http://gjennomordene.blogspot.com/search/label/Hanne%20%C3%98rstavik
Viser 1 svar.
Ja, denne boka er vanskelig, den er eksperimentell, veldig intim, vag og lite håndfast. Men det er jo tematikken også! Teksten undersøker hva som skjer når følelser undertrykkes i oppveksten, og setter spor i kroppen og skaper mønstre som vil prege et menneskes liv. Helt konkret handler det om hva det å leve med en voldelig far, gjør med barna. Hvordan takler kroppene deres den utrygge tilværelsen? De er alltid på vakt, og tar alt for mye ansvar for situasjonen, slik som barn gjør. Og hva gjør disse erfaringene med relasjonene de skal ha som voksne?
Det handler vel om å skrive skjønnlitterært om problemstillinger som Ørstavik er opptatt av i arbeidet sitt som Rosen-terapeut. Å prøve å beskrive disse prosessene mellom følelser og kropp med ord, er svært vanskelig, men ikke umulig, og det kan bringe deg i dypere kontakt med deg selv, og gjøre deg mer hel som menneske. Det kan også gjøre terapeutisk helbredelse av psykiske vansker mulig.
Dette for å si noe om hvorfor jeg har stor respekt for Ørstaviks litterære prosjekt her, selv om jeg egentlig ikke synes at dette er en av hennes beste bøker.
Når det er sagt, vil jeg gjerne heve blikket litt og si at for meg er Hanne Ørstavik en av de forfatterne som jeg er glad for er der og skriver fra sitt ståsted om å leve i verden, Dag Solstad er en annen sånn forfatter. De skriver begge to med et stort og tydelig alvor, uten antydning til lettvint ironi, og det er befriende! Selv om jeg ikke liker alt i forfatterskapet til Ørstavik like godt, så har hun en forfatterstemme som rett og slett gjør at man kan føle seg litt mindre fremmed i denne vår vidunderlige og ubegripelige verden. Og det er jammen godt!
Sist sett
