Bokelskere.no

En av karakterene i boka forvirrer meg litt. Jeg får ikke helt tak på vedkommende. Det gjelder politimannen Tate. Da han opptrådte i rettssalen, fikk i hvert fall jeg inntrykk av en litt «dum» politimann, en som lot sine forutinntatte meninger ligge til grunn og som foretok en svært mangelfull eterforskning. Men så på slutten av boka på allerhelgenskvelden hjemme hos Jem og Scout virker han derimot både forstandig og våken. Det er som om mannen helt har skiftet personlighet. Er det flere her som har stusset over dette?

Heck Tate gjorde definitivt ingen god figur i vitneboksen, men han har jo også opptrådt tidligere i boka, i den dramatiske "mad dog"-episoden. Også der virker han både forstandig og våken.

Dessuten går det fram av hendelsesforløpet at Heck og Atticus må ha kjent hverandre ganske godt helt fra ungdommen av, og at de har en udefinerbar, gjensidig respekt for hverandre. Under rettssaken har Heck "stukket fingeren i jorda", erkjent hvilken setting han står i, og tilpasser seg situasjonen. Han vet hva jurymedlemmene står for og hva utfallet vil bli uansett, og vegrer seg for å legge ekstra skam på jenta. Sånn tenker iallfall jeg.

Det du sier her høres veldig logisk ut. Selv hadde jeg faktisk glemt politimannens rolle i "mad-dog"-episoden da jeg skrev innlegget mitt. Jeg har nå lest denne episoden på nytt og fremdeles stusser jeg over noe. Når Tate overlater skytingen til Atticus, hva er da grunnen? Gjør han det av raushet eller er det feighet som ligger til grunn? Det ville jo være ganske flaut for politimannen om han bommet. Hele denne episoden er forresten skildret på en ganske spesiell måte, nesten som et eventyr. Der hunden stadig nærmer seg mer og mer (Det må jo ha gått ganske lang tid før den rekker fram). Ganske spesielt er det også at Atticus først skyter etter at brillene hans er mistet og knust. Jeg lurer forresten på om det finnes noen lov som gjelder avliving av et slikt dyr. Kan hvem som helst skyte et "galt dyr" eller er det bare politiet som har lov?

Jeg tror sheriffen ganske enkelt bruker sin sunne fornuft når han insisterer på at Atticus skal skyte. Han vet hvem som er den mest treffsikre av de to og vil sikre at avlivningen skjer så raskt og sikkert som mulig.

Det med brillene er jo litt spesielt, som du sier, men der kjenner jeg meg litt igjen. Mine første briller var lesebriller og fungerte elendig på større avstander. Atticus er en "leser" - kanskje det er lesebriller han har på seg? Først skyver han dem jo bare opp i panna, før de faller ned og blir knust.

Hvem som hadde fullmakt til å avlive dyr i Alabama på 30-tallet, vet jeg ikke, men vi må vel regne med at Atticus faktisk fikk en slags fullmakt fra sheriffen i dette tilfellet? (Det aner meg at byråkratiet ikke var så strengt som vi er vant til i dag.)

Et godt og interessant svar, Marit.
En god bok gir rom for flere mulige tolkninger.

Lest ut boken

Takk for din skape observasjon, Tuhamre.
Jeg har lest vitneavhøringen av sheriff Heck Tate på nytt, og for meg henger dette sammen; mennesker kan oppføre seg forskjellig på ulike arenaer, forandre syn og utvikle seg.

Sheriffen kledd i sivil, uten sin beskyttende uniform, som vitne i en rettsak og underlagt dommerens myndighet, er bokstavelig talt på bortebane. Har vet at han har utført en tynn etterforskning, men dog en etterforsking i tråd med datidens normer. Som Kay sier: "Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han". I vitneboksen føler han seg ubekvem og usikker, kanskje til og med skamfull.

Den sheriffen vi møter i slutten av boken har åpenbart fått øynene opp for sine egne fordommer. Vi vet ikke hva som har ført til dette. Er det rettsaken som har gjort han oppmerksom på den urimelige behandlingen av Tom Robinson, kun på grunn av hans hudfarge? Hans egen lemfeldige etterforskning? Drapet på den dømte? Eller våkner han for fullt når han ser hvordan Atticus’ logiske forsvar rammer de fullstendig uskyldige barna. Som sheriff, med den myndigheten som hører stillingen til, føler han seg trygg i situasjonen og handler slik han nå mener er riktig. Tate er en mann med integritet.

Harper Lee skrev romanen mens kampen for like borgerrettigheter pågikk for fullt i USA på 1950- og 60-tallet. Er det ikke sheriff Tate som bringer et håp inn historien. Alt det grusomme som har skjedd, har ikke vært forgjeves. Når selv sheriffen har fått åpnet øynene for samfunnets rasediskriminering er det lov til å tro at det vil gjelde flere. Jeg tror Harper Lee visst nøyaktig hva hun gjorde da hun skapte Heck Tate.

Alt du sier her høres veldig riktig ut. Bortsett fra én ting. Jeg har ikke gjort noen "skarp observasjon". Jeg burde nok ha lest boka nøyere og tenkt mer gjennom før jeg skrev innlegget mitt.

Jeg er uenig. Du har gjort noen gode observasjoner og stiller viktige spørsmål ved sheriff Hack Tates rolle.

Nå har jeg også gjenlest episoden med hunden. Jeg synes som deg det er pussig at en sheriff overlater til en advokat som ikke har skutt på tredve år (eller er det sheriffen som ikke har avfyrt ett skudd i løpet av alle disse årene??) å skyte en hund som lider av hundegalskap. «Jeg er ikke så god til å skyte og det vet De!» insisterer sheriffen nesten desperat til advokaten. Umiddelbart fant jeg ikke dette helt troverdig. Men så viser det seg at en sheriff er valgt, og ikke ansatt på grunnlag av sine kvalifikasjoner.

Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.

Det jeg lurer på, er hva Harper Lee vil fortelle oss med denne episoden. Handler den primært om sheriff Hack Tates usikkerhet eller om Atticus’ handlekraft og mot, en mann som gjør det han må? Eller om respekten og vennskapet mellom de to?

Å, dere har samlest en av mine favorittbøker!!! Kan ikke dy meg, men må komme med en liten kommentar. Lillevi, du skriver:

« Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.»

Men jeg tror ikke vi skal «ta så lett på» den brilleknusingen. I denne scenen ligger det garantert masse symbolikk - og hvis brilleknusingen ikke hadde betydd noe, hadde den ikke vært med. HVA vi skal tolke inn her? Tja. Det er noen år siden jeg leste boken ... Noen som har konteksten ferskere i minne, som vil våge seg? Og hvorfor har Harper Lee i det hele tatt med denne scenen med den gale hunden? Vil hun vise oss at også vår helt Atticus blir en morder når han føler at han må drepe av hensyn til samfunnet han lever i? Hvorfor sender forfatteren den hunden inn i historien? Og HVA BETYR DE DER KNUSTE BRILLENE???

Hehe. Jeg tror de knuste brillene symboliserer at Atticus i dette øyeblikket ikke er den lesende faren i lenestolen hjemme, men er Ol’ One Shot Finch, som han engang hadde som tilnavn. Barna (og vi) blir veldig imponert (Atticus er ikke lenger bare lesehesten). Jeg tenker Lee gjerne vil vil vise barna - og oss- at det er lett å tro at en mann med gevær i hånden er et uttrykk for mot. Men, som hun jo skal vise oss, ekte mot er å stå opp her i samfunnet og kjempe for rettferdigheten til uskyldige, selv om du har alle mot deg og du tror du kommer til å tape.

Varsel: mulig spoiler i teksten.
Hva som er mot og hva det er å være modig er jo et av de store temaene i denne boken. Side 130: sier Atticus til Jem: "..jeg ville at du skulle se hva det er å være virkelig modig - i stedet for å tenke at mot, det er en mann med et gevær i hånden. Det er når du vet at du er slått ut før du begynner, men allikevel begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer".
For barna er denne skyteepisoden skjellsettende; de har trodd at Atticus ikke er som andre fedre som f.eks. går på jakt; Attius sitter bare hjemme og leser han. Men plutselig lærer de at han ble kalt Ol' One Shot Finch. Likevel hater han skytevåpen. Men han er svært modig - under rettsaken trekker Jem paralleller til denne skyteepisoden når han ser Atticus i retten. Atticus er av den oppfatning at rettsaken ikke kan vinnes, men han slåss for saken og gjennomfører den til tross for det.

Takk for responsen, Koriander og takk for at du bringer inn dette viktige momentet. I denne historien er det virkelig mye å gripe fatt i.

Ja, jeg skjønner hva du mener. Kanskje er dette for å understreke den forutinntattheten som regjerte når det gjaldt de svarte. Det var ikke noen vits å undersøke noe nærmere; offeret var hvitt, og gjerningsmannen var svart, og da var det klart hvem man trodde på. Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han. Også de forstandige og våkne menneskene var slukt av datidens fordommer. Atticus blir jo da et symbol som står i kontrast til dette. Atticus får jo Tate til å fremstå tåpelig i rettssalen, og kanskje er det et bilde på at hele samfunnet var tåpelig om de riktige spørsmålene ble stilt.

Tusen takk for svaret. ENDELIG!!!
For det første: Jeg trodde vi her skulle DISKUTERE boka vi leser. Derfor har jeg skrevet noen innlegg av en noe spekulativ art, uten at noen har tatt til motmæle. Innleggene om denne boka har hittil vært lite preget av diskusjon, i hvert fall ikke når det gjelder innholdet.
Så til svar på din respons på det jeg har skrevet om Tate. Jeg skjønner godt at det var nødvendig å framstille ham så fomlete under rettssaken. (Det var vel også derfor Jem ble så begeistret mens politimannen sto i vitneboksen.) Men hvorfor framstille ham så annerledes på slutten? Her virker han fullstendig ryddig, på alle måter som situasjonens herre. Da gjelder det ikke bare meningene og holdningene, men også hele personligheten. Burde ikke en god forfatter (som Harper Lee naturligvis er) ha klart dette bedre?