke opplevd stor smerte? Jeg har selv ikke opplevd Stor smerte som følge av familiære forhold, min smerte har så å si utelukkende opphav i mitt forhold til selve toppen av hierarkiet, nemlig Universet. Der kan vi snakke om usympatisk farsfigur! Komplett likegyldig til hva jeg foretar meg, aldri gitt meg noen retningslinjer, har ingen formening om distinksjonen mellom rett og galt.. listen er lang over dets mangler og fullstendige mislykkethet som autoritet. Blir nok Min Kamp tatt et steg lenger av dette! Nei, vent, jeg har lovet meg selv å aldri skrive noe som kan minne om en biografi. Vel, for mye rødvin fører til for personlige innlegg, muligens. La det være sagt at jeg i bunn og grunn er en gladlaks som ingen skal bekymre seg for! Kremt, håper noen har vett til å styre denne skuta på rett kjøl igjen.
Nei, du har rett, universet eller skjebnen eller tilværelsen (hva man nå velger å kalle "det") er ikke den mest omtenksomme lensherre. Vi arme får gjøre det beste ut av det lodd vi er tildelt, og som gladlaks får vi svømme opp elven om så strømmen renner imot oss. Jeg må nok innrømme at også jeg har tatt et glass eller to rødvin... Skål derfor!
Anbefaler "Veien" av Cormack McCarthy. Katastrofen har skjedd og far og sønn opplever og ser mye. Far må svare på barnets spørsmål, og den handler mest om å være og å forbli et menneske, moralsk og anstendig, selv om man må ha mat og andre nødvendigheter.
Har nå lest boka, og det var et meget godt forslag! Mange moralske dilemmaer her, og forholdet mellom far og sønn er nydelig beskrevet.
Flere har anbefalt denne, og siden jeg har funnet ut at den står i bokhylla vår, kommer jeg nok til å lese den snart. Takk for tipset!
Finnes det noen romaner som skildrer den kloke, modne og sympatiske farsfigur?
Ja, det finnes!!! Og tusen takk for at du spurte, for jeg er lykkelig hver gang jeg får anbefale denne forfatteren: Marilynne Robinson! Hun er blitt blant mine absolutte favoritter - og i romanen Gilead er fortellerstemmen en eldre far som skriver et brev til sin lille sønn for å fortelle ham sitt livs historie. Den romanen, og den fortellerstemmen, er noe av det vakreste jeg har lest noen gang! Og fortelleren? En klok, moden og sympatisk farsfigur, akkurat som du ba om. (Rene kinderegget, hva?)
(Og når du har lest Gilead, kan du fortsette med den frittstående oppfølgeren Home - jeg tror den heter "Hjem" i norsk oversettelse, altså. Også en fantastisk bok.)
Kos deg!
Jaaa, Gilead er nydelig!!
Hurra, endelig flere som har funnet frem til denne fantastiske forfatteren! Jeg unner alle denne leseopplevelsen, så nå ble jeg veldig glad for at du ga ditt besyv med i laget - Gilead er jo en så vidunderlig bok....
Selv om han ikke får sjansen til å være far så lenge, så vil jeg si at faren til Harry Potter virker ganske sympatisk. Han dør jo tross alt mens han forsvarer Harry og Lily.
Må bare slenge på nok et bekreftende Jaaaaaaaaaa!! Blir så begistret når jeg kjenner igjen minegen begeistring. Er det narcissime??
I så fall er de fleste narcissister, inkludert meg ^^
Ja, det har du helt rett i! Har lest alle Harry Potterbøkene høyt for mine to sønner, og vi var like fasinert alle tre!
Om ikke far, så en god stefar (og det er vel en minst like vanskelig jobb?): jeg-personen i "Lykka er ein sjeldan fugl" av Anna Gavalda.
I Kabalmysteriet finner man en fin farsfigur, syntes jeg.
Den har jeg ikke lest, så jeg får notere den på lista mi. Takk for tipset!
Stefaren i "boktyven" lever opp til beskrivelsen klok, moden og sympatisk.
Nok en ulest bok jeg kan se fram til å prøve :-)
Du finner en av dem mellom permene på "Vindens skygge"
Du har sikkert rett, men jeg husker ikke så nøye siden det er noen år siden jeg leste den. Det var iallefall en uvanlig bok med en helt spesiell stemning. God bok! (Rart hvor fort man glemmer detaljer i bøker man har lest - jeg er iallefall slik. Etter en stund husker jeg ikke mye utover om boka var bra eller dårlig...)
Jeg holder akkurat på med "Siste natt i Twisted river" av John Irving. Her er det fedre i to generasjoner, bekymrede, katastrofetenkende, varme og omsorgsfulle fedre. Som farsfigur så er begge hovedpersonene absolutt sympatiske, og typisk "Irwingfigurer".
Har nettopp kjøpt den, ser fram til Irving igjen! Og gode fedre!!
Jeg slår et slag for faren til Albert Åberg.
En stund siden jeg har lest dem, men er ikke han litt tafatt?
Vel, kanskje, men jeg mener han må sees i lys av sin tid. Tidlig på syttitallet var papparollen i endring, og jeg synes han gjorde en god jobb tatt i betraktning at han var aleneforsørger. Det virker som om Alberts far valgte å være en tilbakelent omsorgsperson som overlot Alberts åndelige utvikling til seg selv, kanskje fordi han ikke hadde overskudd eller evne til å være mer tilstede, kanskje fordi han hadde tro på Alberts evner. I alle tilfeller endte det jo godt.
Les "Hässelby" (om Albert Åberg som voksen) så får du vite hvorfor pappa er litt tafatt, og hvor det ble av alle Albert sine venner... :)
Ut å stjele hester er jo også en skildring av forholdet mellom sønn og far. Klarer ikke helt å bestemme meg for om han kan beskrives som en sympatisk far, men det er jo en bok mange har satt pris på - nettopp pga måten forholdet mellom sønn og far er skildret.
Ja, denne boka leste jeg for noen år siden, og synes å huske at hovedpersonen hadde en fin opplevelse da han bodde sammen med sin far. Jeg husker likevel best det sviket han opplevde da faren dro fra familien uten å forklare hvorfor, og hvordan han syklet til stasjonen dag etter dag i håp om at faren skulle komme med toget likevel. Men Per Petterson er veldig god til å beskrive stemninger og relasjoner mellom personene sine.
Jeg synes å huske at faren i "Drep ikke en sangfugl" nettopp var litt av en "helt". Ellers er jeg enig, det er langt mellom dem, - men vi har jo Lavrans da;-) Dessuten tror jeg kanskje at døtre/kvinner har flere positive fremstillinger av fedre enn menn har, der blir forholdet fortere preget av et oppgjør.
Interessant nok tenkte jeg først på en veldig sympatisk bestefar i "Gulldronning, perledronning", men noe av poenget der var vel at han nettopp gjorde opp for ikke å ha stilt opp som far, eller i hvertfall ektemann, - hvis jeg husker riktig.
Da har jeg lest "Drep ikke en sangfugl", og det var virkelig en perle av en bok! Den er tydeligvis populær, for alle eksemplarer var utlånt på begge de nærmeste bibliotekene. Kjøpte den derfor på bokkilden.no , og dette er uansett en bok som det er fint å eie selv. Takk for tipset!
Det er så fint at den fortsatt blir lest og satt så stor pris på! Jeg leste den da den kom i Bokklubben i 1975, og hadde i grunnen glemt den, helt til den fikk mye positiv omtale på "Bokvenner" for et(?) år siden, så da leste jeg den omigjen, - med stor glede! :-)
Så det var et eksempel på at jeg ble påvirket av omtale på et litterært nettsted. Og det er også et eksempel på at det går an å blåse nytt liv i gamle bøker via et slikt sted, slik det i en annen debatt her inne blir slått et slag for forfatterskapet til Haldor Laxness, og særlig "Brekkukotkrønike"!
Ja, det har jeg merket meg, så Laxness kommer nok til å bli lest :-)
Ja, jeg tenkte også på Atticus i "Ikke drep en sangfugl". Som farsfigur er han nærmest en uoppnåelig, mytisk skikkelse. Uendelig tolmodig og vis.
Faren i Nicolai Frobenius' selvbiografiske "Teori og praksis" fremstår for meg som en god far. Menneskelig med sine feil, men en god far. Ihvertfall hvis man siler vekk hovedpersonenes snikende galskap.
Da jeg så svaret ditt, sjekket jeg de diskusjonene som jeg fant her inne om "Drep ikke en sangfugl". Høres absolutt ut som en lesverdig bok. Undrer meg likevel over at det ser ut som det er mye mer varierte personlighetstyper å finne i skildringer mellom mor og barn enn mellom far og barn. Hvis det ikke er jeg som har et skeivt utvalg av bøker da...
Jeg tror det er flere varianter, det er forskjell på forholdet mellom far og sønn og mellom far og datter, - og mellom mor og sønn og mor og datter! Hvilket som er mest komplisert og har vært mest utsatt for forfatteres gjennomgang skal jeg ikke si, - det har vært mange mødre som har fått gjennomgå i skildringer sett fra døtrenes side.
Det første som slo meg var "The Road". Jeg har ikke lest den selv ennå, men ut ifra det jeg har lest om den virker det som de to har et ganske bra forhold?
Men jeg er enig i at det er mange usympatiske fedre i bøkenes verden...
Da skal jeg sette opp "The road" på lista over bøker jeg skal lese :-)
Atticus, faren i boka "Drep ikke en sangfugl" er eksempel på en klok og moden far.
Siden det er flere som anbefaler den, ble jeg nysgjerrig. Skal låne den på biblioteket når streiken er over (biblioteket er stengt).
"Drep ikke en sangfugl" er en klassiker. Det er like vanlig å lese denne på skoler i statene, som det er å lese Bjørnson eller Ibsen i Norge. Helt sykt, egentlig, at ikke flere har lest den. Klassiker! :) Kongeargumentet: den er Lisa Simpsons favorittbok...
"To Kill a Mockingbird" (Drep ikke....) var pensum på engelsklinja som det het den gangen jeg gikk gymnaset - som det også het! Husker ikke faren! Skal lese den igjen etter alle gode ord her inne.
Lisa er en klok jente, så da må det være kvalitet :-)
Hun har forresten ikke verdens mest sympatiske far...
Sist sett
