Bokelskere.no

Når jeg leser denne tenker jeg at Andreas sliter hakket mer «enn normalt» med det sosiale, med seg selv, med sin rigiditet, med å forstå verden og har såpass mye tvang, tvang han trenger for at det skal være balanse i livet, at han således skiller seg fra unge bortskjemte i dessertgenerasjonen. Depresjonsdiagnosen er nok neppe til hans fordel og noe han trengte for å mestre livet bedre, men Asperger og avhengig personlighetsforstyrrelse er vel mer rett? Jeg tenker at om han bare hadde fått denne forståelsen av seg selv og det han strever med, så ville det kanskje gått bedre med ham? Hva tenker andre lesere med litt erfaring med personer med disse vanskene?

Jeg husker denne romanen som et eksempel på dette med å mestre livet generelt - en spennende eksistensiell roman. Andreas er et "sammensatt" tilfelle - husker det som han ikke tok særlig tak i det selv, kanskje psykiatrien ble mer en krykke, eller sovepute for han. Mer om denne i Reading Randi