En bok om vi, dem og fremmedgjøring.
En enkel, men utrolig tung bok å lese. Enkel fordi historiene var korte, lette å følge, språket gikk lett. Tung fordi den inneholdt så mange historier om liv i håp, sorg og tap. Tung fordi den viser hvor grusomme vi mennesker kan være. Den fortalte om bruk av kriger, og om hvordan noen utnyttet det til å bruke fanger som slaver, om mennesker som ble til eiendom uten annen verdi enn det arbeidet eieren kunne presse ut av dem.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er spørsmålet om hva som kan få mennesket til å behandle andre som ikkemennesker? De sterkeste historiene var hvordan folk levde sine liv oppe i dagslyset, hadde sine familier, spiste sin mat, fødte barn, oppe i dagslyset. Samtidig levde andre, fra samme område, nede i fangehull under dagslyset, stablet sammen som en vare, i nød, elendighet og helt uten håp. Hvordan gikk det an?
Vi kan ikke skylde på de andre, Danmark/Norge var også store i slavehandelen.
Tanken om vi og de andre, om herrefolk og undermennesker, er farlig gods, både når det gjelder slavehandel, undertrykking og krigshissing.

Mennesker tas fortsatt til fanger i ulike kriger, de brukes fortsatt som slaver. Kvinner voldtas, mennesker begår overgrep mot andre med bakgrunn i rase, tro og legning. Skal vi aldri lære?

Derfor er enkelheten i denne boka viktig, fordi den kan få leseren til å reflektere og kanskje også sette ting inn i en større sammenheng.

Arnulf Øverlands dikt om Europa, rett før 2.verdenskrig var, og er fortsatt Skremmende aktuelt.

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

  • Du må ikke sove! Du må ikke sove!
    Du må ikke tro, at du bare har drømt!
    Igår blev jeg dømt.
    I natt har de reist skafottet i gården.
    De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Arnulf Øverland
-1937-

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Rune U. FurbergHarald KLibraritas vAstrid Terese Bjorland SkjeggerudPirelliBertyJeanetteellinoronilleIngunn SvaskeklutMari Nordø LommelunMarie WTor Arne DahlElin SkjerengIngunnTonjeLailaTanteMamieRufsetufsaReadninggirl20Nina J.B.ingar hHilde VrangsagenTove Obrestad WøienEivind  VaksvikIdaEvaJorund KorbiAneStine PernilleJan Erik  OlsenJarnskjeggeRandiKikkan HaugenKathrineCarine OlsrødStine_JJulie StensethSilje ReistadClarity