Etter så langt femten leste bøker i Discworld-serien, står denne igjen som min foreløpige favoritt.
Det er ikke på grunn av tvisten med at den umiddelbart åpenbare helten (ung, sterk og naiv mann som flytter til storbyen) etter noen kapitler avløses av historiens egentlige hovedperson.
Det er ikke de fine referansene til gammel film-noir, med blinkende neonlys og bitre, alkoholiserte politimenn.
Det er heller ikke den fine slutten, uvanlig rørende for å være tørr, britisk humor.
Det som hever "Guards! Guards!" til noe mer er den dypereliggende tematikken. Pratchett, som alltid skriver reflektert og intelligent, er her uvanlig filosofisk og tar opp ett av de store spørsmålene: Er mennesket grunnleggende altruistisk eller egoistisk? De to motstående teoriene mesterlig personifisert gjennom Kaptein Vimes og Lord Vetinari. Og det store klimakset i boken, scenen hvor de to til slutt møtes, og den ene (i en begrenset grad, slik det nå engang alltid er med filosofi) vinner, er intet mindre enn genialt lagt opp. Når Vimes begynte å le, og det endelig gikk opp for meg hva boken egentlig handlet om, fikk jeg gåsehud. Svært få bøker har klart det.
Viser 4 svar.
Hør, hør!
iblant litt vrient å skille dem fra hverandre,mulig jeg er opp i over 20.liker den med MUSIC WITH ROCKS IN IT
Eller den om filmen WITH A THOUSAND ELEPHANTS!
moving pictures?joda.jeg gikk litt lei.det fantes og et artig pc spill husker jeg.
Sist sett
