Bokelskere.no

Jeg sleit med denne boka. Jeg ser at han skriver knakende godt. Jeg ser at han behandler stoffet sitt med tilstrekkelig avstand og respekt. Jeg ble bare ikke engasjert.

Denne var da langdryg. Er enda ikke ferdig med den. At han behersker språket, det er sikkert...men av og til stiller jeg spørsmålstegn ved innholdet og temaene han bruker talentet sitt på. Dette var da veldig ujevnt, og utrolig pratende, pratende... til tider. Jeg er klar over Proust påvirkningen, men dette behersket nok Marcel Proust langt bedre. Kan ikke annet enn synes at dette virker veldig umodent i lange partier, en briefing på all den litteraturen han leser, og kunnskapene han har på ulike felter, og belærende om historiske begivenheter...jeg har lest alle utkomne av Min kamp, og jeg ser i hvert fall at han har utviklet seg noe når han skriver disse.

Har mye av en samme oppfatningen som deg etter å ha lest denne. Frister egentlig ikke å gå løs på "Min kamp"

Ja, synes den er oppskrytt.Om man skriver glimrende, må man da likevel ha noe godt og fornuftig å skrive om...man bør da ikke bare være navlebeskuende og tro det er nok. Men som sagt, Min kamp er bedre, virker som han har kommet til et modnere stå-sted...(Tore Renberg skriver da mye bedre med sine temaer)

Jeg sleit også med denne boka, samtidig som jeg fant mange gode observasjoner og beskrivelser av personer og situasjoner. Andre del var enklest tilgjengelig, kanskje fordi han der ikke har hovedpersonens perspektiv. Han har da en strammere komposisjon og er ikke så ordrik og full av digresjoner som i de andre delene. I del tre skriver han om skam på en slik måte at man nesten kjenner det fysisk, men det flyter for mye ut. Hovedpersonens fortvilelse kan minne om Johan Borgens Lillelord, men uten hans arroganse og beregnende oppførsel. Synes for øvrig at fantasien/drømmen der Henrik Vangel befinner seg i en alternativ verden (s. 637) og leser et leksikon hvor historien er omskrevet, er kostelig. Immanuel Kant er blitt til en lege som skriver sine memoarer og beskriver alle sine pasienter og samfunnet de lever i. Etter hans død blir skriftene funnet, og det oppstår en litterær debatt "...om skillet mellom kunsten og verden, som i dette verket synes mindre skarpt enn det som ellers ofte er tilfellet i litteraturen." Det gir noen assosiasjoner til dagens diskusjon om "Min kamp". Alt i alt ble leseropplevelsen blandet, så jeg vet ikke om det blir flere Knausgårdbøker med det første.

Holder på med denne nå, og er nokså ambivalent i mitt forhold til romanen. Jeg har lest alle Min kamp som er kommet ut, og tenkte jeg skulle utfylle min oppfatning av forfatteren ved å få med meg de bøkene han skrev først. Det jeg verdsetter mest er det språklige, men det blir liksom ikke helt tilfredsstillende bare om det fungerer. Jeg synes denne romanen har store ujevnheter. Den virker nokså løs og ustrukturert i konstruksjonen...jeg synes ikke de tre delene henger så godt sammen, den spriker. Innholdsmessig får den vel kanskje frem en umoden, Vankel-modig, selvopptatt hovedperson i første del, om det var ideen. Oppleseren fungerte heller ikke så bra i denne romanen - det hører til sjeldenhetene at jeg opplever. (Må også si meg enig med Jan..."ble bare ikke engasjert".) PS. Del 2 begynte ustrukturert og langdryg, men den tok seg litt opp på slutten. I det hele tatt synes jeg romanen var ujevn og virket "uferdig".

Jeg tenker også at den omskrevne Kant-historien er et varsel om det som skal komme seinere...

Jeg slet også og tenkte hele tiden at dette er godt skrevet, Knausgård er dyktig og jeg ble imponert, men hvorfor brant jeg ikke etter å fortsette når jeg hadde lagt den fra meg? Hvorfor slet jeg meg gjennom egentlig når den var så "god" og var glad når jeg kunne begynne på en annen bok?

Jeg ble nokså provosert av denne hovedpersonfyren som legger an på den stakkars 13 år gamle jenta med vilje og vitende. Det frydet meg derfor stort at vi opplever mot slutten av boka at ei annen jente, riktignok 10 år tidligere, klapper til ham på kjeften etter å ha mottatt 32 sjuke kjærlighetsbrev fra ham. Men boka er bra, steike som han skriver, Knausgård!

Jo, ganske provoserende med sexbeskrivelsene i forhold til jenta 13 år.Men opplever det ekstremt ærlig. Og selvinnsikten på plass i denne galskapen, tror jeg? ...litt tilfeldig begynte jeg på Ute av verden etter å ha lest ferdig Min kamp 4( i påvente av 5...) Underlig hvor paralelle de er. Eksempel : Man leser roman/fiksjonen om læreren i nord, opp mot Knausgårds tid som lærer der i virkeligheten.....Og det samme mht. tiden på videregående, forholdet til foreldrene,osv, osv.

Jeg assosierer til Hamsun også i denne lesningen.