Bokelskere.no

Jeg synes ikke det er brutalt. Sanne historier er ikke private lenger når de utgis, de blir allemannseie. Det er produktet, helhetsinntrykket som blir vurdert med terningskast, det er ikke en vurdering av smerten og lidelsen. Jeg kan skjønne at det er tøft å få tilbakemeldinger på sin personlige historie, men det må en være forberedt på når en velger utgivelse.

Selv om skjønnlitterære "fantasifortellinger" er en annen kategori er også det privatpersoner som har brukt veldig mye tid i skriveprosessen og det kan være sårt og vondt for dem også å bli slaktet av kritikerne og knapt selge.

Dette er to forskjellige ting, men har likevel til felles at det er en privatperson som gir av seg selv og tiden sin og som må være klar for kritikk.

Men produktet blir jo påvirket av smerten og lidelsen, så det blir jo en vurdering av akkurat det uansett hvordan man vrir og vender på det?

Selvfølgelig er forfattere som skriver skjønnlitteratur også sårbare for kritikk de også, men jeg synes ikke det er helt sammenlignbart likevel. Selv om de legger mye av seg selv i boka kan de i en eller annen grad gjemme seg bak fiktive karakterer og historier. Du kan ikke påstå at det gjør like vondt å få en toer for en krimbok som en fortelling om det vondeste du har opplevd. Det får jeg ikke til å stemme i hodet mitt i alle fall.

Men nå kom jeg på at jeg har jo gitt terningkast til tegneserier basert på sanne, triste historier. Så jeg motsier kanskje meg selv litt nå... Hm.

Jeg tror at man må ha et profesjonelt forhold til seg selv og egen historie dersom en velger å selge den, enten det er i bokform, som film eller noe annet. Når en velger å dele sin historie i offentlighet risikerer en kritikk og må være sterk nok til å ta den, og å følge en eventuell offentlig debatt. Det er jo ikke lidelsen og erfaringene som blir kritisert, men et ferdige produktet, formidlingsevnen osv. Jeg tror de som velger å utgi sin historie bør gå mange runder med seg selv før de tar steget ut. Det er ikke gitt at responsen bare blir positiv.

Det er noe annet å kamuflere sin historie i fiktive personer, helt klart.

Jeg har ikke utgitt bøker, så dette er bare mine tanker om det. Det ville vært interessant å høre fra noen som har personlig erfaring med dette.

Jeg skjønner hva du mener, men jeg er ikke helt enig likevel. Når vi vurderer en bok er jo skrivemåten det vi legger mest merke til. Men Regine og Anne har ikke fått utgitt bøkene sine bare fordi de var flinke til å skrive, men fordi de hadde en historie å fortelle om noe de færreste kan forestille seg hvordan er. Det er, tror jeg i alle fall, først og fremst historien som treffer folk (selv om det selvfølgelig hjelper at begge var ganske flinke til å skrive). Da synes jeg formidlingsevne osv betyr mindre, og jeg klarer ikke å vurdere en sånn bok på samme måte som skjønnlitteratur.

Men det er bare meg og min sentimentale mening, og det er helt greit at folk er uenige. Jeg kan forstå det mer nå som jeg har lest svarene deres. :)