Bokelskere.no

Hele boka lest

Da har jeg lest hele boka, og jeg sitter igjen med mange tanker. Selv om jeg ligger litt bak majoriteten her (har jeg inntrykk av), så håper jeg dere ikke er ferdige med boka. For her er det mye å reflektere over og diskutere.

Jeg har kost meg, og synes det er en meget god bok. Men språket er vanskelig tilgjengelig, noe som har gjort at jeg har lagt bort Duun tidligere. Det kan være at det har gjort at jeg ikke har fått med meg alle nyanser, for språket er fortettet.

Medmenneske handler virkelig om de store etiske spørsmålene, om rett og galt, om det gode og det onde. Som vi har diskutert tidligere her, er vi vel flere som har litt problemer med å godta at Didrik er «inkarnasjonen av ondskap», som resepsjonshistorien har slått fast. Didrik er helt klart en egoistisk, selvrettferdig og lite sympatisk fyr, kanskje er han også en voldtektsmann og en drapsmann.

Når Ragnhild dreper Didrik for å redde Håkon, er det da en nødverge? Rettslig ville det nok ikke vært det i Norge i dag. Rent etisk: fordi Ragnhild er god og vil det gode, er det greit at hun tar loven i egne hender? Er drap den eneste utvei for situasjonen? Og hvis hun redder mannen sin, ofrer hun da sønnen som må vokse opp morløs?

Medmenneske tilhører nyrealisme, en etisk realisme, har jeg lest. Og det er særlig lest som en realistisk tekst, jeg har problemer med å «godta» en svart/ hvitt lesning der Didrik kun erindringer og Ragnhild kun er god. Det er mye mer komplekst, der hat og kjærlighet og rett og galt kan være to sider av samme sak, og når rett og godt ikke er det.

Hva tenker dere?

Jeg har skrevet om Didrik Dale i andre innlegg og er enig med deg i synet på han. En av bokens sterke sider er nettopp at menneskene er komplekse, levende mennesker med gode og dårlige sider, styrker og svakheter.

Et sentralt spørsmål er, som du sier, spørsmålet om det gode og det onde. Hvor står Håkon, Didriks sønn i dette? Han kan oppfattes som veik og feig. Men når kona hans, Ragnhild innrømmer å ha drept svigerfaren, lar han ingen nåde gå for rett. Han presser Ragnhild til å melde seg for lensmannen og ta den straffen samfunnet har bestemt.

En samtale mellom Håkon og moren, Tale gir innblikk i hvordan Håkon tenker:
« – Jaså, du Håkon, du dømte a Ragnhild til tukthuset du (Tale).
– Du kan kalla det for det ja.
– Ja, ja. - - - Eg har aldri skjønna stort av deg. No skjønnar eg ingenting.
– Endelig ein gong må eg ta eit tak ja, sa han. – Eg gjorde det eg burde gjera. Ein får gjerast det som rettast somtid, og eg vil halde meg til det her etter.»
(…)
«– Eg har sett det all tida, at gjer ein rett år ein kant, så gjer ein gale åt ein annan. Det lærte eg av ‘n far; han som aldri såg år meir enn ein kant, – han visste ikkje det fanns meir enn ein, han! Og der stod eg. Der har eg stått til no. Stått og tviglåmt bort i hjulverket. Det var hardt. Men hardare blir det her etter. No når eg skaal gå beint fram.» (s 140)

Håkon tar et oppgjør med seg selv. Slik jeg leser dette, har Håkon lenge innsett at det å handle rett for noen, kan bli galt for andre. Men heretter vil han gjøre det han mener er riktig og gå «beint frem», nær sagt koste hva det koste vil. Følgen blir at Ragnhild må sone i tukthuset, barnet, Hallvard mister moren sin og gården en sterk kvinne.

Duun overlater spørsmålet om riktig og galt til leseren.

PS: At Dag Solstad mener at Duun er utdatert og uinteressant for dagens lesere, sier vel mer om Solstad enn om Duun.