Bokelskere.no

Jan Kjærstad er en forfatter jeg har fulgt mer eller mindre trofast siden jeg leste Wergeland-trilogien for noen år siden. Den gangen ble jeg sjarmert både av språket, det intellektuelle nivået på det han skriver, og den enorme innsikten Kjærstad viser i alt han skriver. I den senere tid er det vel helst det siste som har blitt stående, til tross for at jeg fullt ut anerkjenner Kjærstads språk som blant det bedre i en norsk. litterær sammenheng. I Jeg er brødrene Walker, var jeg lenge usikker på retningen han staket ut, og jeg må ærlig innrømme at jeg forstatt ikke ser hvorfor rammehistorien om den voksne Walaker er viktig, men den er likefullt pirrende for fantasien, og det er vel nettopp dette boka handler om. Jeg synes likevel Kjærstad har gjort nettopp dette prosjektet bedre, å skape en interessant og mangesidig karakter, bedre i tidligere verker, særlig ovennevnte trilogi, men også i Speil.

Noe av det som fascinerer meg mest med Kjærstads forfatterskap er hans evne til å fornye språket, samt betrakte tilværelsen fra uvante synsvinkler. I dette perspektivet tar forfatteren flere skritt videre med Walker-boka. Dessuten liker jeg plottet. Brødrene Walker er derfor blitt en av mine Kjærstad-favoritter. Men jeg er enig i at både Wergeland-trilogien og kanskje særlig Kongen av Europa er mer komplekse i sine litterære uttrykk. Kanskje det nettopp var derfor jeg likte Brødrene Walker: Det er noe likefrem og enkelt, nesten Erlend Loesk over boka i tillegg til Kjærstads fantastiske evne til å fortelle en god historie på en uvanlig måte. (Jeg har skrevet mer om romanen i andre tråder på boksida.)

Ja, jeg leste det i stad. Blogger litt for meg selv, så keg husker det om noen år :) Men jeg er langt på vei enig, og språklig sett synes jeg utviklingen til den unge walaker fra de første heftenes prøving og feiling, via det nærmes perfekte og voksne, til tilbakefallet i de siste heftene godt. Men det blir litt enkelt, særlig i starten, og det kan virke som om typografien ikke klarer å gjengi det Walaker skriver "for hånd", uten at det er Kjærstads feil. Merkelig likevel, tross alt lykkes Kjærstad bedre, i det minste med typografiske funderinger i Tegn til kjærlighet. Når dete r sagt, så liker jeg boka, og for den saks skyld hele forfatterskapet til Kjærstad