Bokelskere.no

Litteratur er et fag. Det går an å si om en bok at den er narrativt formfullendt. Eller at den er godt strukturert. Det går også an å si at språket i boka er nyskapende. At metaforene er uvante og at skildringene er vidunderlig frie for velbrukte klisjeer. Det går an å si at karakterene er troverdige og at boka er fri for "pappfigurer". At plottet gir tilstrekkelig motstand. At tematikken i boka er allmenlitterært interessant.

Og dersom alt dette er til stede og enda litt til, så er det altså god litteratur. Objektivt sett.

Men vi er ikke sånn. De fleste av oss har ikke litteraturkritikerens eller fagmannens briller på når vi leser. Vi leser fordi vi liker. Eller vi legger vekk boka fordi vi ikke gjør det. Og da hjelper det ikke om boka tilfredstiller kravene over.

Dette er et dillemma vi som bokelskere møter hver dag. Vi kaster oss over ei bok som er lovprist tidligere. Og så griner vi på nesa. Eller vi kommer over ei bok som vi koser oss med, og så viser det seg at de fleste andre setter tommelen ned for det vi likte så godt.

Finnnes det objektive krav til litteraturen? Er disse kravene relevante i forhold til vår bokglede og leselyst? Kan vi lære å like faglig dokumenterte gode bøker? Hva preger vår litterære sans?

Som et lite apropos: De mest leste bøkene denne uka var av forfatterne Margit Sandemo, Dan Brown og Karita Bekkemellem.

Noen synspunkter?

Ad litteratur-tråden som ble startet for noen dager siden (og som Jan etterspurte..:-)

Jøssers, så god du er til å finne fram gamle ting. Det var moro. :)

Må jo hjelpe til når en kan vet du:-)

Muligheten til å gi terningkast på bøkene gir meg lyst til å blande meg inn i denne diskusjonen. Jan Fongen har selvsagt rett når han påpeker at det vi liker ikke nødvendigvis faller sammen med det vi ser er god litteratur. Hva skal følgen bli for terningkastet? Jeg har valgt å la det følge min subjektive glede av boka, ikke min karakter til boka som kunst. Jeg synes det gir størst mulighet for individuelle variasjoner og interessante vinklinger. Samtidig liker jeg å innbille meg at jeg kan tenke noe om hvem leseren er, når jeg ser hans terningkast.

Et aspekt ved kvalitetskriteriene han nevner er at bøkene skal være nyskapende. Det er selvsagt riktig. Men forringer det kvaliteten på en gammel bok at dens måte å si ting på er blitt etterapt, at den har skapt en klisjetradisjon? Det jeg tenker er at for å bedømme kvalitet må du kjenne hele tradisjonen, men for å bedømme leserglede kan du være fullstendig ignorant. En bok som sier mye klokt om slike ting er "Romankunsten" av Milan Kundera. Og en artig liten bok kom på norsk nå i høst: "Brev til en ung forfatter" av Mario Vargas Llosa.

Et flott bidrag i "god litteratur"-diskusjonen, Bjørn. Selvsagt har du rett i at bøker som har etablert en tradisjon, enten språklig eller tematisk, kanskje er den største litteraturen. Når vi leser de gamle klassikerne, enten vi leser Ibsens uttrykk om å gjøre noe fullt og helt (ikke stykkevis og delt) eller vi leser om Sancho Panza og Don Quijote (det første romanparet, senere etterapt utallige ganger) eller vi leser Shakespeares Romeo og Julie (det første virkelige kjærlighetsparet), så kan vi selvsagt gå i fella og tenke at "dette har jeg hørt før". Lite aner vi at det faktisk er i den boka vi holder i hånda at dette ble gjort første gang. Og det vi oppfatter som klisjepreget, er det motsatte: Nyskapende!

Takk også for boktips. Romankunsten har jeg lest en gang, men den kan sikkert med fordel leses om igjen. Llosa sin bok er ny for meg. Den er lagt til ønskelista!

Mitt inntrykk er ofte at det som defineres som god kunst av kritikere og fagmiljøer heller er "korrekt" kunst som samsvarer med fagmiljøenes til enhver tid gjeldende definisjoner. Heldigvis har jeg også inntrykk av at det som defineres som god litteratur fortsatt er mer tilgjengelig for oss vanlige mennesker enn innen andre kunstformer. Men er det ikke ganske enkelt slik at det som overlever over tid, som leses igjen og igjen av flere generasjoner på ett eller annet vis må være god?

Din definisjon er god, Hakon. Og på bakgrunn av dette har vi mulighet til å bedømme litteratur og kunst som har fått noen år på baken. Det er helt klart at noen forfattere har gått i glemmeboka og andre har overlevd generasjoner. Utfordringen blir når vi skal vurdere samtidslitteraturen. Det er jo dagens forfattere vi gir nobelprisen og nordisk råds litteraturpris til. Spørsmålet blir da: Hvem er de gode forfatterne idag?

Det som defineres av forståsegpåere, gjøres nok basert på kunnskap og ikke hva som er trendy, tror jeg. Jeg har all respekt for dem som tar på seg jobben å skulle velge ut hva som er bra og hva som ikke er bra nok, basert på en faglig vurdering. Likevel tror jeg på middelveien.

For å vurdere god litteratur mener jeg vi bør se på hva det lesende folket mener, hva fagfolkene mener og hva kritikerne mener. For å gjøre dette veldig enkelt: Hvis en lærer på litteraturvitenskap sier at en bok er bra. Hvis en kritiker i Aftenposten sier det samme. Og hvis et titall av mine boklesende venner også er enige om at det er bra saker, ja da har jeg lett for å tro at det virkelig er god litteratur. Særlig hvis jeg også liker det da. :)

Denne definisjonen blir for enkel for meg, Malin. Når jeg sier "god litteratur", så mener jeg litteratur av høy kvalitet. Hvis det er opp til hver enkelt å vurdere hva som er bra, så blir "god litteratur" et utvannet begrep. På samme måte som i billedkunst, film og musikk, finnes det faglige vurderinger som det også bør tas hensyn til. Det er her vi er i et vanskelig grenseland, for det er alltid problematisk å sette objektive kriterier for god litteratur. Det var derfor jeg tok opp temaet.

Når det gjelder aldersforskjell, så tror jeg ikke dette er så avgjørende. Jeg ser av boklista di at vi liker mange av de samme bøkene. Kanskje det ikke er så stor forskjell på det vi liker når vi er 15 og når vi er 50 likevel? :)

Jeg har studert litteaturvitenskap og tatt kurs i narratologi (læren om å fortelle). Likevel har jeg selvsagt ikke noen oppskrift på hva som er god litteratur. Jeg forsøker bare å si at vurdering av kunst er komplekst, kanskje mer komplekst enn noe annet.

Jeg har akkurat vært på åpningen av et av Europas største museer for samtidskunst. Det åpnet i Zagreb igår. Jeg kan ikke si at jeg likte så mye av det jeg så. Likevel vil en som forstår seg på kunst kunne peke på virkemidler og innhold som jeg ikke er i stand til å se. Og jeg er ydmyk nok til å respektere at mye av det jeg ikke liker, kan være god kunst, til og med praktfull kunst, utført av genier på sitt felt. Jeg er ydmyk fordi jeg ikke kan faget.

På samme måte savner jeg en viss ydmykhet i forhold til litteraturen. Mange sier: Dette var en dårlig bok i stedet for Denne boka likte jeg ikke. Jeg tror vi bokelskere bør være klar over at mye av det vi ikke liker, likevel kan være stor litteratur.

Du ber om kriterier, Kirsten, og jeg har gitt deg noen i selve innlegget mitt. Disse kravene til litteraturen følges stort sett av forlagene i deres vurdering av hva som er bra nok til å komme på trykk av de tusener av manus, de mottar hvert år. Men jeg vil heller si hva som får meg til å like en bok:

Jeg liker bøker som forteller en historie, gjerne gjennom en kompleks struktur med tilbakeblikk og ulike parallelle tråder som følges. Jeg liker også bøker som er nyskapende på en eller annen måte, enten at språket er uvanlig kraftfullt med uvante vendinger og metaforer, eller at innholdet viser en side ved livet på en ny og spennende måte. Personene i boka må også være troverdige og skildringene av dem balanserte, slik at det fortelles akkurat så mye om dem som vi trenger å vite, slik at vi selv kan bygge opp bildet av dem i vårt eget hode.

Dersom en bok har disse egenskapene, vil jeg på vegne av meg selv og den fagkunnskapen om litteratur som jeg sitter med, si at det er god litteratur. :)

GOD LITTERATUR
God litteratur må etter min mening oppfylle endel forutsetninger for at en skal kunne si at den er god. For det første må den være ALLMENT godt likt. Her kan vi ta gode eksempler fra lyrikken - f.eks. "Julekveldsvise" av Alf Prøisen, eller "Den fyrste song" av Per Sivle. Eller en kan nevne bøker som "Robinson Crusoe" og "Onkel Toms hytte." En kan ikke plasere Margit Sandemos "verker" i denne kurven, selv om mange leser henne. Når jeg skriver ALLMENT godt likt, så inkluderer det folk i alle "samfunnsklasser" og på alle utdanningsnivåer, ikke bare de som har grunnskole og et dansekurs. En kan like det, eller ikke, men det er vel stort sett samme folket som leser legeromaner og Margit Sandemo. Etter min mening må lesergrunnlaget undersøkes før en kan si om en bok, eller et stykke lyrikk eg god litteratur.

11. des. 2009.

Tolker deg som at du mener at god litteratur ikke er det samme som høy litterær kvalitet? Ulysses/James Joyce er feks ikke god litteratur? Eller Sataniske Vers?

Jeg startet min lesekarriere :-) med Detektiv Nancy Drew å fortsatte så med Morgan Kane, Jack London, Margit Sandemoe (Isfolket er forresten den eneste boksamlingen jeg har lest tre ganger :-))osv til Knut Hamusnd og Odysseen. Og i dag kan jeg sette like stor pris på Evighetens kyss av Stephenie Meyer som Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe alt etter som hva hjertet lyster. Og det samme gjelder musikk, Eminem for en tid og Beethoven for en annen. Jo eldre jeg blir jo viktigere blir det å ikke stagnere i en ide om hva som er bra eller dårlig. Og livet selv er vel den viktigste utdanningen av alle utdanninger. Hjelper lite med en Universitetsutdanning hvis man setter seg på sin høye hest etter det ;-)

Om Robin Hood: Da jeg var gutt hadde jeg den glede å lese Robin Hood slik den var skrevet opprinnelig og oversatt til norsk. Det var en meget godt skrevet bok som passet for gutter med de eventyrlige personer som opptrer i DENNE utgaven av historien. Fra Lille-John og kjelsemeden til munken Tuck og Guy of Guysborne.

Jeg fikk for noen år siden lyst til å lese boka på ny og gikk på biblioteket i Tromsø der jeg bodde og var en god kunde. Joda, de hadde Robin Hood. Jeg bladde så vidt i boka før jeg gikk, men jeg kunne ikke kjenne igjen språket slik jeg husket det. Da jeg hjemme begynte å lese om Robin Hood kjente jeg knapt historien igjen! Det språket den tidligere var skrevet på var forsvunnet og erstattet med en oppstyltet modernisert språkbruk som mildest talt var dårlig. Boka slik jeg kjenner den var ødelagt. Jeg spurte etter den utgaven jeg hadde lest i min ungdom, men de hadde ikke noe annet enn denne nye. Litt etter litt fant jeg ut at historien om Robin Hood var modernisert på grunn av dette med likestillingen mello jenter og gutter -. Det tåles altså ikke lenger at det skal være noen bøker som tiltaler gutter mer enn jenter? Man må altså ødelegge gammel og god litteratur for å tekkes Kvinnefronten og dess like. Det liker jeg jævlig dårlig, for å si det mildt!

Minner meg om da de skulle revidere Torbjørn Egners sang om Hoa hottentot på grunn av rasisme.

Lurer på om Nancy Drew har afroamerikansk hushjelp ennå?

Vel, vel, men det er riktig som jeg sier. Jeg fikk IKKE tak i Robin Hood på Tromsø bibliotek, enda jeg spurte inngående etter den utgaven jeg kjente så godt. Ad omveier fikk jeg vite av skolefolk at den var endret p.g.a. at vel noen ikke syntes den hadde noen god innvirkning på guttene. Men det må vel være antikvariat som har den? Jeg har ofte kommet over gamle bøker på loppemarked og sånn. Jeg har nå igjen undersøkt etter en annen bok jeg lærte mye av, nemlig DEN GAMLE SKATTEKISTA. Det er en samling av legender og eventyr, blant annet står det et par av Æsops fabler i den. Det er en steikanes god bok som jeg lærte mye språk av! Det var Erik Werenskiold som var redaktør for denne samlingen av legender, eventyr, osv. Nå har jeg søkt på Universtetsbiblioteket i Tromsø etter den - men nå er den også borte! Jeg synes det er en skam at de skal ødelegge glimrende litteratur!

Joda, han har en merittliste "verre enn et vondt år," den godeste Werenskiold.

Har ikke noe statistisk grunnlag for dette, men skriver det allikevel; jo færre som leser ei bok jo mer ansett er den. Det er flere som leser Sandemo enn en forfatter som har fått Nobelprisen, er det ikke? Jeg har høy utdanning, og Sandemo var en del av mine tidlige leseerfaringer. Må lese endel kioskromaner for å finne ut hvordan god litteratur skal låte.

Det er mange kategoriske røster her i kveld. Jeg vil si at Knausgård og Loe (for å velge to norske navn fra samtidslitteraturen) er noen av de mest ansette norske forfatterne i dag. Begge selger i bøtter og spann nå i førjulstiden, og selv om de ikke kommer opp i Sandemo sine opplag, så vil jeg si at de leses av ganske mange nordmenn. Så her halter nok argumentet ditt noe.

Grunnen til at "ingen" har hørt om Nobelprisvinnerne i litteratur, er at vi er ganske lite internasjonalt orientert i lille Norge. Vi er faktisk ganske navlebeskuende og foretrekker å lese litteratur av våre egne forfattere. Tyrkiske Orhan Pamuk og Rumenske Herta Müller er imidlertid lest av store skarer av bokelskere verden over. Vi normenn utgjør tross alt bare en mikroskopisk del av det lesende verdenspublikumet. Millioner av mennesker leser det du kaller ansett litteratur hver eneste dag.

Det er nok mange som vil være svært uenig med deg i dette, Harald. Du har gitt en god definisjon av populærlitteraturen. Dette er ikke det samme som god litteratur, på samme måte som pop-musikk ikke nødvendigvis er ensbetydende med bra musikk eller Harry Potter-filmer ikke nødvendigvis er det beste som fins på kino. Musikk finnes i mange varianter og stilarter. Det gjør også film, kunst og litteratur. Noen liker det ene. Noen liker det andre. Noen har mer kompetanse til å vurdere hva som er bra enn andre, fordi de er fagfolk.

Hvis du skal dømme musikken etter hvor mange som kjøper en CD, laster ned en låt eller stemmer på en artist i X-faktor, så mener du at alt dette er det beste som finnes av musikk, mens symfonier av Beethoven og Mozart vil komme langt ned på lista?

Til din siste replikk: Ja, symfonier av Beethoven og Mozart vil nok for de fleste komme nokså langt ned på lista, ja. Også mye av den klassiske musikken vil komme nokså langt ned på lista hos meg også. Den vil leve sitt liv i musikalske kretser, men den vil aldri bli noe folkeeie - ikke på den måten at folk kjenner så mye av den igjen at det gjør noe. Men det forstår du vel av deg sjøl? Det er som med all annen kunst og slik virksomhet - fordi om Edith Piaf kanskje var verdens beste vokalist (også for meg), så er det bare noen få av låtene hennes jeg synes er virkelig gode. Det samme gjelder en som Elvis Presley. For slik er det jo i virkelighetens verden.

Jeg vil tro at i et snitt av alle samfunnslag og utdannelsesnivå, vil det være langt større representasjon av mennesker som lytter til Kurt Nilsen enn Beethoven. Betyr det at Kurt Nilsen er god musikk, mens Beethoven er det ikke? Din argumentasjon peker nemlig i den retningen.

I et laaaangt tidsperspektiv vil jeg tro at det er flere som har lyttet/lytter/vil lytte til Beethoven enn til Kurt Nilsen. Når det gjelder kunst og kvalitet mener jeg tidsperspektivet har mye å si. F.eks har jeg en følelse av at Hamsun er blitt solgt i flere opplag enn Sandemoe. "Kultur er alltid også kulturHISTORIE".

For min del leser jeg gjerne bøker som blir anerkjent av litteraturkritikere og -vitere, bl.a er det utrolig mange gode forfattere blant Nobelprisvinnerne i litteratur.
Jeg har innsett at det er mange som har andre og bedre kunnskaper enn jeg, og jeg vil gjerne lære av dem. Og så kommer smak og behag i tillegg. Det spørs om ikke Karl Ove Knausgårds "Min kamp" blir en favoritt både hos kritikere og resten av det lesende publikum.

Godt innspill, Kjell, som underbygger min tese: God litteratur er en kombinasjon av hva vi liker, samt en del objektive kriterier som kan vurderes av fagfolk og kritikere. I tillegg er det mange som vil hevde at litteraturen skal være samfunnskritisk i innhold og provosende i sin form. Jeg er ikke helt der, men respekterer boklesere som hevder dette.

Ja, det kan såmenn hende. Men jeg er ingen fan av Kurt Nilsen (smørbukk). Men dersom de liker hans musikk bedre enn Beethoven så forstår jeg dem. De fleste gjør vel det. Jeg foretrekker Edith Piaf, Øystein Sunde, Ole Paus - og slik musikk. Ikke for det, jeg er en storelsker av The entertainer på piano også, bare så det er sagt.

Nå var ikke spørsmålet i denne tråden hva du liker, men om det finnes kriterier for god litteratur. Musikken var et eksempel på at din populistiske teori ikke holder mål. Dessverre. God helg! :)

DET VAR DU SOM TRAKK INN BEETHOVEN! Min popuslistiske teori? Hva mener du med det? Jeg er ingen populist. Du må gjerne lese hva du vil for min del, men vent ikke at jeg applauderer den litteratur du liker.
Det var sannelig ikke jeg som dro inn musikalske verk som sammenligning med litteratur! Det var det DU som gjorde!
God helg!

12.des. 2009.

Du trenger ikke rope, Harald, jeg leser deg tydelig selv om du skriver små bokstaver. :)

Du hevdet innledningsvis at kvaliteten på litteratur skal bestemmes utfra det som er (sitat) "ALLMENT godt likt". Jeg trakk fram eksmpler på "allment godt likt" musikk for å illustrere at ditt argument halter, ikke for å høre hva slags musikk du liker.

Nå er det forskjell på en oppkomling som Kurt Nilsen og F.eks. Edith Piaf. Jeg skulla ha lagt til - godt likt over tid. Det er nok av døgnfluer. Det har det alltid vært. Men når det gjelder både litteratur og musikk som gjør inntrykk og er allment likt over tid blir det meste skrellet av.

Jeg er usikker på om jeg liker bøker. De gjør ting med en, og av og til tenker jeg at jeg like gjerne kunne holdt meg til Se og Hør, kjørt rutebuss og vært tomhodet fornøyd med livet.

Så, etter et par dager her nå, eller 36 timer, så lurer jeg på om jeg i det hele tatt er kvalifisert til å mene noe om det jeg har lest - litteraturkritikk er kanskje et fag, og jeg merker at jeg er overfladisk i forhold til hvordan jeg opplever bøker - jeg husker følelsen de ga, og jeg merker likevel at jeg liker å fortelle at jeg leste den boken, skal lese den - og har en mening som andre kan lese.

Hvis jeg skal mene noe, så tror jeg at jeg må lese bøker på en annen måte enn jeg gjør i dag - ta med markeringspenn, notere ned når en streng treffer en tone, og tenke over hvorfor.

De aller fleste som har lest litt, kan begå litteratur, teknisk. Om den er bra avhenger av om det er noe i tillegg til teknikk?

Hvis du ikke har lest noe spesielt i livet, så kan det meste komme unna som litteratur. Du kjøper til og med klisjeene?

Litteratur er en bok som er publiserte ett eller annet sted?

Tips: På www.ønskebok.no kan du søke på bøker etter den leseopplevelsen du ønsker de skal gi deg. Og sjekke om ditt nærmeste bibliotek har den.

Dette var da godt sagt! Likte spesielt at du nevner "husker følelsen de ga"...det er noe av det vesentligste for meg. Bøker kan av og til gi meg de samme følelsene som en stor naturopplevelse, eller den man får trollbundet foran et maleri.

En bok som gir meg hjerteklapp eller hvor jeg føler meg andpusten, joda, da har man god litteratur...

Så ikke denne før nå. En flott beskrivelse av leseopplevelsen. "Godt sagt" til deg også. :)

Bare fortsett å si "godt sagt" - da får du en på stjerna og evig takknemlighet, Randi :-)

Ja, jeg kjenner den godt, den store følelsen. Jeg har få, om ingen sitater jeg sitter igjen med.

Det enkleste er pistol, Arthur, og de gærne har det godt. Det er våre valg om vi vil la oss berike med kulturelle opplevelser, enten det er bøker, musikk, film, teater eller kunst. Eller om vi vil la være.

Gjør det å lese annet enn Se og Hør og Rutetabeller oss til bedre mennesker? Mer lykkelige? Ikke nødvendigvis. Alle mennesker finner sin lykke et sted.

Hvorfor trenger vi så bøker? Fordi det er en effektiv måte å tilegne oss andres tanker. Vi kan selvsagt gå ut i verden og snakke med folk. Jo flere vi snakker med, desto klokere blir vi kanskje, eller desto mer tolerante overfor andre.

Som sagt, det er litt mer effektivt å la de som er best av oss til å formulere tanker og fortelle historier, trykke disse i et visst opplag og distribuere tankene og fortellingene sine til flere. På denne måten spres intellektet, klokskapen og evnen til å forstå andre menneskers måte å tenke på.

Arthur, jeg synes du skal fortsette med å lese bøker. Dessuten skal du fortsette med å si akkurat hva du mener om dem. Synes jeg.

På denne måten spres intellektet, klokskapen og evnen til å forstå andre menneskers måte å tenke på.

Du skriver mye klokt om hva som er god litteratur (= ting jeg er enig i) :)

Jeg liker også at litteraturen utvider min forståelse av andre menneskers tenkemåte. Det finnes så mange sannheter i verden, så mange dybder vi aldri ser... De menneskene vi møter i hverdagen skraper vi som regel bare borti på overflaten.

God litteratur gir oss en mulighet til å bli kjent med mennesker på en dypere måte, og den kan gi oss en forståelse av at vi ikke er alene om tanker og følelser. Kanskje den også kan få oss til å bli åpnere slik at vi tør å bli sett som den vi er?

I «Ut og stjæle hester» forteller hovedpersonen om hvordan han klarer å holde folk på avstand. Det er kanskje noen som kjenner seg igjen? :o)

Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er.

Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg.

Hvis du liker sitatet, kan du legge det inn som favorittsitat ved å klikke her.

De gærne har det godt, så lenge de ikke er fanget i en eller annen svart psykose. Dessuten tror jeg klokskap og toleranse ikke nødvendigvis kommer av å lese, selv om det øker sjansen.

Jeg er forundret mest i forhold til meg selv, med hvilken rett jeg sier den boka er bra, og styr unna den andre. Jeg er sikker på at bokelskere her inne har en helt annen tilnærming til litteratur enn det jeg har.

Klart jeg leser bøker. Har man først begynt, så stopper man ikke (før en eventuell psykose, en god en forhåpentligvis.)

Vel, uansett hvilken tilnærming du har til bøker, Arthur, så liker jeg tilnærmingen din til problemstillingen "hva er god litteratur". Jeg tror ikke din oppfatning, tilnærming eller opplevelse av litteratur er ulik den vi finner hos andre bokelskere (for du regner deg vel blant dem ... fortsatt?). Dine innspill er uansett særdeles prissatt.

Klart jeg elsker bøker, Jan - det er bare når de treffer dette ubehaget, når man speiler seg selv negativt, når ørefikene kommer.

De har det blitt noen av etterhvert.

Kast boka i veggen. Den tåler det. Og det kjennes godt.

Vanskelig å definere det der, Jan..men i ditt første innlegg lister du opp en del kriterier som er vesentlige for å betegne litteraturen for "god". Når man har levd med litteratur, bøker hele livet (og plusset på med litteratur-studier i tillegg)så betrakter man seg (med rette eller ikke) som en litteratur-kjenner...(på linje med en vin-kjenner, kunst-kjenner eller lignende). Tror nok de fleste litteratur-elskere har noen fellesnevnere, alle behøver ikke være til stede. Selv har jeg nokså abstinente følelser når jeg kommer over litteratur som bærer preg av det jeg kaller "glossy magazines". Når jeg gir betegnelsen "dette er GOD litteratur", så tenker jeg ikke alltid over hva som gjør det til det. Språklig uttrykksform er viktig, oppbygning av "plot", temaer, bruk av symbolikk....men alltid så er det altoverskyggende STEMNINGEN som boken gir. Det er den jeg alltid sitter igjen med og aldri glemmer, om jeg glemmer innhold, handling etc. (Og det gjør jeg jo ofte fordi jeg leser ganske mye, til tider en-to romaner i uken.) Jeg tar gjerne for meg en forfatter om gangen og konsentrerer meg om flere bøker av denne ene forfatteren. Såkalte "folkelige, populære" forfattere er jeg også innom for å ha et grunnlag når jeg uttaler meg at dette ikke er "my cup of tea"...(vel grensen er satt ved litteratur som jeg absolutt ikke vil bruke tid på...blant annet et par forfattere som er nevnt tidligere i denne tråden..) RandiA

Et godt og betimelig innlegg, Randi. Stjerne fra meg. Det er ofte dette litt ubegripelige, som du kaller "stemningen" vi sitter igjen med som hovedinntrykk etter å ha lest ei bok. Den kan ofte overskygge faglitterære vurderinger.

God litteratur er den litteraturen som gir meg noe, - så enkelt tenker jeg at det er! Dette fordi vi lesere har ulike ståsteder, ulik bakgrunn, - og derav får ulike opplevelser nettopp av den grunn.

Men når man er mer enn "vanlig" interessert i språket så får man også andre krav til litteraturen. Ser at flere av dere har studert litteratur. Jeg tenkte meg noe litt enklere og meldte meg på et skrivekurs, - som jeg meldte meg av igjen. Her ble det for lite fokusering på språket, - mer fokus på hvordan tjene penger på "skriveriene" sine. Så nå leter jeg litt rundt, - fortrinnsvis på nettet, evt på UIS. Noen tips til "alternativer" i f t rene norskstudier på universitet?

Hilde_S, din definisjon fungerer også for meg og sikkert for de fleste. Og du har helt rett i at vi som lesere har svært ulikt utgangspunkt. :)

Jeg vet ikke hva slags skrivekurs du har vært borti, men jeg har selv god erfaring med Norges Litteraturskole. De holder kurs som fokuserer på det å fortelle en historie, men også det språklige som skal til for å realisere en bokidé eller et plott.

Enig med deg i at god litteratur er litteratur som vekker følelser i en eller annen retning. Engasjerer, begeistrer, får meg til å tenke. Ut av likevekt. En av mine sterkeste leseopplevelser noensinne var Amalie Skrams Forrådt. Jeg ble så irrirtert på hovedpersonen Ory at jeg kastet boken i veggen. Etterpå har jeg tenkt mye på hva som fikk meg til å reagere så sterkt.

Men er det en forskjell på god litteratur og bøker med høy litterær kvalitet? I mitt hode kan enkelte bøker med "dokumentert" høy litteratær kvalitet reflektere høy intelligens, være velskrevne - men tidvis også være litt kjedelige å lese.

Interessant innspill, carolyx. Har aldri tenkt på at det skulle være forskjell på "god litteratur" og "bøker med høy litterær kvalitet". Men kanskje er det sånn at de bøkene som på folkemunne er "gode", ikke nødvendigvis er dem som i henhold til en faglig vurdering har høyest kvalitet.

Det er vel her som i alle kunstformer. Det er noen som kan musikk, noen som kan kunst, noen som kan litteratur. Og de vil kanskje sette andre krav til det de "opplever" enn andre. Jeg føler ikke at den ballasten jeg har fra litteraturstudier har formet min leseropplevelse veldig mye. Jeg er kanskje litt mer bevisst på språket som virkemiddel. Ellers er det nok følelsene og gjenkjennelsen som bestemmer i første rekke om jeg liker en bok eller ikke.

Alle vi stakkerer som bare leser må selvfølgelig finne oss i at litteratur er et fag, og at det kan analyseres til døde. Men som enkle boklesere, og bokelskere må vi alltid la våre opplevelser i øyeblikket styre. Viva la revolucion!

Din avslutningsreplikk var jammen god. Fikk meg til å humre godt. Men det du skriver over er godt. Jeg er overhodet ingen litteraturkjenner, jeg kan ikke faget! Men jeg elsker å lese, forsvinne i de ulike verdenene bøkene tegner for meg. For meg er litteratur en fom for kunst, og det er også derfor det oppleves så forskjellig. Noen bøker appelerer finner veien inn, mens andre bøker treffer overhodet ikke. Det er min enkle forklaring.

Du sa det så godt under tråden om Yngveboka til Renberg. Dersom en bok gir deg en god opplevelse, så er den god for deg.

Der vi støter på utfordringen, er når vi diskuterer med dem som kun leser det vi "åndssnobber" kaller smuss eller kjosklitteratur. For de som leser Sandemo og ukebladnoveller har sikkert også en god opplevelse av å lese. Like god som vår, kanskje?

Dette er eit spennande tema. Sjølvsagt er det viktig at folk les og då kanskje same ka. Eg møtte ein gong ein lærar som i vidaregåande (yrkesfagleg line) hadde tatt dei på alvor og lese ein litt voldsom kioskroman med dei (hugsar ikkje ka) mot at dei skulle lese ein roman med han (trur det var Fimbulvinter). Så jobba dei med dødscenene i dei to bøkene. Som ein elev sa: I den første boka bare døde dei, i den andre kjente eg det i magen. For meg blir det litt av ka som er god litteratur. Det som eg kjenner grip tak i meg på godt og vondt. Som eg gruer meg til å bli ferdig med eller som eg grublar over ei stund. Men eg kan òg nyte litteratur som er "tidtrøyte"/ kos der og då. Vi treng vel begge deler?

Godt å høre sånne historier, avoest. God litteratur gjør noe med oss på en helt annen måte enn dårlige bøker. Men det betinger at vi er åpne og lar forfatteren ta fatt i oss med språket sitt. Her har skolen en oppgave.

Det er ikke tvil om at denne diskusjonen kan man trekke i ulike retninger. Det er ikke tvil om at de som leser kiosklitteratur også har gode leseropplevelser. Da tenker jeg veldig pragmastisk at det er jammen godt at folk leser! Blant mange unge er jo det blitt et problem at det ikke leses lengre, og mangelen på lesing gir ringvirkninger på flere områder.

Litteratur er absolutt en opplevelse. For min del leter jeg etter følelsene. En bok må få oss til å føle på et eller annet vis. Ellers er dette noe jeg tenker mye på for tiden og som det selvfølgelig ikke er lett å svare på. Synes det er veldig positivt at du tar dette opp, det er jo essensielle spørsmål for denne bokelskersiden. Interessant å vite hvorfor andre leser og hva de ser etter i en bok, både litteraturkritikerne som graver dypere i så og si alt som omfavner boken innholdsmessig,strukturelt og språklig og "oss andre" normale lesere om jeg kan si det på den måten. Vi har vel alle en kritiker i oss..

Litteratur er for øvrig et fag jeg ganske snart studerer på heltid, både som leser og hva skal jeg si.. "skrivende"? så jeg vil gjerne komme tilbake til det senere. :)

Jeg er vel en slags litteraturviter, siden jeg har studert litteraturvitenskap i noen år. Likevel er det lesergleden, opplevelsen, følelsene som avgjør om jeg liker det jeg leser. Kanskje opplever jeg bøker annerledes fordi jeg vet mer om skriveteknikker, plot, struktur og slikt. Kanskje ikke. Jeg fryder meg uansett over uvante metaforer og nyvinninger i språket. En klok mann sa en gang at god litteratur er å si noe vi vet på en ny måte.

Regn, når du sier at du snart studerer litteratur på heltid, betyr det at du har tenkt å ta videreutdanning i litteraturfaget?

Ja, det betyr det! Først skal jeg bli ferdig med dette sisteåret på vgs så skal jeg forhåpentligvis begynne å studere litteratur ved UiB neste høst, altså 2010. Spennende! Kan du fortelle noe om hvordan det er å studere litteratur?

Å studere litteratur er en sann glede, det er ikke nødvendigvis like bra alt man kommer borti, men det er faen så knall å være i den verdenen, det setter spor som man aldri glemmer. Viktig og lærerikt.

Gled deg, Regn. Det er et privilegium å jobbe seg gjennom verdenslitteraturen på heltid. Noen av de beste årene av mitt liv! Og du kan regne med at noen av dine medstudenter og kanskje du også blir å lese enten i fagbladspaltene eller som framtidas forfattere eller forlagsfolk. Absolutt spennende!

Mine studieår ved UIB gjorde meg godt, jeg ser tilbake på det som fanatstiske år, de gjorde skarp som en kniv; men jeg kuttet også opp både meg selv og andre - hvem er det som har sagt at det viktigste ved læring er avlæringen du foretar i etterkant? Gi gass, Charlotte Brundtland! Du kommer til å overgå oss alle!

Herlig! Det er lenge siden jeg har fått så god oppmuntring når det gjelder mine planlagte litteraturstudier. De fleste mener det er å kaste bort tid ettersom jeg "ikke kan bruke det til noe", men ærlig talt. Jeg er ung! Fri! Og jeg vet at det er viktig, at jeg kommer til å trenge det og at jeg kommer til å ta imot alt litteraturen vil lære og gi meg. Det er vel en forutsetning for å kunne gi noe tilbake til den en dag..

Bortkastet tid er kun den tiden vi bruker til det som ikke er viktige for oss. Nyt studiene og gled deg over alt du lærer, Charlotte! Jeg bruker stadig det jeg lærte i litteraturstudiene mine - og jeg jobber i IT-bransjen... Det er kun fantasien som setter stopper for hva vi kan bruke erververt kunnskap til!

Du vet det er viktig - det er det som betyr noe. De fleste på universitetet er usikker på hva de skal bruke utdanningen sin til. Det betyr ikke at den ikke er viktig, eller vil bli nyttig. Jeg tror nok det er de som selv mener utdanningen sin er viktig som sitter igjen med mest når de er ferdig, og de som trives med valgene de har gjort.

Jeg har gått på UiB i over tre år nå, og har fremdeles noen år igjen. Når folk spør meg hva jeg vil bli svarer jeg ærlig og sier at det vet jeg ikke. Til tross for dette er jeg veldig fornøyd med studievalgene mine, og jeg vet at det er det rette for meg. Kan ikke forestille meg å studere noe mer interessant (selv om det er mye annet jeg kunne tenke meg å studere i tillegg).

Nå sporet jeg forresten litt av tema; når det gjelder god litteratur er det for meg det som engasjerer, vekker følelser - litteratur hvor jeg bryr meg om karakterene på godt og vondt, og får lyst til å lære mer. Men hva som gjør at jeg blir engasjert er ikke lett å forklare, jeg tror ikke jeg alltid forstår det selv en gang. Er det noen andre som klarer å forklare hvorfor de blir engasjert? Det hadde vært interessant å lese ulike svar.

Hvorfor jeg blir engasjert? Også det tror jeg er avhengig av min egen "stemning", ståsted og livssituasjon. Det må det være så lenge jeg kan legge fra meg bøker fordi de ikke fenger, - men så kan samme bok være kjempeengasjerende en tid etter. Som mor synes jeg det er vondt å lese om barn som opplever "vonde" ting, som ektefelle lar jeg meg engasjere av ulike forhold og samspill, min jobb i skolen gjør at ar jeg lar meg engasjere av faglitteratur (psykologi, samspill, ungdom/barn), som samfunnsengasjert lar jeg meg engasjere av ulike samfunnspolitiske bøker osv. Jeg leser til dels annen litteratur i dag enn for 20 år siden, nettopp fordi mitt ståsted i dag er en annen. Noen bøker følger likevel med en gjennom hele livet.

Jeg lar meg engasjere av det Hamsun kalte "språklige lykketreff", det at en forfatter greier å uttrykke en stemning eller en beskrivelse av en person eller situasjon på en måte jeg aldri har hørt tidligere, og der språket fungerer som en lyskaster på det som beskrives, slik at jeg ser det tydelig.

Jeg lar meg engasjere av en god fortelling jeg kan identifisere meg med, en fortelling der det er tydelige vendepunkt og der karakterene er troverdig skildret og får tilstrekkelig motstand til at de blir interessante.

Jeg lar meg engasjere av bøker der temaet er noe som opptar meg, enten samfunnsmessig eller mellommenneskelig, noe som kan ha vært sagt tidligere, men ikke på akkurat den måten.

Jeg lar meg engasjere av bøker som får meg til å innbille meg at jeg har vokst litt som menneske etter å ha lest dem.

Hvis noen påstår at det er bortkastet tid å lese bøker og lære mer om andres måte å tenke på, så har de misforstått noe vesentlig, mener jeg. Et godt eksempel: Tidligere president Bush sa i flere intervjuer at han ikke leste litteratur.

Godt sagt om læring og avleiring (?) :)) - det kan bli en vaklende linedans mellom faglig respekt og opplevelsesfryd.