Det hender jo jeg leser bøker som treffer knallhardt, men denne føltes mer som en mitraliøse.
Piercy skiver så vanvittig tett og presist, så sylskarpt bare et omfavnsrikt vidd kan evne. Boka er full av smerte, spekket med humor og betraktninger sett fra den blivende kvinnen Jill, som i mange henseender stripper både USA, dobbeltmoralisme og intellektuelle snobber.
Og så vil jeg nevne noe som er litt typisk i Piercys tekster: hovedpersonen er ofte moralsk høyverdig og et svært godt menneske, men hvordan er det mulig å være det i et samfunn som vårt? Ønsker man det gode, risikerer man å komme til kort, dessverre (men uten at dette har noe som helst befatning med en slags naivitet). Som den nærmest fantastiske, og uendelige gode, skikkelsen i Dostojevskijs "Idioten".
Sist sett
