Bokelskere.no

Ja, fra et biologisk ståsted er man jo født med ett sett gener, og det eneste som kan endres er hvordan disse kommer til uttrykk gjennom epigenetikk. Nå skal det sies at hjernen er et plastisk organ da, og at mennesker har utvikla seg til å ta valg basert på informasjon fra omgivelsene. Men det vil ikke si at man nødvendigvis klarer å velge bort sin grunnleggende natur.

Dessuten; varige endringer tar tid - det tar tid å vokse som menneske, og ingen selvhjelpsbok jeg har lest, har endret livet mitt over natta. Og om jeg har vært solgt av en ide, har det i ettertid virket overfladisk, hult og kortvarig.

I tillegg er det en godt solgt illusjon at ett mennesker skal være alt og kunne alt for seg selv, istedenfor å lære å styrke sine egne egenskaper og lære å samarbeide i lag med andre som et trygt individ som forstår gruppedynamikk, som kan dra nytte av kunnskap og ulike personligheter fra flere hold.

Mennesket er selvopptatt, og kanskje mye av vår smerte/følelse av utilstrekkelighet bunner i at vår livsstil fokuserer så mye på individet og at det ikke er grenser for hva det skal kunne oppnå?
Folk har jo også ulik bakgrunn og ulike ressurser tilgjengelige for dem selv. Hva med gjennomsnittspersonen som ikke er fra en vestlig rik oljenasjon? Eller noen fra en ressurssvak norsk familie?

PS: Å eksistere i et fellesskap byr selvfølgelig også på problemer, og det er sunne nivåer av selvopptatthet som man trenger for å overleve, men individet står utrolig sterkt i vår kultur og økonomi, nesten slik at det på randen av selvbedrag. Er det ikke like viktig å kjenne sine grenser, som å se potensialet i seg selv og andre?

Mhm ja genene kan en jo ikke gjøre noe som helst med omtrent egentlig, om ikke ville tukle for mye mer naturen. Ja det er jo ofte bare små forslag, som ikke nødvendigvis gir en svar på det en har behov for nødvendigvis nei. Ja vi mennesker er selvopptatte, men samtidig kan vi jo lære noe av andre mennesker oppførsel å være den beste utgaven av oss selv da. Ja det er nok et viktig spørsmål du stiller det, som en kan svare på mange måter. Ja en må nok sette grenser for andre og seg selv. og samtidig ønsker samfunnet jo stadig utvikling og forbedring av ting. Så det er litt både og kan en si. Og vi mennesker er også nysgjerrig å ønsker noen som kan gi oss oppskrifter på hvordan bli bedre, men det løser selvsagt aldri alt, men kanskje dette kan være til hjelp for noen?

Enig, en ønsker jo å være den beste versjonen av seg selv og lære av andre. Kjenner meg veldig igjen i det å være nysgjerrig på andre menneskers livserfaring.

Så lenge en ikke alltid streber etter noe uoppnåelig, men det er kanskje en del av det å være menneske. Å drømme og forestille seg noe større, noe mer, og prøve å bruke denne egenskapen til å finne tilfredshet, forståelse og sameksistens.

God helg til alle sammen

og godt nyttår - og god helg igjen