Jeg tror at man må ha et profesjonelt forhold til seg selv og egen historie dersom en velger å selge den, enten det er i bokform, som film eller noe annet. Når en velger å dele sin historie i offentlighet risikerer en kritikk og må være sterk nok til å ta den, og å følge en eventuell offentlig debatt. Det er jo ikke lidelsen og erfaringene som blir kritisert, men et ferdige produktet, formidlingsevnen osv. Jeg tror de som velger å utgi sin historie bør gå mange runder med seg selv før de tar steget ut. Det er ikke gitt at responsen bare blir positiv.
Det er noe annet å kamuflere sin historie i fiktive personer, helt klart.
Jeg har ikke utgitt bøker, så dette er bare mine tanker om det. Det ville vært interessant å høre fra noen som har personlig erfaring med dette.
Viser 1 svar.
Jeg skjønner hva du mener, men jeg er ikke helt enig likevel. Når vi vurderer en bok er jo skrivemåten det vi legger mest merke til. Men Regine og Anne har ikke fått utgitt bøkene sine bare fordi de var flinke til å skrive, men fordi de hadde en historie å fortelle om noe de færreste kan forestille seg hvordan er. Det er, tror jeg i alle fall, først og fremst historien som treffer folk (selv om det selvfølgelig hjelper at begge var ganske flinke til å skrive). Da synes jeg formidlingsevne osv betyr mindre, og jeg klarer ikke å vurdere en sånn bok på samme måte som skjønnlitteratur.
Men det er bare meg og min sentimentale mening, og det er helt greit at folk er uenige. Jeg kan forstå det mer nå som jeg har lest svarene deres. :)
Sist sett
